– Første gang jeg gikk med hijab kan nesten sammenlignes med første gangen jeg sminket meg. Jeg var stolt, men jeg var også litt redd. "Hva vil folk tenke? Vil de synes jeg er teit?". Min første jul som muslim ble jeg skjelt ut på grunn av min tilhørighet, erindrer Maryam Trine Skogen som konverterte til islam for snart ti år siden.
Foto: Kristian Fabrizio Mendoza

De hvite muslimene

De ser vestlige ut, men opplever mange av de samme utfordringene som muslimer flest. Hva innebærer det å være hvit og muslim?

Utrop nr. 2/2016 (12.01.2016)

– En terrorist! utbryter han og peker på mobilen min.

– Neida. Han ser snill ut, han, fortsetter mannen med et smil før han unnskylder seg.

Jeg befinner meg i Oslo sentrum og stopper tilfeldige mennesker på gata. Alle jeg oppsøker blir møtt med samme spørsmål: "Hva tenker du om personene på mobilen min?". Så viser jeg dem bilder av tolv utvalgte venner. Alle i forskjellige aldersgrupper, kledd forskjellig og med forskjellig utseende. Men de har alle noe til felles; de er muslimer. Noe jeg ikke røper før jeg har gått gjennom bildene.

– Dette viser at muslimer kommer i alle fasonger, sier et yngre par jeg møter litt senere på Olaf Ryes plass.

– Jeg ville sagt at hudfarge ofte kan avgjøre om en er muslim eller ikke. Men med klær, da er det ingen tvil, sier den unge mannen. Kjæresten er enig.

– Hva tenker dere om at det finnes hvite muslimer?

– Islam er jo en internasjonal tro, så det overrasker meg ikke. Men fordi de fleste muslimer som bor i Norge har bakgrunn fra Midtøsten, Afrika og Asia, er det lett å tenke at brune mennesker tror oftere på islam. Ellers kjenner vi ingen hvite muslimer, svarer paret.

– Rasistisk
På veien hjem, etter å ha stoppet cirka 20 mennesker, tenker jeg over følgende spørsmål; hvordan ser en typisk muslim ut, og kan man avgjøre en persons religion ved ytre kjennetegn? Og ikke minst; hvorfor forbinder vi stort sett brune mennesker med muslimer? På jakt etter svar oppsøker jeg forsker og førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo og Akershus Lars Gule.

– Jeg er overhodet ikke overrasket over svarene i enquêten du utførte. Funnene stemmer godt overens med hva vi forbinder med rasisme, fastslår han engasjert.

– Rasialisering skjer når man setter noen i bås på grunn av hudfarge, og her har mange nordmenn en lang vei å gå, forklarer forsker Lars Gule overfor Utrop.
Foto: Kristian Fabrizio Mendoza
Gule forsker på og har skrevet en rekke bøker og artikler om islam, ekstremisme og flerkulturalitet. Og mener at når vi knytter kultur og religion sammen med ytre kjennetegn, rasialiserer vi mennesker.

– Denne formen for rasisme er ikke en bevisst ondskapsfull holdning, slik man vanligvis tenker på rasisme. Men dette kan bli det vi kan kalle "neorasisme", det at man gjør kultur og/eller religion til noe uforanderlig, noe som dermed ligner på tidligere tiders oppfatninger om rase.

– Betyr det at de jeg snakket med er rasister?

– At folk ubevisst får stereotype forestillinger av et førsteinntrykk, er naturlig og menneskelig. Problemene oppstår når man fortsetter å tillegge folk egenskaper basert på førsteinntrykk. Din enkle undersøkelse bekrefter det studier også viser, mange tviholder på førsteinntrykkene. Det er da vi rasialiserer, påpeker Gule.

Rasialisering til tross, Gule vet at folks oppfatning av hvordan en typisk muslim ser ut, er basert på erfaring. De fleste muslimer er jo fra land som Somalia, Pakistan eller Tyrkia, forteller han. De ser derfor annerledes ut. Og dette har selvfølgelig noe å si for hvordan vi oppfatter muslimer generelt.

Ikke så sterkt troende
– Studier viser også at de fleste muslimer ikke er så praktiserende som vi gjerne tror. Et eksempel kan være en ung jente med bakgrunn fra Pakistan som kommer fra en lite religiøs familie. Dersom hun bestemmer seg for å bli praktiserende og bruke hijab, kan hun egentlig sammenlignes med en norsk konvertitt. Men vi tenker ikke dette. Isteden sier vi "hun er jo fra Pakistan, og alle pakistanere er muslimer". Det er dette jeg mener med å rasialisere noen, forklarer han.

Og tallene støtter Gules påstand. En nylig undersøkelse foretatt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at religionen er mindre viktig for innvandrere med over 30 års botid i Norge, sammenlignet med dem som har vært her mindre enn ti år. For eksempel er andelen somaliere, pakistanere og irakere som sier religion betyr «svært mye» i eget liv henholdsvis 50, 60 og 44 prosent, et bevis på at folk fra muslimske land er mindre troende enn vi skulle tro, forklarer han oss.

– Mange lar seg provosere
Men hva med hvite mennesker? tenker jeg for meg selv. Vi forbinder ikke automatisk hvite med muslimer, med mindre de bruker religiøse plagg, noe min lille gateundersøkelse også viser. Hvordan er det å være hvit og tydelig vise frem sin muslimske tro? Jeg inviterer Maryam Trine Skogen på kafé. Skogen konverterte til islam for nesten ti år siden, halvparten av den tiden har hun brukt hijab. Konvertitten fra Tønsberg opplever det ofte som mye tøffere å være muslim og hvit. Skogen er en av 3000 muslimske konvertitter i Norge, ifølge anslag fra religionsforsker og spesialist på islam, Kari Vogt. En tredobling på de sju siste årene.

– Mange tror jeg er fra Tsjetsjenia, Bosnia-Herzegovina eller Tyrkia, smiler Skogen og setter fra seg vannglasset på bordet.

– Men når folk finner ut at jeg er norsk, opplever jeg en del skepsis. Spesielt fra norske kvinner. Å dekke seg til kan bli oppfattet som et angrep på hva mange mener kvinnefrigjøringen står for.

– Tror du det ville vært lettere å være muslim dersom du ikke var hvit?

– Ja, det tror jeg. En innvandrerkvinne som bruker hijab er vanlig, og dersom hun tar den av seg, blir hun hyllet. En hvit kvinne med et religiøst plagg risikerer å bli kalt for "landsforræder" og fremprovosere mye negativitet fra andre. Jeg kan gi deg et eksempel; på veien hit satt jeg på bussen med en gammel mann som bare ristet på hodet da han så meg. Han ville ikke se på meg engang, forklarer hun videre.

Konvertitter blir beskyldt for å vende ryggen til vestlige idealer som kvinnefrigjøring og demokrati. Dette er årsaken til at mange etniske nordmenn lar seg provosere, mener Trine Maryam Skogen. Hun forklarer videre at det oftest kommer av uvitenhet hos dem som dømmer henne. Men er svaret så enkelt som uvitenhet og fordommer? Igjen tar jeg kontakt med Lars Gule.

– Lite bevissthet har selvfølgelig noe å si, men en viktigere forklaring har nok noe å gjøre med forventningene knyttet til etniske nordmenn. Det å konvertere blir ikke akkurat sett på som "kvinnefrigjørende". Alle religioner har kvinnefiendtlige elementer selv om en kan tolke dem på mer feministiske måter. Det å bruke hijab blir knyttet til at kvinnen ikke skal friste mannen og dermed må dekke seg til. Dette er en ekstra byrde man pålegger kvinnen. Mange norske kvinner reagerer på at noen kvinner frivillig går med et plagg som markerer en særstilling for kvinner.

– Men dersom en brun kvinne gjør det samme, er det da kvinneundertrykkelse?

– Ja, selvsagt. Men i et slikt tilfelle er ofte forventningene annerledes. Folk tenker heller at for eksempel somaliske kvinner "ikke vet bedre", noe som kan være en grov undervurdering av kvinner med ikke etnisk norsk bakgrunn, er Gules svar.

Islamskepsis uansett farge
Skogen og Gule konkluderer med det samme: å være etnisk norsk og muslim er uproblematisk frem til de religiøse plaggene kommer frem. Og forventningene etnisk norske muslimer møter, er noen helt andre enn for muslimer med innvandrerbakgrunn. Men hva med dem som både er innvandrere og hvite? Hvordan blir de sett på av majoritetsbefolkningen og av andre muslimer? På jakt etter svar tar jeg meg turen til Moss for å besøke Senaid Kobilica, sjefsformann i det Islamske fellesskap Bosnia-Herzegovina i Norge og dialogansvarlig i Islamsk Råd, paraplyorganisasjonen for muslimer i Norge.

– Som hvite slipper vi å bli dømt etter hudfargen. Vi slipper en del hets fordi vi som europeere oftere blir tatt for å være vestlige, sier Kobilica.

Men den norsk-bosniske imamen sier, i likhet med Skogen, at utfordringene kommer til syne når en viser sin religion overfor andre.

– Muslimer fra Balkan har i flere hundre år levd side om side med andre religioner i Europa. Derfor ser mange muslimer på oss som brobyggere mellom øst og vest, fastlår Senaid Kobilica.
Foto: Kristian Fabrizio Mendoza
Kobilica forteller om de mange henvendelsene fra både hvite og mørkhudede muslimer som opplever islamskepsis i hverdagen. Ofte er dette knyttet til terroraksjoner hvor muslimer er involvert. Han forteller om utfrysning fra arbeidsplasser, om stillheten folk blir møtt med i dagliglivet og manges negative oppfatning av muslimer når terroraksjoner inntreffer.

– Jeg opplever nordmenn som stort sett tolerante overfor muslimer. Men nordmenns syn på islam avhenger veldig av hvordan muslimer blir omtalt i media. I Norge er vi sårbare når terroraksjoner inntreffer, nettopp fordi mange ikke klarer å skille mellom folkegrupper og enkeltmennesker. Mange har ofte et lite nyansert bilde av oss, og dette er en mulig forklaring på denne sårbarheten, sier han.

Bygger broer
Men Senaid Kobilica har også et annet poeng: Å være hvit har sine klare fordeler. En blir møtt med mindre skepsis fordi mange nordmenn forbinder muslimer med folk som ikke ser vestlige ut. Så hvordan blir hvite muslimer sett på av andre muslimer?

– Bosniere er kjent for å være tolerante og inkluderende. Drar du til en hvilken som helst storby i landet, vil du se jenter i hijab gå sammen med lettkledde jenter. I Bosnia har religiøs tilhørighet blitt et personlig valg, noe som har med Balkans flerkulturelle identitet å gjøre.

Og Kobilica sier noe der. I nevnte IMDi-studie kommer det frem at kun syv prosent av norsk-bosnierne oppgir at religion betyr «svært mye» i eget liv. Hos norsk-chilenere og norsk-polakker er dette tallet henholdsvis 15 og 16 prosent. Internasjonale studier viser det samme. Tall fra den internasjonale forskerorganisasjonen Pew Research senter avslører at mens åtte av ti muslimer i Afrika sør for Sahara, Sørøst-Asia og Sør-Asia, mener islam er veldig viktig i deres liv, mener kun halvparten av de tyrkiske, sør-europeiske og russiske muslimene det samme.

Dessuten oppgir mellom 50 og 90 prosent av muslimene i Midtøsten, Afrika og Asia at bønn flere ganger daglig er viktig. Til sammenligning er dette tallet kun sju, 18 og 35 prosent hos muslimene i henholdsvis Albania, Bosnia og Russland. Dette kommer ikke som en overraskelse på den norsk-bosniske imamen.

– Vi er en slags mellomting av vestlig kultur og østlig religion. Dette er forståelig siden Balkan ligger mellom øst og vest. At vi har levd i et flerkulturelt samfunn med flere religioner side om side, har gjort at vi ofte har større aksept for religiøs frihet enn i mange vest-europeiske land. Andre muslimer ser på oss som brobyggere. Vi prøver å bygge broer mellom øst og vest, fastslår han.

Tallkilder: