Foto: Jean-Marie Guerin

Fra blackmetal til jazz

Gildas Le Pape var gitaristen som gikk fra metallbandet Satyricon over til jazz. Nylig sto han på scenen under årets Djangofestival.

Utrop nr. 15/2016 (07.04.2016)

Tiden som gitarist i det velkjente metallbandet Satyricon er et kjært minne, men et tilbakelagt kapittel. Le Pape er født og oppvokst i Frankrike, men flyttet til Oslo for åtte år siden. 

Festivalen som Le Pape spilte på har eksistert i 37 år og hyller den franske sigøynermusikeren Django Reinhardt. Kjent i sin samtid som en gitarvirtuos, ble Reinhardt regnet som en av jazzens mest innflytelsesrike artister, som den første europeeren til å tolke den tradisjonelle amerikanske jazzen og som en av jazzens første gitarsolister.

Hyllet stringswinglegende
– For meg er Django uten tvil den ultimate referansen. Vi som bruker mye av stilen hans renoverer oss stadig. 60 år etter sin bortgang er stilen fortsatt relevant i europeiske jazzmiljøer, selv om det som nå kalles for djangomusikken egentlig er en ganske forandret versjon av Reinhardts musikk.

Gir du dette ditt eget preg?

– Helt klart. Noe av det beste med å bli stringjazzmusiker er at man har stor frihetsramme innenfor en gitt stilart. Noe som igjen er sterkt frigjørende, og gjør at man vokser som artist. Så er det jo også slik at den såkalte djangostilen, eller string swing, er en svært teknisk krevende stil. Å mestre dette gjør jo at man får en slags kick når man spiller.

– Blitt bedre
Omstillingen fra black metal til stringsswing kan for enkelte høres underlig ut, men for ham var det ingen stor sak.

– Jeg begynte som jazzmusiker før jeg gikk over til rock, og enda hardere rock. Så det tekniske er ikke noe som helst problem for meg.

– Jeg er fortsatt glad i black metal, men trengte en forandring for å se hvordan jeg kunne klare meg i nye musikalske omgivelser. Noe av det som førte til dette beiteskiftet var at jeg ikke ville båssettes som "ren black metal musiker".

Hvordan merker du selv denne overgangen?

– Når man utfordres som artist, så blir man skjerpet, og bedre. Man blir mer åpen yrkesmessig, fordi man prøver ut en ny stil og fordi man er mer mottakelig for nye impulser.

Kunsten å finne egen lyd
Innenfor metallsjangeren er det gitt sterke rammer rundt fremføring, mens i string swing kan man improvisere mer. Sistnevnte gjør at man i større grad må lete etter sin egen lyd som artist.

– Her handler det om å kunne stå på egne ben. For en som aldri har vært improvisatør er dette litt skremmende, men også vanvittig inspirerende i samme slengen.

I løpet av 2015 ga Le Pape utsin første virkelige store plate som "solist", "Crossing The Line". Til det fikk han akkompanement av jazzmusikeren Stian Vågen Nilsen.

– Som tittelen viser handler dette om å krysse egne grenser. Om å låte mindre standardiserte og ta mest mulig av egne tolkninger.

Byen som ble truffet i hjertet
Som franskmann kan ikke Le Pape unngå spørsmålet om de grufulle hendelsene i Paris i fjor. To terrorangrep som virkelig satte et støkk i byens hjerte.

– Jeg ble jo helt klart preget av dette, selv om jeg ikke lenger bor i Frankrike. Jeg kjenner selv en som mistet bestevennen sin under angrepet på Bataclan (konsertlokalet som ble angrepet av ISIS-terroristene i november i fjor; jour. anm.).

Vil satse mer på de mindre scenene
Etter en kort jam-session, hvor Le Pape spiller noen utdrag fra sin seneste utgivelse, begynner intervjuet vårt å nærme seg slutten. I tiden fremover vil den tidligere svart metall-gitaristen satse mer på de intime scenene.

– Jeg tenker at man får bedre kontakt med folk med månedlige konserter på mindre steder. Hver søndag har jeg og likesinnede jazz-jammer på Bar Django, som er Norges første offisielle string swing-jam. Jeg spiller en konsert hver måned på Uhørt, der jeg inviterer diverse jazzmusikere å dele scenen med meg. Ellers går jeg rundt med to jazzplateprosjekter i hodet.

Navn: Gildas Le Pape (34)
Opprinnelig fra: Rennes, Frankrike.
Utgivelser: Sammen med Satyricon «Satyricon» (2013), sammen med Stian Vågen Nilsen, «Crossing The Line» (2015).