Foto: Mohammad Hassanzadeh/Wikimedia Commons

Abbas Kiarostami – livet og ingenting mer

Abbas Kiarostami, som nylig døde i Paris, var innflytelsesrik og kontroversiell som filmregissør både i Iran og verden. Han døde på grunn av feilbehandling fra iranske leger i Teheran, hevder sønnen og andre. 

Utrop nr. 32/2016 (25.08.2016)

Etter at Kiarostami døde 4. juli i en alder av 76 år, har det hver dag kommet nye spekulasjoner. Nylig foreslo en av representantene for det iranske parlamentet at graven hans skal åpnes for å finne ut den faktiske dødsårsaken.

Dødsfallet har også skapt bølger i sosiale medier. Her begynte folk å skrive om legers feilbehandling i Iran. Samtidig har det blusset opp en konflikt mellom leger og artister fordi en lang rekke artister og filmregissører har protestert mot legene.

Typisk realistisk og humanistisk
Kiarostami ble født i Teheran 1940. Han gikk på kunstskole og lærte seg å male. Deretter begynte han ved Faculty of Fine Arts ved Teherans universitet, der han spesialiserte seg videre innen billedkunst. Kiarostami var fra en vanlig familie og for å ha råd til å studere arbeidet som trafikkpoliti ved siden av studiene. 

Han drev først med maleri, grafikk og bokillustrasjoner- Filmkarrieren begynte han ved å designe rulletekster og lage reklame.

Den første kortfilmen sin, "The Bread and Alley", lagde han 1970 mens han var ved Kanoon. Det er en statlig kulturell organisasjon i Teheran for unge artister, som fremdeles er i virksomhet. Det fulle navnet på persisk betyr "Instituttet for barn og unges intellektuelle utvikling". 

Kiarostami var ikke bare filmregissør. Han var fotograf, kunstner og poet og også opera-guide. Han har dessuten laget mange filmtitler for andre filmskapere.

Abbas Kiarostami var en ny stemme i moderne film og tilhørte en generasjon filmskapere innen den såkalte "New wave", en bevegelse i iransk film som startet på 60-tallet. Han gjorde nyskapende kunstfilmer som hadde sterke politiske og filosofiske innslag og et poetisk språk.

Enkelhet og kompleksitet
Kiarostami er kjent for å bruke barn som hovedpersoner, for fortellende filmer i dokumentar-stil og for historier fra landsbygda. Et annet kjennemerke var samtaler som utspiller seg inne i biler, filmet med hjelp av stasjonært monterte kameraer.

Han er også kjent for sin bruk av persisk poesi i dialog, titler og temaer for filmene sine. Kiarostamis filmer har en betydelig grad av tvetydighet, en uvanlig blanding av enkelhet og kompleksitet, og ofte en blanding av fiktive og dokumentariske elementer. Begrepene forandring og kontinuitet, i tillegg til temaene liv og død, spiller en viktig rolle i Kiarostamis arbeider.

Likevel er hans filmer realistiske og humanistiske filmer, som kan ta opp temaer som fattigdom, jordskjelv og ulykkelig kjærlighet. Men mange i dagens Iran kjenner lite til hans arbeider.

Filmene hans utfordrer seernes stereotypier og gjør dem klar over sine egne blindsoner. En forfriskende opplevelse når man ser Kiarostami filmer, er hvordan de motstår å gi et forventet homogent, eller eksotisk "tredje verden"-bilde av iransk kultur. Hver av hans filmer, selv de som er skutt i avsidesliggende områder av Iran, reflekterer McLuhans begrep om "den globale landsby" og vår oppløsning av bildet av "selvet" som separat og fjernt fra den "andre".

Fra Teheran til Teheran
Mange artister og kollegaer av Kiarostami flyttet fra Iran etter den iranske revolusjonen. Men Abbas Kiarostami gjorde ikke som andre. Han fortsatte å lage film og dokumentar i Iran under hard sensur. Regimet i Iran likte aldri verken ham eller filmene hans. De konservative innen regimet var stadig etter ham og plaget ham. 

Kiarostami har fått over 80 nasjonale og internasjonale priser og æresbevisninger. I 1997 fikk han Gullpalmen ved Filmfestivalen i Cannes for filmen Smaken av kirsebær. Men da han kom tilbake til Iran, måtte han bruke en av bakdørene for å komme seg ut av flyplassen. Grunnen var at han fryktet at konservative grupper skulle gå til fysisk angrep på ham.

Kiarostami døde 4. juli 2016 i Paris. Han hadde først mottatt behandling i Teheran, deretter ved et sykehus i den franske hovedstaden. Noen dager etter dødsfallet ble kroppen hans overført til Teheran. Det var et stort oppbud av mennesker på begravelsen hans nord for Teheran, mange av dem artister. Artister og politikere fra hele verden hadde også sendt sine kondolansemeldinger.