I boka kommer Erik Solheim med en rekke innrømmelser og avsløringer.
Foto: Tore Berntsen

Solheims innrømmelser

Analyse: Boka til Mark Salter gir mange svar på hvorfor den norske fredsinnsatsen i Sri Lanka mislyktes. Minst fokus er det på tilretteleggerens egne feil.  

Utrop nr. 34/2016 (06.09.2016)

Det er snart ett år siden boka "To End a Civil War: Norway's Peace Engagement with Sri Lanka" av Mark Salter ble publisert. Få norske medier har omtalt eller anmeldt boka, som hovedsakelig presenterer hvordan Erik Solheim og hans medhjelpere forsøkte å tilrettelegge for fred på øya Sri Lanka.

Tamilene, som utgjorde rundt 25 prosent av befolkningen i landet, ga sin støtte til Frigjøringstigrene (LTTE) og væpnet krig fordi de ble diskriminert og undertrykket av majoriteten i landet, som er singalesere. Borgerkrigen på Sri Lanka har krevd flere hundre tusen liv gjennom ca 25 år. Den norske fredsinnsatsen startet ikke med Erik Solheim. Arne Fjørtoft, bistandsarbeider og tidligere leder for paritet Venstre, fungerte som døråpner inn til LTTE allerede på 90-tallet, og deretter har daværende statssekretær Jan Egeland, utenriksminister Knut Vollebæk og statsminister Kjell Magne Bondevik engasjert seg, kommer det fram i boka.

Svar på betente spørsmål
Boka går kronologisk gjennom hendelsene fra rundt 90-tallet og helt fram til krigens slutt mai 2009 og etterspillene i etterkant. Boka er uten tvil et historisk dokument som beskriver, avklarer og gir et bredt og troverdig bilde av hva som skjedde. Jeg som redaktør i Utrop har fulgt godt med på utviklingen i Sri Lanka, og ofte har viktig informasjon versert som påstander, rykter eller ubekreftede meldinger. Flere av disse får vi svar på i boka.

Brukte regjeringssoldater fosfor (som biologisk våpen) mot LTTE, hvor også sivilbefolkningen ble rammet? Ja, indikerer kildene til forfatteren. Bombet regjeringen provisoriske sykehus med vilje? Ja, bekreftes det i boka. Tvangsrekrutterte LTTE unge gutter og jenter til å krige i sluttfasen? Ja, ifølge kilder som intervjues. Tok LTTE imot penger fra tidligere president Mahinda Rajapaksa under valgkampen før han ble president? Ja, ifølge kilder.

En av de største avsløringene sett med tamilske øyne handler om Selvarasa Pathmanathan, kjent som KP. Solheim bekrefter at norske tilretteleggere møtte ham uten at LTTEs leder Veluppillai Pirabakaran visste om det. Målet var å legge press på Pirabakaran gjennom KP for å få LTTE lederen til å legge ned våpen. På dette tidspunktet spilte KP en nøkkelrolle som våpensmugler og leverandør og var i toppledelsen i LTTE. Hvordan nordmenn klarte å opprette kontakt med KP, sier Solheim lite om, og lite om hvorfor de trodde KP kunne overbevise Pirapakaran. At kontakten eksisterte mellom KP og nordmenn uten at LTTE lederen visste om det er ny informasjon. I dag er KP en fri mann og driver et barnehjem nord i Sri Lanka. Han er en av få menn fra toppledelsen i LTTE som er i live.

Flere faktorer mot fredsprosess

Boka til Mark Salter er et viktig historisk dokument, skriver Majoran Vivekananthan.
Foto: Bokomslag

Den mest interessante delen i boka handler om hvor i fredsprosessen det skar seg. På både LTTE-siden og regjeringens side var det splittelser. LTTEs kommandant for den østlige provisen Batticloa, Muralitharan Muttiah, kjent som “Karuna”, brøt med LTTE, og på regjeringsiden var striden mellom presidenten og statsministeren blitt så bitter at presidenten på et kritisk tidspunkt erklærte unntakstilstand og tok over statsministerens departement og oppgaver. Senere ble det avholdt valg, og med ny regjering og ny president gikk fredsprosessen gradvis i vasken.

Oslo-erklæring
I boka er det ingen tvil om at den nye regjeringen og den nye presidenten var lite villige til å inngå fredsforhandlinger med LTTE. LTTE var på dette tidspunktet militært svake fordi de hadde mistet mye av kontrollen i øst, og hadde få valg. Det var mye opp til regjeringen, som hadde styrket seg betydelig gjennom hele fredsperioden med blant annet med tung militær opprustning med hjelp fra Kina, i tillegg til å infiltrere LTTE. Regjeringen ønsket en militær løsning fordi muligheten for å vinne militært var stor.

Men før det, da det var gode tider for fred, er det hendelsene rundt den såkalte Oslo-erklæringen som jeg mener spiller en viktig rolle. Dette var et tidspunkt da det var militær balanse mellom partene, og begge parter var genuint interessert i å finne en løsning. Og det er her mye går galt, slik jeg tolker teksten.

Den viktigste delen i erklæringen er denne: "Partene er enige om å utforske en løsning basert på prinsipper om indre selvbestemmelse i de historiske områdene til tamiler basert på en føderal struktur innenfor et enhetlig Sri Lanka."

Sitat fra Solheim: ”Regjeringen presset og presset på for å få LTTE til å forplikte seg for en endelig løsning. Jeg møtte Milinda på en fiskerestaurant, og over fiskesuppen skrev han et utkast som skulle hjelpe med å drive fredsprosessen videre fram."

Balasingham (LTTEs sjefsforhandler) skal ikke ha vært til stede, men skal ha akseptert utkastet etter å ha gjort to endringer. Solheim sier at Balasingam ikke diskuterte med LTTE-lederen, men må ha antatt at Balasingam skulle få lederen med på å gå med på en føderal løsning. “Utenom påvirkningen den hadde hos LTTE lederen, var erklæringen en stor suksess," sier Solheim i boka.

Det er her Solheim og medhjelperne gjør store feil. Solheim titulerer nemlig notatet som “erklæring”. Regjeringen er strålende fornøyd med å fortelle den srilankiske majoriteten at LTTE har frafalt krav om en separat stat. Samtidig er den tamilske eliten skeptisk, for det å frasi seg suverenitet kan være politisk selvmord, det har historien vist. En annen ting er at uansett hvilken løsning myndighetene gikk for, kreves det 2/3 flertall i parlamentet, og evt folkeavstemning. Aspektene rundt dette er det lite fokus på i boka. “Det å få 2/3 flertall med et enkelt parti var nesten umulig”, skrev journalisten Taraki om situasjonen den gang. Men en singalesisk majoritet anså tamilene det som lite sannsynlig at parlamentsmedlemmene ville stemme for økt selvbestemmelse som kunne tilfredsstille tamilene. Fredsprosessen ble sett på som proforma, og som en pause der regjeringen kunne ruste opp og styrke sin posisjon, for så å knekke LTTE fra alle kanter. Tamiler viste til EUs forbud mot LTTE som et eksempel, EU forbudet var resultat av sterk lobbyvirksomhet fra regjeringen midt under fredsprosessen.

Nordmenns feil
Solheim innrømmer en rekke feil. Blant annet at presidenten ikke var godt nok inkludert i fredsprosessen. Men det er mange svakheter ved norsk fredsmegling som Solheim ikke innrømmer. Oslo-erklæringen er én av dem. En så viktig “løsning” på konflikten burde være forankret, godt diskutert, og blitt bragt ut til folket med metoder og verktøy som er effektive og nyttige for å overbevise folket og minske motstanden. Oslo-erklæringen var ikke godt nok forankret hos LTTE, kommer det fram i boka. Og den ble kastet ut til folket uten gode nok forberedelser, slik at den ble misbrukt av ekstremister på begge siden.

LTTE var villige til å undersøke løsninger innenfor et enhetlig Sri Lanka, ifølge Balasingam, men hvor grensen bør gå, burde de diskutert skikkelig i forkant, ikke på en restaurant med kun én av partene tilstedet. Men det er ikke nødvendigvis tilretteleggernes feil. LTTE var også utydelig på hva de kunne akseptere innenfor et enhetlig Sri Lanka på det tidspunktet. Det var først med forslaget om Interim Self Governing Authority (ISGA-dokumentet) dette blir klargjort, ett år etter Oslo-deklarasjonen. Og da var det politiske landskapet endret så mye og valget var like rundt gjørnet slik at fredsprosessen stagnerte.

Den første lærdommen fredsforhandlere bør ta, er at fredsmegling ikke må ta for lang tid. Det politiske landskapet er i stadig endring, og det er derfor viktig å utnytte de mulighetene som byr seg når det først er villighet til forhandlinger. I det store og hele gikk Solheims løsning ut på å gi tamilene selvstyre, men spørsmålet var hvor mye regjeringen var villig til å gi og hvor mye LTTE var villig til å akseptere. For meg er det underlig at Solheim ikke diskuterte de ulike løsningene bak kulissene i forkant. For det var nemlig ikke om å komme opp med en helt ny løsning, men å få partene til å akseptere realitetene. Spørsmålet er om Norge burde vært en fredsmegler og ikke bare fredstilrettelegger.

En ting som Solheim sier han tok lærdom av, er å få de ansvarlige personene til å delta i forhandlinger. Alltid lederen. Hadde LTTE-lederen selv og presidenten blitt koblet på før Oslo-erklæringen, hadde de ansvarlige personene selv blitt stilt til ansvar.

Kilde
Boken er enestående i sitt slag, for forfatteren har intervjuet en lang rekke kilder både i Norge, Sri Lanka og i diasporaen. Han har brukt avisartikler, rapporter, bøker, referater som grunnlag, i tillegg til personlige intervjuer med hovedaktørene, unntaket er personer i LTTE ledelsen som er døde. Selv om kildegrunnlaget er enormt, er det Solheims eget kontaktnettverk som er utgangspunktet. Dette, i tillegg til at antallet kilder som er tamiler er få, skaper et skjevt kildegrunnlag. Og flere steder er det Solheims egen tolkning av hva LTTE sto for som legges til grunn, og ikke hva de faktisk mente og sto for. Det er en stor svakhet ved boka.

Lys fremtid
Spørsmålet er om daværende statsminister Ranil Wickremasinghe som nå er blitt statsminister på nytt, har lært sin lekse. For nå har Sri Lanka en president som spiller på lag med Wickremesinghe, og det er lyse tider i vente, skal vi tro kommentatorene Sri Lanka. Ifølge enkelte tamilske medier har lederen for det største politiske partiet for tamiler Tamil National Alliance (TNA) inngått en mer eller mindre formell avtale med Wickremesinghe i forkant av valget om en løsning for tamilene.

Ser vi på utviklingen i landet og de strategiske trekkene til Wickremesinghe, ser det ut til at han sakte, men sikkert legger til rette for å få til en grunnlovsendring som kan sikre tamilene mer selvstyre enn det de har i dag. Myndighetene slår hardt ned på ekstremisme fra begge sider, og reaksjonære, ikke-demokratiske elementer blir fjernet eller blitt  fratatt makt og innflytelse. Og om Wickremesinghe får til en grunnlovsendring som gir mer selvstyre til tamiler før hans periode er over, gjenstår å se. Om de endringene fører til varig fred på Sri Lanka, gjenstår også å se. Tiden går, allerede har hele syv år har gått siden krigen sluttet.