Hovedrolleinnehaverne i stykket "Hvem har æren?", Ine Wilmann (t.h) og Terje Strømdahl. Stykket tar seg æreskultur ved å bruke virkemidlene til svart komedi.
Foto: Claudio Castello

Lager komedie om æresdrap

Til våren skal Oslo Nye Teater skape temperatur rundt problemstillingene æresdrap, æreskultur og ekstrem sosial kontroll. Med seg på laget har de fått en tidligere kjent skikkelse fra barne-tv.

Utrop nr. 01/2017 (10.01.2017)

– Forbannede hore! Hvordan skal jeg nå kunne vise ansiktet mitt?! Jeg, som alltid har vært en høyt respektert mann i nærmiljøet?!

Stemmen kommer fra Terje Strømdahl i rollen som en kontrollerende og patriarkalsk familiefar. Ina Wilmann spiller datteren som har forsmådd sin ektemann, ligget med sin elsker, og dermed brakt skam over familien.

Stedet er Centralteateret, og Utrops utsendte medarbeider får en liten forsmak på et av flere stykker som teateret viser pressen under sin vårlansering. Strømdahl ble på 80-tallet et husholdningsnavn i Norge gjennom rollen som Eli Ryggs medprogramleder i det svært populære barneprogrammet Portveien 2. Nå har han en av hovedrollene i oppsetningen Hvem har æren?, som er noe så sjeldent som en svart komedie om æresdrap.

Tabuemne
Komedien er skrevet av den syrisk-kurdiske legen og forfatteren Ibrahim Amir (32), som flyktet fra det krigsherjede landet da han var 19 år gammel og nå bor i Østerrike.

Strømdahl tenker det er viktig at teateret tar opp et så polemisk tema i en oppsetning.

– Hele cluet med stykket er å få folk til å le av idiotien rundt æreskulturen, og æresdrap som jo er den ytterste av konsekvensene av denne kulturen. 

– Stykket kan skape sterk temperatur i en allerede polarisert debatt. Hva tenker du om dette?

– I et teaterkontekst skal det være lov å tøyse med alt. Vi kommer helt klart til å utfordre publikumet til å legge sårbarheten bak seg. Vi må som samfunn, og da særlig gjennom kunsten, kunne ta opp de vanskeligste ting som skjer i samfunnet rundt oss, uansett om det vil gjøre enkelte sinte eller krenkede.

Sympati for rollen
Strømdahl ser med sympati på den vanskelige rollen han har fått i stykket, som den sinte og patriarkalske familiefaren.

– Jeg har sympati til denne eldre mannen, denne familiefaren, først og fremst fordi han fremstår som urokkelig. Urokkelig i sin tro på det normsystemet og regelverket han har arvet. Samtidig har jeg også sympati grunnet hans infantile vesen. Han er et lite barn i en eldre manns kropp, opplært til aldri å sette spørsmålstegn ved sin egen tilværelse. Som skuespiller og person er også min egen oppfatning og erfaring at små barn i voksne menns kropper blir sinte og farlige mennesker, og at dette må man være obs på.

– Hvordan ser du for deg at publikum vil reagere på stykket?

– Jeg tror og håper at folk flest vil innse at det å akseptere gitte leveregler, bare fordi de er leveregler, er urkomisk og noe som hører hjemme i steinalderen.

Bodnia og Tarantino
Ine Marie Wilmann spiller datteren som gjør opprør, og kommer seg ut av tvangsekteskapet.

– Da jeg først leste manuset, fikk jeg assosiasjoner til Quentin Tarantino og Kim Bodnia. Litt sånn bekmørkt med en stor dæsj humor og samfunnskritikk i komedieformat. Jeg tenker det er hysterisk morsomt å harselere med machokulturen som finnes hos alle, ikke bare visse grupper.

For henne er det en selvfølge at kunsten tar opp det som skjer i samfunnet

– Når man er på en scene så kan man være ærligere, mer rett frem og mindre opptatt av si "feil ting" enn i en debatt. For meg er det givende at teater er litt politisk av seg og at man tør å ta opp slike vanskelige debatter. 

Hun gleder seg uansett til å komme i gang med prøvene. 

– Jeg tror vi kommer til å skape mye diskusjon. Samtidig ser jeg for meg potensialet til å ufarliggjøre denne diskusjon gjennom humoren som finnes i stykket.

FAKTA

Hvem har æren?

Skrevet av: Ibrahim Amir (f. 1984)
Oversettelse: Øyvind Berg
Regi: Kim Bjarke
Medvirkende: Terje Strømdahl, Helle Haugen, Petter Vermeli, Trond Høvik, Pål Rønning, Ine Marie Wilmann, Marius Næss, Trine Svensen og Kari-Ann Grønsund
Lys: Rolf Christian Egseth
Dramaturgi: Siri L. Ramberg

Norgespremiere på Oslo Nye Centralteatret 23.02.2017