Feministisk historieskribent: Rafia Zakaria er journalist, jurist og forfatter i Pakistan. Tross samfunnpolitiske tilbakeslag, og fremvekst av religiøs fundamentalisme ser hun seg en fremtid hvor hennes medsøstre får mer å si.
Foto: Claudio Castello

En daglig kamp for aksept

Mennenes makt i Pakistan må utfordres. Det mener jurist, forfatter og journalist Rafia Zakaria, som har skrevet bok om sterke kvinner i egen familie. Boka har blitt hyllet i blant annet Newsweek. 

Utrop nr. 09/2017 (07.03.2017)

Rafia Zakaria er journalist, jurist, skribent, forfatter og aktivist og har amerikansk-pakistansk bakgrunn. Hun er kvinnesaks-spaltist i The Dawn, Pakistans største engelskspråklige avis, og har skrevet for New York Times, BBC, Le Monde Diplomatique og Al Jazeera English. Zakaris bok Den andre kvinnen (The Upstairs Wife) ble kåret til en av de ti beste, internasjonale sakprosabøkene i 2015 av Newsweek.

I USA, hvor hun utdannet seg til jurist, har hun brukt sin kompetanse til å stifte Muslim Women’s Legal Defense Fund for the Muslim Alliance of Indiana/The Julian Center Shelter. Hun har også vært aktor i flere saker om vold mot kvinner. Hun har også gitt juridisk hjelp til kvinner i hjemlandet.

Som menneskerettighetsforkjemper ledet Zakaria også en periode Amnesty International USA. I tillegg har hun markert seg som kritiker av USAs dronekrigføring i Pakistan, som del av Bush- og Obama-administrasjonenes "krig mot terror", og debattert denne krigføringen utifra et kvinneperspektiv.

Kvinner skal ikke ses
Utrop møter Zakaria på et hotell sentralt i Oslo hvor hun nylig var for å snakke om boken sin. 

– Kvinner står opp for seg selv, men dette er en daglig kamp. Mange i Pakistan tror på og handler fremdeles utifra tradisjonelle kulturforestillinger om at kvinner ikke skal være synlige i offentligheten. Disse forestillingene fører blant annet til trakassering på gate. Kvinner møter fruktselgere som bare vil selge dem råtten frukt, og må holde bilvinduene lukket fordi det plutselig kan komme inn i enn spyttklyse fra nabobilen når man stopper opp på rødt lys.

Eksemplene som Rafia Zakaria viser til, er virkeligheten i dagens Pakistan, og historier som hun har skrevet om i sin spalte i Karachi-avisen The Dawn.

Zakaria, som også har bodd i USA, sier hun liker best å være forfatter.

– Slik får jeg utløp for både talentet og følelsene mine, sier hun med overbevisning.

Feministisk historieskriving
I boka Den andre kvinnen gjør Zakaria sin egen familiehistorie, fortalt i en "memoarisk stil", til historieskriving om Pakistan.

For den muslimske familien representerte Pakistan det lovede land. Men under militærstyrets islamisering i 1980-årene ble landets lover endret, noe Zakarias tante smertelig fikk erfare. I boka kan man lese om hennes kamp for å slippe å dele sin ektemann med en annen kone.

– For meg var formålet å gi denne historien et kvinneperspektiv. Vi ser at ikke bare i historieskrivingen om Pakistan, men om stort sett alle land, mangler man fokuset på kvinner. For meg var det også en sterk motivasjonsfaktor å skrive om helt vanlige kvinner, og ikke bare kvinner som hadde en priviligert stilling.

Langsiktig skade
– Hva vil du si er årsakene til ustabiliteten og problemene i dagens Pakistan?

Feministisk historieskribent: Rafia Zakaria er journalist, jurist og forfatter i Pakistan. Tross samfunnpolitiske tilbakeslag, og fremvekst av religiøs fundamentalisme ser hun seg en fremtid hvor hennes medsøstre får mer å si.
Foto: Claudio Castello
– Jeg tenker ofte på dette. Det er et viktig spørsmål. Jeg ser dagens problemer som en følge av gamle problemer som ikke har blitt tatt tak i. Staten Pakistan startet som et idealistisk og sekulært prosjekt for alle muslimer fra den gamle indiske kolonien. Så ble landet etter hvert til en islamsk republikk, og religionen har fått stadig større plass i både stat og samfunn. Vi har ennå ikke avklart spørsmålet om stat og samfunn, om hva det innebærer å være muslim og pakistaner, om hvor mye man skal ha av det ene og andre. Det gjelder også forholdet til det å være pakistaner med annen tro. Vi har ennå ikke hatt de virkelige teologiske debattene om f eks flerkoneri som tradisjon. 

Et annet stort problem mener hun er landets forhold til Vesten.

– Siden USAs "krig mot terror" startet, har vi hatt krigshandlinger internt i landet, og en stadig sterkere islamisering. For folk som meg, som har bodd i Vesten og har en blandet kulturbagasje, ser jeg det som bekymringsfullt at "terrornarrativet" gjør Pakistan til et stadig mer isolert land, kulturelt og politisk. Å ha et pakistansk pass forbindes ofte med terror, og er i dag et av de verste passene man kan ha hvis man skal reise. Jeg frykter at denne utviklingen vil føre til mer isolering, til mer fokus på det "kjente og tradisjonelle", og til syvende og sist mer religiøs fundamentalisme og ekstremisme.

Samhandling og atter samhandling
– Hvordan kan landet oppnå raskere fremdrift, og hva kan diasporamiljøer gjøre? 

– For meg har diasporaer en betydning, men å involvere dem kan også være en utfordring. Landet som man en gang forlot, har også gjennomgått endringer. Kultur og samfunn er ikke statiske, og ofte har man et syn på ting som ikke samsvarer med realitetene i landet. Jeg ser at håpet ligger i samhandling og atter samhandling. Diasporamiljøene må oppdatere seg om den sosiale og politiske utviklingen i landet, og at de kan være påvirkningsagenter og brobyggere. I vårt tilfelle mellom Pakistan og resten av verden.

– Her i Norge har både norsk-pakistanske og andre kvinnelige aktivister gått i gang med en rettighetskamp som går på tvers av identitet, etnisitet og religion. Er dette veien å gå fremtiden?

– Kampen om kvinners rettigheter har vært og vil fortsatt være en av de viktigste i årene som kommer. Historisk sett har kvinner blitt marginalisert fra den kulturelle og sosiale offentligheten, og dette gjelder i enda større grad kvinner fra etniske minoriteter. All hjelp til selvhjelp, på tvers av ulike identiteter ser jeg positivt på, som legitim og meningsfylt utveksling av erfaring og kompetanse.

Kvinner med, og uten makt
Narrativet om den "hjelpeløse og undertrykte kvinnen" mener Zakaria ikke passer i dagens Pakistan, selv om hun forstår den.

– Vi kan si at Pakistan har gått tre skitt fram, og to tilbake. 60-tallets Karachi, mine foreldres Karachi, hadde en intellektuell kafékultur, og var etter datidens standard en veldig åpen og tolerant by. Etter islamiseringen på 70-tallet med militærjuntaene, og den påfølgende samfunnsutviklingen, endret dette seg. Nå går de fleste kvinner tildekket, og det er flest menn å se i offentligheten.

– Finnes det håp, tror du?

– Ja, til de grader. For selv om hijabene og burkaene er blitt flere, så er dette også tilfelle for jentene som gjør motstand mot patriarkalismen, og som tar av seg plaggene. Bestemoren min tok nesten ikke utdanning, moren min ble lærer, og jeg ble forfatter. Vi har hatt fremskritt og utvikling sett under ett. Sjefskirurgen på et av Karachis største offentlige sykehus er en kvinne, og vi har kvinnelige kommandosoldater, politikere, politibetjenter og flypiloter. Vi baner oss bokstavelig talt vei i samfunnet, tross all motbøren, tross alle trakasserende kommentarer og spyttklyser på gaten. 

Tror på mer uavhengighet
Zakaria ser de neste fem til ti årene som skjebnesvangre.

– Tiden vil vise hvordan utviklingen går. Om Pakistan blir en del av den globaliserte virkeligheten, eller om landet går inn i seg selv. 

Hun ser for seg at de yngste jentene vil fortsette å kjempe sin daglige kamp, for retten til å være en del av offentligheten, og for å få definisjonsmakt over egne liv.

– Antallet jenter på fagskoler og universiteter stiger, og i visse studier overgår de gutter. Nettet brukes til å debattere åpent om volden, traksasseringen og æreskulturen man møter i dagliglivet. Flere jenter og unge kvinner krever retten til å jobbe og til å være uavhengige på lik linje med kjærester og ektemenn. Utfordringene er enorme, men jeg tenker at vi som pakistanske kvinner går disse i møte med stor optimisme.