Utøver Nina Bansal har vunnet over 20 gull i kampsporten taekwondo, nå er målet å vinne VM i 2018.
Foto: Bilge Öner

Den skjøre vinneren

Nina Bansal har kjempet seg til topps i flere mesterskap, men kjemper også en indre kamp.

Utrop nr. 05/2017 (07.02.2017)

På Mudo Vinderen varmer Nina Bansal (30) opp. Hun løper med høye kneløft fra vegg til vegg iført en hvit taekwondo-drakt med påskriften "Norway", og et svart belte rundt livet. Hun er tilsynelatende selvsikker, men bak et sterkt ytre skjuler det seg en skjør jente.

– Utenfra virker som om jeg er en veldig sterk person. I konkurranser spør mange om jeg aldri blir nervøs, men jeg er jo et nervevrak. Jeg er blitt flink til å skjule at jeg egentlig er en skjør person som ikke er så tøff, sier Nina Bansal.

– Jeg bygger meg selv veldig opp, og hvis det skjer noe så raser alt sammen. Det tar tid før jeg kommer meg opp etter et nederlag. Det er ikke sånn at det blir fikset på en dag. Jeg har generelt sett hatt dårlig selvtillit fra barndommen og det er veldig få som skjønner hvorfor, sier Bansal.

Vært på bunnen
Til tross for nerver har taekwondoutøver Nina Bansal vunnet flere mesterskap. Et EM-gull, ti gull i Nordisk mesterskap og tolv NM-gull, i tillegg har hun over 40 medaljer fra Europacup, hvorav de fleste er gull. Men hun har også kjent på hvordan det er å være på bunnplassering. I 2006 kom hun på siste plass i Oslo Open. 

– Jeg hadde jobbet mye med meg selv i forkant, men da konkurransen var ferdig, ropte dommeren opp navnene til dem som ikke hadde gått videre. Da var jeg en av dem. Jeg så på resultatlisten og jeg var helt på sisteplass. Det var veldig kjipt, sier Bansal.

Hun konkurrerer i grenene mønster, individuell og par. 

– Jeg må alltid psyke meg opp veldig mye før konkurranser, for jeg blir kjempenervøs og kan miste troen på meg selv når jeg ser mange andre utøvere. Når jeg blir nervøs, har jeg ikke noe kontroll over hodet eller kropp, og da går det dårlig. Det ville gått bedre om jeg hadde vært skjerpa, forklarer hun videre.

Senest i november vant hun to NM-gull i grenene poomse (mønster) og par med Joachim Wien. Poomse er teknikker som er satt sammen i en forhåndsbestemt rekkefølge og brukes ved beltegradering, samt i konkurranser. I taekwondo konkurrerer man ikke i vektklasser, men i aldersbestemte klasser. Nå som Bansal har fylt 30 år, skal hun fra 2017 konkurrere i klasse 30-39 år.

– Det var veldig emosjonelt. Det var siste gang vi gikk par, og den siste gangen jeg konkurrerte i den klassen (aldersbestemte klasser journ. anm). Jeg har jo konkurrert i den klassen i tolv år nå, så det er spesielt å vite at det er siste gang. Det var viktig å gjøre det bra og avslutte med stil. Så det var litt trist da det var over.

Urealistisk å vinne
Men hennes hittil beste minne er fra hun vant EM-gull i par med den samme partneren, Joachim Wien, i 2015. I grenen par er det to og to par som går dueller mot hverandre.

– Det var selvfølgelig forventninger til at vi skulle gjøre det bra. Norge hadde jo aldri fått noe EM-gull i verken kamp eller poomse. Det var som om hele taket løftet seg, og det var en veldig spesiell opplevelse å høre nasjonalsangen. Jeg trodde det nesten ikke, for jeg hadde drømt om det så mange ganger. Jeg tenkte: "Er det virkelig eller ikke?" sier Bansal.

Målene fremover er å være med å kjempe om gullet i VM om to år og EM neste år, men for 30-åringen er det ikke bare å vinne konkurranser som er viktig.

– Jeg setter meg de målene, men det hender at jeg for eksempel vinner et gull i Europacupen og ikke er fornøyd. Hvis jeg vinner og vet at jeg kunne gjort det bedre, får jeg ikke en god følelse. Det er viktig at jeg utvikler meg i konkurransesituasjonen også og ikke holder meg på ett nivå, men presser grensene for meg selv. Men mest av alt vil jeg fortsette fordi jeg synes det er gøy.

Målrettet arbeid
Suksessen hennes skyldes målrettet arbeid og stå-på-vilje, men hennes musikalske familie har også vært til hjelp, mener hun.

– Både pappa og søsteren min er musikere. Mamma jobber i et interiørfirma. Vi har vokst opp med å bli skolert i å spille og synge hjemme. Det har gitt meg god kroppsbeherskelse og god rytmesans, som man også trenger i taekwondo.

Treningen gir henne enorm glede, men det er også en livsstil. Hun sier at hun har lagt om livet sitt for å kunne drive med kampsporten. De siste fem årene har Bansal til daglig jobbet som lærer for Frydenberg ungdomsskole, men det kommer ikke i veien for å være på topp i taekwondo. 

– Jeg trener hver dag, mandag til søndag. På lørdag og søndag har jeg bare én økt og ikke to. I hverdagene trener jeg før og etter jobb. I morgenøktene trener jeg styrke og kondisjon og kveldsøktene taekwondo.