Da Anne Ellingsen skrev doktoravhandling om Førdefestivalen, Rikskonsertene og Cosmopolite, fant hun ut at hun ønsket å fremheve nettopp Cosmopolite og se på hva som gjør at musikkscenen har klart seg så bra med all den motgangen de har opplevd. Det resulterte i boken: "Grenseløse opplevelser. Miloud Guiderk og Cosmopolite".
Foto: Hanna Skotheim

Historien om en scene

I 25 år har musikkscenen Cosmopolite utforsket ny verdensmusikk og utfordret og oversteget grenser på mange plan. Nå har Anne Ellingsen skrevet bok om stedets historie. 

Utrop nr. 01/2018 (04.01.2018)

Det er onsdag, tidlig november. Ute kan det virke som om høsten har begynt å lure på om Kong Vinter er i ferd med å ta over, mens det inne på Tronsmo bokhandel er lunt. Flere mennesker, de fleste i alderen 50+, har samlet seg rundt et bord fylt med leskende drikke, snacks og en bunke med bøker som er helt ferske fra trykken. I folkemengden går en liten mann rundt og hilser på de fleste han ser. Han gir dem en god klem, smiler lurt og slår av en prat. I ny og ne signerer han også en bok; boka som handler om han, Miloud Guiderk, og hans varemerke Cosmopolite; musikkscenen som i år fyller 25 år.

Det går også en annen person omkring i folkemengden. Hun har mørk dress, definerte briller og blondt hår som lyser opp. Det er Anne Ellingsen, sosialantropolog og forfatter av boka “Grenseløse opplevelser. Miloud Guiderk og Cosmopolite”. I flere år har hun vært på konserter på Cosmopolite og biscenen Belleville. Nå har hun også skrevet en bok om det. En bok som startet mye på grunn av hennes doktoravhandling om Rikskonsertene, som den gang arrangerte en del av sine opptredener på Cosmopolite.

– Før jeg kom i gang med feltarbeidet, spurte jeg Miloud om jeg kunne komme på konserter på Cosmopolite for å samle inn informasjon til doktoravhandlingen. Jeg nevnte samtidig at jeg egentlig ikke hadde noe budsjett. Han svarte at han helst prøver å tjene litt på dette... Men da han så ansiktsuttrykket mitt, tok han hånda mi i sine og sa: "Du skal få lov til å komme på konsertene!"

Det er Ellingsen som har fått det første ordet på boklanseringen denne novemberkvelden på Tronsmo, og hun forteller hvordan det hele starta. Hun takker også alle som har bidratt til at boka ble til. Selvfølgelig Miloud, men så er det så mange flere å takke. Som hun skriver i innledningen av boka: "Uten Miloud ville det ikke eksistert noe Cosmopolite – det er alle med kjennskap til saken enige om. Samtidig: Han hadde ikke greid det alene. Milouds medarbeidere har både utfylt og utfordret ham. De har stått på og muliggjort at klubben har kommet seg gjennom prøvelser som i perioder var nær ved å ta knekken på organisasjonen og ildsjelen bak."

Fra Casablanca til Norge
Vi skrur tiden tilbake til starten av september. Utrop møter en litt stresset Ellingsen på Cosmopolite. Boka som hadde sin spede start for to år siden, skal snart være ferdig. I begynnelsen av november skal Cosmopolite og alt hva det har bidratt til i både Oslo og Norge, markeres. Ikke bare med en bok, men med en serie jubileumskonserter ti dager til ende. Men hvordan ble egentlig Cosmopolite til?

Det hele startet i Casablanca 1947; stedet og året Miloud ble født. I boka skriver Ellingsen dette om oppveksten til Miloud: "Det er impulsene fra skoleveien hans i byen han vokste opp i som skapte Cosmopolite, hevder han i dag. Fra kafeene langs den fire kilometer lange skoleveien hørte han tonene til Abdel Wahab og Umm Kulthum, to av araberverdenens største stjerner. Han kjente duftene og fornemmet en sanselig verden som ble sterkt og besnærende uttrykt gjennom musikk".

Flere av de som møter opp på boklanseringen av boka om Cosmopolite og Miloud Guiderk, har kjent Miloud i flere år. Flere ønsker å få boken signert av selve grunnleggeren.
Foto: Hanna Skotheim

Men det var en vei å gå fra å være ung i Casablanca og til å drive Cosmopolite i Oslo. Miloud mistet faren sin som tiåring og forsto raskt at det var han som måtte ta ansvaret for sine yngre brødre. Han begynte derfor å jobbe ved siden av skolen. Også moren jobbet, noe som førte til at brødrene til Miloud måtte plasseres på barnehjem. Hver eneste søndag mens han enda gikk på skolen besøkte Miloud sine to brødre. Etter mye hardt arbeid, både på og utenfor skolen, fikk Miloud anledning til å studere på konservatoriet for musikk og kunst. Derfra skulle livet hans endres totalt. For noen år senere møtte Miloud den norske kvinnen Bjørg Bjørnevik i Marokko. Han ble med henne til Norge i 1970, og tre år senere fikk de sønnen Omar, som i dag er Milouds høyre hånd på Cosmopolite.

– Omar har på en måte hatt “voksenrollen” når Miloud har sagt at han ønsker seg både den ene og den andre artisten til å spille på Cosmopolite. Da har Omar sagt: "Jammen, pappa, vi må tjene penger også. Vi kan ha noen risikoprosjekter, men ikke for mange", forteller Ellingsen og ler litt forsiktig.

Konflikt
Før Miloud overtok det som skulle være det første lokalet til Cosmopolite høsten 1992, jobbet han en periode på Gaustad sykehus. Etter å ha vært der en stund, begynte han å arbeide på Emma Hjorts hjem for utviklingshemmede i Bærum. Han arbeidet seg oppover fra å jobbe på vaskeriet til å bli kulturmedarbeider, og til å starte jazzklubben Emmajazz. Til gymsalen på Emma Hjort fikk Miloud hentet inn store navn på den internasjonale jazzscenen. Det var også Miloud som etablerte Musikkflekken i Bærum, før Cosmopolite så dagens lys; musikkscenen, som ifølge Ellingsen, har hatt stor betydning ikke bare for det flerkulturelle Oslo, men for det flerkulturelle Norge.

– Cosmopolite er en møteplass. Jeg vegrer meg egentlig for å bruke det ordet da alt og alle skal være en møteplass nå for tiden, men Cosmopolite er jo virkelig en møteplass og har vært det hele veien. Hit kommer de mest usannsynlige sammensetninger av folk. De er i alle aldre, kommer fra ulike deler av byen og har ulik etnisk opprinnelse, sier Ellingsen.

Hun forteller dette i et rom flere trapper over og på baksiden av Cosmopolites hovedscene. En scene hvor det har utspilt seg et tusentall konserter med artister fra konfliktfylte land.

– Cosmopolite er og blir et nedslagsfelt. Musikk presentert av musikere fra hele verden, noen fra mer turbulente land enn andre, utkrystalliseres her, forteller Ellingsen.

Selv om det aller meste av musikken er blitt tatt imot med åpne armer, er det eksempler på episoder som er mindre hyggelige.

I 2002 valgte for eksempel Miloud å kansellere en konsert med det sveitsiske klezmer-bandet Kol Simcha. Selv om Cosmopolite trolig er det stedet som har spilt mest jødisk musikk opp gjennom årene, fikk kanselleringen sterke reaksjoner.

– Musikerne ble sinte og i mediene fikk man inntrykk av at kanselleringen skjedde fordi de som drev Cosmopolite var muslimer. Men kanselleringen handlet ikke om at Miloud var muslim. Han følte ansvar for sikkerheten på grunn av den spente situasjonen i Midtøsten på den tiden og fordi det i Europa hadde vært voldelige sammenstøt mellom ulike fraksjoner, forteller Ellingsen.

Hun legger derimot til at avlysningen var uheldig, og forteller at klubben var raskt ute med en beklagelse.

– Det var bra at mange politikere kom på banen og påpekte hvor viktig det er at konserter ikke avlyses på grunn av frykt. Rikskonsertene, som var ansvarlig arrangør av konserten, fikk en skrape i lakken for sin håndtering av episoden, sier Ellingsen og informerer om at Cosmopolite nå har skjerpet rutinene for å håndtere mulige sikkerhetsutfordringer i forkant av konserter, slik at lignende episoder kan unngås.

Etnisitet = spennende
Mens Ellingsen holdt på med feltarbeidet på Cosmopolite, ble det etter hvert mer og mer tydelig for henne at det var forskjell på hvordan Miloud snakket om musikk og hvordan Rikskonsertene, som i dag går under navnet Kulturtanken, snakket om musikk.

– Rikskonsertene brukte mye tid og krefter på å fortelle om hvordan musikk kan føre til etniske møter, og de brukte ordet "spennende" svært ofte når de omtalte disse møtene. Ordet forekom derimot ikke i omtalen av konserter hvor det kun var én etnisk gruppe som opptrådte. Det behøver ikke være noe galt i å understreke etnisitet, men det som fungerer best er når musikere finner hverandre fordi de har god kjemi. Det er ikke så viktig hvilken bakgrunn de har, sier Ellingsen og forklarer videre:

– Er det noen som bare spiller hardingfele eller bare pakistansk musikk, er det ikke så spennende. Men spiller noen både hardingfele og pakistansk musikk på scenen samtidig, da er det spennende.

Hun understreker at både Miloud og Rikskonsertene hadde sans for kvalitet, men at Rikskonsertene var opptatt av å tenke på musikk som noe politisk. Miloud var imidlertid bare opptatt av at musikken skulle fungere. Jeg tror publikum blir lei når musikk helst skal ha en politisk betydning, sier Ellingsen.

– Boken inneholder bidrag fra forskjellige mennesker som kjenner godt til Cosmopolite og som kan se på virksomheten fra ulike vinkler. Kunstnere, medarbeidere, politikere og journalister er blant dem som har uttalt seg, forteller Anne Ellingsen.
Foto: Hanna Skotheim

Et rikere land
Både når Utrop møter Ellingsen i september og under boklanseringen i november, er boka så fersk at det er vanskelig å si hva slags betydning den vil ha for folk. Ellingsen håper imidlertid boka vil være en viktig dokumentasjon på det flerkulturelle Norge og til inspirasjon for folk.

– Jeg håper også boka kan fungere som en minnebok for de som har fulgt virksomheten i alle år, kanskje til og med fra tiden før Club 7-tiden, sier Ellingsen.

Club 7 ble etablert som et samlingssted for radikale motkulturer, med aktiviteter særlig innenfor teater, poesi, jazzmusikk og visesang. Av Ellingsen blir klubben beskrevet som en inkluderende scene, og det var herfra Miloud hentet inspirasjon til det som senere skulle bli Cosmopolite.

Da han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 2008, uttrykte Miloud at han gjerne skulle delt fortjenesten med Attila Horvath; mannen som grunnlag Club 7, men som på det tidspunktet ikke lenger levde.

– Både Attila og Miloud kom fra utlandet og bidro til at Norge ble et rikere land, sier Ellingsen, som sier hun hele tiden har vært bevisst på å holde en kritisk distanse som forfatter.

– Jeg har vært bevisst på ikke å være et rent mikrofonstativ. Derfor har jeg lett etter kritiske røster, noe det har vært svært lite av. Mens jeg drev med research til boka og snakket med ulike musikere, var de så og si utelukkende positive til hvordan de hadde blitt tatt imot på Cosmopolite. Det var imidlertid en som sa han ikke hadde fått verdens beste betaling, men han hadde forståelse for det fordi han visste at virksomheten ikke hadde så mye å rutte med, forteller Ellingsen.

Overskrider grenser
For økonomien har vært trang for musikkscenen på Torshov. Ellingsen beskriver det som en evig kamp mot byråkratiet og understreker hvor vanskelig det har vært å få støtte fra det offentlige til å drive virksomheten.

– Oslo kommune har ikke akkurat vært rause med å støtte Cosmopolite. Mest økonomisk hjelp har kommet fra Kulturrådet. Ellers har mye av virksomheten blitt drevet på frivillig basis, opplyser Ellingsen. Hun forteller videre at Cosmopolite sin levetid har vært avhengig av ildsjeler som har stått på langt utover det man kan forvente.

– Og det er så typisk for Cosmopolite: Alle som stiller opp! Selv om jeg takker enkeltpersoner i boka, er det et stort antall mennesker som har bidratt til å gjøre klubben til hva den er i dag.

For det er nettopp alt og alle, hele kombinasjonen av mennesker og hva som foregår på scenen, som bidrar til at man ikke vet helt hva man går til når man drar på konsert på Cosmopolite.

– På Cosmopolite får man utvidet perspektivet sitt. Kanskje har man aldri hørt om verken bandet eller musikksjangeren. Så kommer man på konserten og får bakoversveis og gåsehud av den flotte musikken og sceneshowet, forteller Ellingsen.

Og det er nettopp tanken om at man overstiger grenser når man får høre musikk på Cosmopolite, i tillegg til at musikken er fra over landegrenser, som utgjør tittelen “Grenseløse opplevelser”.

– Jeg har selv utvidet musikksmaken min på grunn av Cosmopolite. Jeg anbefaler flere å la seg berike på samme måte, sier Ellingsen.