Foto: Claudio Castello
- – Hærverk møtt med motstandskraft og støtte - 24.04.2024
- Europarådet og FN protesterer mot Storbritannias Rwanda-plan - 24.04.2024
- Nylansert rasismeveileder fremmes som kunnskapsverktøy - 24.04.2024
Naterstad har i løpet av disse 25 årene sett hvordan studentmassen har endret seg i tråd med samfunnsutviklingen i Norge. Samtidig føler hun, som kirkepolitiker, studentprest og fagforeningsleder innenfor den tidligere Statskirken, en slags “rød plikttråd”.
– Jeg er ikke en prest som bare skal stå foran forsamlingen og preke på søndager. Jeg ser det som en plikt og en inspirasjon å få være med på å bygge en kirke som er raus og inkluderende, og hvor folk, uansett hvem de er, føler seg sett og hørt.
Hun legger til:
Vi blir vi brukt av studenter med ulike religiøse ståsteder til samtaler om tro og tvil.
– Vi i Den norske kirke har lenge hatt en privilegert posisjon i det norske samfunnet. Jeg ser for meg at vi som nåværende folkekirke må bruke vår makt for å tilrettelegge for andres religiøse praksiser i et mangfoldig samfunn.
Kjent med muslimske studenter
Naterstad har en datter, og stortrives med å lese, strikke, og med å gå på teater når hun ikke “bygger kirke”, og er på jobb. Hun har bakgrunn fra menighetsarbeid, men har i en årrekke holdt til i et lite kontorlokale i Fredrikke-bygget på Universitetet i Oslo.
Hun møtte for første gang en muslimsk student på Blindern til samtale i 1994.
– Studentene oppsøkte meg for å spørre om de kunne bruke Frederikke kapell for sin bønn. Spørsmålet kom den gangen overraskende på meg, men deres fortelling om at det var vanskelig å finne et skjermet sted å be, gjorde at jeg ville gå sammen med dem for å løse den utfordringen. De fikk be i kapellet til vi sammen med Universitetet fant egnede lokaler. I 1996 fikk de “Rommet under trappa”, og i 2006 frigjorde universitetet lokalene til det som i dag er Mosallaen i Frederikke. Dette rommet er tegnet av samme interiørarkitekt som har tegnet Frederikke kapell, og de to rommene ligger vegg i vegg. Ved å ha et bønnerom her på Fredrikke slipper vi også at studentene å blir spredt rundt omkring ulike steder i byen for å dekke sine religiøse behov.
Like i nærheten av Mosallaen og kapellet er det et Rom for tro og tanke, slike rom er det også på de fleste fakultetene. Disse rommene må studenter av ulik tro og livssyn dele.
– Universitetet har ulike religiøse studentsamfunn som har kommet og gått. På 90-tallet begynte de første studentene med muslimsk bakgrunn å organisere seg. I dag er det flere muslimske studentforeninger, noe som forteller at minoriteten består av flere minoriteter.
Går for de gode samtalene
Hennes modus operandi for interreligiøs dialog på UiO fungerer gjennom det hun kaller “de gode og fortrolige samtalene”.
– Hvis jeg blir bedt om å stille på et møte med et annet trossamfunn, så gjør jeg det.
Tillit kommer man langt med i denne jobben, ifølge Naterstad.
– Det er den studenten som oppsøker prestekontoret som bestemmer hva vi skal snakke om. Av og til er tro et tema, av og til er det utfordringer hjemme, eller i kollektivet, eller et forhold som har tatt slutt, et dødsfall, eller andre erfaringer det er for vanskelig å bære aleine. Noen kommer også fordi det ikke er noen andre å dele en glede med. Tillit er noe vi får, og jeg tror den bygges om vi møter hverandre med respekt, som troende og ikke-troende hele mennesker.
Er ikke studentimam
– En kan kanskje si at du de facto fungerer som en slags studentimam?
– Egentlig ikke. Jeg avstår fra denne titteleringen. En imam er en bønneleder og som har islamsk utdannelse. Her på UiO velger de muslimske studentene som møtes til fredagsbønn selv den som leder bønnen. Dette har fungert godt fordi det er et system som er basert på tillit, og hvor studentene står i fokus.
– Er det behov for en studentimam, tror du?
– Det ville vært topp å få en muslimsk kollega her. Jeg ser at dette er en gående debatt, spesielt fordi det er mange muslimske studenter som har en aktiv religiøs praksis. Samtidig ser jeg utfordringer når det gjelder økonomi, tilsyn og rammer. De muslimske studentene er ikke én minoritet, men mange. De fleste har sin tilhørighet til en muslimsk menighet et annet sted, her møtes de på tvers, som troende med et ønske om at bønn skal kunne være en del av studiehverdagen. Så derfor har vi den nåværende løsningen, men som sagt vil jeg gjerne ha en muslimsk kollega, og er gjerne med å finne en god løsning på denne utfordringen som noen studenter nå har lagt frem.
Altmuligkvinne
Naterstad har blitt i praksis brukt som “altmuligkvinne” av studentene som har tatt kontakt med henne.
– Det er lav terskel inn til prestekontoret, og det er et tydelig skilt på døra. Det gjør at studenter vet at de går til en prest og gjør det av og til for å slippe og gå til helsevesenet. Noen ganger er det min jobb å motivere for annen kvalifisert hjelp enn den vi kan gi på prestekontoret. Da er et godt samarbeid med SiO Helse og SiO Rådgivning viktig.
Hun er samtidig innforstått med at hun må ofte ta denne type samtaler, og ser det som viktig å jobbe på tvers av tro og ikke-tro i en setting som UiO.
– Vi blir vi brukt av studenter med ulike religiøse ståsteder til samtaler om tro og tvil. Jeg tror vår tydelighet som prester på Universitetet er en ressurs for studentene, det forteller at mangfoldet har plass, at tro og religiøspraksis for mange er en viktig del av det å være menneske.
– UiO preges av mangfoldet
– Ser du en utvikling hvor religion blir stadig mer fremtrendende i studentmiljøene?
– Jeg opplever at muslimske studenters tydelighet for enkelte kan være en utfordring, og at jeg som studentprest ofte får være et mellomledd for dialog. Endringer og mangfold bringer med seg både fordeler og utfordringer. Særlig her på et universitet, hvor mye av den etiske og vitenskapelige debatten pågår, og som igjen vil sette sitt spor i samfunnet. Alle vi, studenter, lærere og samtalepartnere er premissleveradører for en offentlig samtale som er større enn oss her på UiO, og som vil prege samfunnsdebatten i årene fremover. Denne institusjonen kan gi studentene gode forventninger til hva det er å være del av et samfunn, hva det er å bli tatt på alvor og hva det betyr at noen har forventninger til deg.
– Vil jobben din endre seg noe særlig i tiden fremover, i takt med dette nye mangfoldet?
– Kanskje når det gjelder enkelte ting. Men det som er viktig å fremheve her, er at det å være ung har mange fellesstrekk, som går på tvers av kultur eller religiøsitet. Å være i 20-årene er en brytningstid, hvor du skal finne ut hvem du er, og du skal sette beina under deg og kunne stå rimelig trygt alene. Så den trygge og ærlige samtalen kommer nok til å forbli den samme.
