Savnet litteratur fra Østkanten

– Salg er dødsviktig, men det er ikke mye penger å hente med mindre du heter Roy Jacobsen eller Jo Nesbø. Å skrive bok gir elendig timelønn, sier Zeshan Shakar.
Foto: Hanna Skotheim
Det er mye av Zeshan Shakar i hans debutroman. Men den ferske forfatteren understreker at boka verken handler om han eller noen han kjenner. – Det ville vært å utlevere både meg selv og andre. 

 

– Når du sitter og ser på en integreringsdebatt eller en debatt om Groruddalen for trehundrede gang det året, blir du litt sliten. Det blir i hvert fall jeg. Og lei!

Zeshan Shakar (35) prøver å forklare en følelse som han har ønsket å formidle gjennom boka si. Følelsen av at man ikke bare kan logge av. At man ikke bare kan flykte fra bakgrunnen sin. Er man fra Groruddalen, er man fra Stovner, så vil det mest sannsynligvis komme til å definere og påvirke deg.

Shakar sitter på en kafé et steinkast unna Rådhuset og arbeidsplassen hans i byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap. Men det er ikke så viktig denne dagen. Hvor han jobber. Utrop møter han for å snakke om hans første roman, ”Tante Ulrikkes vei”, som ble utgitt i september. Han fortsetter å forklare denne følelsen av å bli sliten og lei:

Kanskje hadde det hjulpet å flytte offentlige arbeidsplasser ut av sentrum.

– Den skoleflinke hovedpersonen i boka blir tynga av å bo på Stovner. Han vil bare vekk og innbiller seg at assosiasjonene man får av han på grunn av bakgrunnen hans vil forsvinne hvis han starter på Blindern. Men det skjer selvfølgelig ikke, forteller Shakar.

Den andre hovedpersonen, gutten som dropper ut av skolen, utvikler seg derimot til en super-Stovner-patriot. I stedet for å være negativ, snur han alt det negative til noe positivt. Han forholder seg stolt til stedet han vokste opp.

– Jeg har vært begge disse personene. To som utgjør ytterkantene i et miljø der det finnes tusen ulike personligheter imellom, sier den ferske forfatteren.

Bokens handling utspiller seg på Stovner; plassen Shakar vokste opp, og er tidfestet til tidlig 2000-tallet; perioden han selv bodde der. Inspirasjonen for rammen i fortellingen har Sahakar hentet etter å selv ha lest flere NOVA-rapporter. For guttene er ikke to helt tilfeldige gutter. De er med på et forskningsprosjekt igangsatt av NOVA og en seniorforsker som skal kartlegge hverdagen til unge i Groruddalen.

Får ikke snakke selv
Tittelen på boka er heller ikke tilfeldig. Det var akkurat der, i Tante Ulrikkes vei, at Shakar vokste opp. En lang vei med blokkbebyggelse på begge kanter. En gate der barn var mer ute og lekte enn de var inne. Og var de inne, var det for å spille Nintendo med de andre gutta. Det var i hvert fall derfor Shakar gikk inn. Men selv om romanen tar utgangspunkt i hans gate, hans område og beskriver hendelser fra eget liv, er ikke boka basert på han.

– Jeg har elementer av begge hovedkarakterene i meg, men jeg er ingen av dem. De er heller ikke en direkte gjengivelse av noen jeg kjenner, sier Shakar.

– Hvorfor dikte opp, men samtidig basere det på egne opplevelser?

– Skulle jeg ha skrevet utelukkende om mitt liv og mine nærmeste, hadde jeg utlevert folk og meg selv for mye. Jeg har noen kompiser som har spurt om ikke jeg kan skrive om dem fordi de har levd et interessant liv, og det har de også. Men da må de være forberedt på at jeg ikke bare kommer til å skrive positive ting om dem. Det tror jeg ikke de er, og det er heller ikke jeg.

35-åringen beskriver boka som en oppvekstroman. Den handler om det de fleste oppvekstromaner handler om: Den lille mannen som møter den store verden, en verden som den lille mannen synes det er vanskelig å skulle forholde seg til.

– Jeg skriver også om det, men det er en forskjell. Handlingen foregår på Stovner. Det finnes lite litteratur fra dette området. Det var en motivasjon for å skrive boka, forteller Shakar.

Men det finnes også lite litteratur som sier noe om hvordan hverdagen til innvandrerungdom kan være. Særlig hverdagen til innvandrerungdom fra Groruddalen.

– Det snakkes ofte om disse ungdommene. De har blitt snakket om siden jeg var ung. De får derimot sjeldent definere seg selv. De får sjeldent snakke selv, sier Shakar.

– Hvorfor tror du det finnes så lite litteratur om eksempelvis Stovner?

– Vet ikke helt. Kanskje har det noe med….nei, si det. Det er jo veldig rart. Man skulle tro storsamfunnet er interessert i den type historier. De få gangene man har sett eller lest noe fra steder på østkanten, har det vært på grunn av gangsterfilmer.

Ignorerer de dypeste problemene
Rett etter at boka kom ut, var både VG, Aftenposten og Dagsavisen på ballen. I et intervju med Aftenposten gir Shakar tidlig uttrykk for at det ikke er svenske tilstander på Stovner. En viktig faktaopplysning, ifølge ham selv.

– Det er viktig å få sagt det. Det tror jeg alle fra Groruddalen og Stovner har behov for. Stovner har ikke nødvendigvis fått det stemplet, men det er et område i Oslo som i stor grad er definert av mennesker som egentlig ikke er derifra, sier Shakar.

Hvordan Groruddalen framstilles, er egentlig sjeldent sant, mener forfatteren.

– Ofte kommer det et innlegg om hvor forferdelig alt er i Groruddalen, og så kommer det et motsvar som sier hvor fantastisk alt er. Ingen av sidene er helt sanne, sier Shakar.

Han savner positive skriverier om hjemplassen. Ja, Groruddalssatsningen er positiv, men den tar ikke tak i de dypeste problemene bydelen står overfor, ifølge forfatteren.

– Det er for eksempel en konsentrasjon av folk som har sosiale utfordringer i visse boområder. Det forplanter seg til skolen. Ja, det er fint å male blokker, men til syvende og sist blir det bare sminke. Det hjelper egentlig ikke, sier Shakar.

Men hvordan man kan løse utfordringene bydelen står overfor, synes forfatteren det er vanskelig å svare på.

– Hadde man visst svaret på det, hadde noe blitt gjort. Kanskje hadde det hjulpet å flytte offentlige arbeidsplasser ut av sentrum, samt noen fakulteter som tilhører enten høyskolen eller universitetet. Da bryter man opp Oslo, så skjer ikke alt i sentrum, sier forfatteren.

– Salg er dødsviktig, men det er ikke mye penger å hente med mindre du heter Roy Jacobsen eller Jo Nesbø. Å skrive bok gir elendig timelønn, sier Zeshan Shakar.
Foto : Hanna Skotheim

Verken svartmale eller pynte
Det er ikke mange terninger som er blitt rullet i forbindelse med utgivelsen av ”Tante Ulrikkes vei”, men en femmer fra VG har det blitt. Og noen av kommentarene fra anmelderen, er Shakar fornøyd med. Journalisten skriver blant annet at boka ”vekker befrielse og ubehag”.

– Den ene hovedpersonen opplever utenforskap og dårlige levekår. Det verken ser eller høres behagelig ut, og det skal det ikke gjøre heller fordi det er sannheten. Man skal ikke svartmale bildet, men man skal ikke pynte på det heller, sier Shakar.

I VG-anmeldelsen står det også at ”forfatteren skriver både med hodet og hjertet når han gir liv til sine høyst ulike hovedpersoner”. Shakar antar at hjertet kommer av at selv om ikke historien handler om han, er han såpass nær når han skriver at det blir personlig.

– Og dette med hodet, det antar jeg kan handle om min bakgrunn som statsviter. Jeg er vant til å se på makroutvikling og store tall, noe jeg også inkluderer i boka, forteller han.

Men det er tydeligvis ikke bare anmeldelser fra de store avisene som varmer. Rett før han møter Utrop, får han en melding av en pensjonist på Lillehammer. Hun roser han for boka og krysser fingrene for at det blir en film.

– Hun er ikke akkurat innenfor den kjernegruppa jeg skriver for, så det er jo gøy, sier han.