I første scene ser vi Karpe Diem-duoen Chirag Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid bli ført mot en fengselcelle. Politimennene som følger dem har grisehoder og skriften PURK på jakka.

– Vi har ikke gjort noe galt? hvisker Chirag til Mahgdi 

– Det er ikke det at vi har gjort noe galt, men de føler at vi har gjort noe galt, forklarer Magdi.

Filmen spiller på mistenkeligjøringen mange innvandrere og spesielt muslimer blir utsatt for
daglig.

Chirag knuger hendene fast i et gitter og prøver å megle med fengselsvokteren:

– Psst! Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg er hindu fra India. Jeg er ikke engang muslim, hvisker Chirag.

Maghdis muslimske  tro, kombinert med hans kontroversielle uttalelser virker å være grunnen til  at rap-duoen havner bak lås og slå. Dette er viktige poenger i filmen som ikke følger noen bestemt sjanger.

Interessant Israel-kritikk
I åpningscenen hører vi stemmen til statsminister Erna Solberg:

– Ariel Sharon har vært en sentral skikkelse i sitt land i flere tiår. I dag har en sterk leder gått bort og mine tanker går i dag også til Sharons familie.

Det nevnes ikke direkte i filmen, men ved et kjapt søk vet man at Maghdi kritiserte Erna Solberg for hennes kondolanse til den tidligere israelske statsministeren og generalen Ariel Sharon:

«En 85 år gammel jævel, som viet store deler av sitt liv til det israelske krigsmaskineriet, er død. Og du sendte ut en pressemelding med «din dypeste medfølelse» til det israelske folket..(…) 

Du har ikke sendt ut en pressemelding med «din dypeste medfølelse» til familiene til alle palestinerne som ble massakrert i Sabra og Shatila? (…) Eller familien til egypterne, syrerne og jordanerne som døde under seksdagerskrigen? Eller til libaneserne som døde under invasjonen? Eller til alle de palestinske flyktningene som har mistet bådehjem og familiemedlemmer som følge av okkupasjonen?».

Senere i filmen får Chirag et brev fra statsminister Solberg:

– Din venn Magdi har valgt å tale imot, men du har fortsatt et valg: Enten så er du imot oss, eller så er du nøytral.

Chirag velger å stå med Maghdi og “kjeften” hans, og sammen blir de dømt til døden av en rettssal fullsatt av griser. De blir dømt for brudd på Norges «grunnlovsfestede nøytralitetsplikt».

Deres siste ønske er å spille tre konserter. I filmen har de lagt inn mange klipp fra da Karpe Diem holdt konsert i Oslo tidligere i år. De mange konsert-klippene gjør at at historien mister fokus, og trekker ned spenningsnivået betraktelig.

Ekteskapet til hele befolkningen
Svettedråper er å se i pannene til Chirag og Magdi gjennom hele filmen. Grisehode-jenter i badedrakt titter også frem støtt og stadig. Filmen har både skitne, absurde, vakre og symbolske scener.

– Vakrest er det når tellerne enes i nevnerens antall, er en av flere filosofiske tanker Magdi får i filmen.

Kanskje aller vakrest er det når Magdi vier hele befolkningen til ektefeller. Tanken om at verdens beboere skal leve sammen og elske hverandre er vakker og viktig i en verden som blir mer og mer globalisert. 

– Jeg erklærer herved at dere er ektefeller og skal leve sammen i gode og vonde dager, sier Magdi der han står ved et stille orientalsk basseng.

Å fri til hele befolkningen er nettopp det Karpe Diem får til. Er det noen som funker som et bindemiddel i det mangfoldige Norge, så er det dem.

Folk fra Montebello i vest til Mortensrud i øst synger på “Heisann Montebello, n****”.  At Karpe Diem blir elsket av Montebello, rikmansstedet som blir slaktet i diverse Karpe Diem-låter, vitner om at rap-duoen behersker kunsten å kritisere.

For mye konsert, for lite fiksjonsfilm
Dessverre drukner samfunnskritikken i et hav av ropende publikum duoens nye film. Konsertscenene tar for mye plass og poengene kommer ikke så godt fram. For å forstå Israel-kritikken, må man vite hvem Ariel Sharon er, eller ta seg tid til å google midt under filmen. Jeg kan tenke meg at dette poenget ikke komme så godt filmens yngste publikum.