– Et virkelig fritt og demokratisk Iran vil fremme likeverd og toleranse og motvirke religiøs ekstremisme i Midt-Østen, sier den norsk-iranske frihetsforkjemperen Milica Javdan.
Foto: Claudio Castello

Motstandskvinne med tro på iransk demokrati

– Thailand er mitt fødeland, Iran er mitt fedreland og Norge er mitt hjemland, sier lederen for organisasjonen Kvinner Opplyser, Milica Javdan. 

Utrop nr. 25/2018 (21.06.2018)

Javdan sier uten å nøle at hun kommer fra en familie med frihets- og rettferdighetsforkjempere. 

– Foreldrene mine havnet først i Filippinene etter å ha flyktet fra sjah-regimet. Senere ble de regnet som opposisjonelle av det nye islamistiske regimet som overtok etter revolusjonen i 1979. Etterhvert ble det for utrygt for dem å oppholde seg på Filippinene. Iranske agenter forfulgte oss på filippinene, og begikk flere drapsforsøk på min far og prøvde å sette fyr på vår bolig med min gravide mor fortsatt i den. Så flyktet alle videre til Thailand, hvor jeg ble født.

Javdan var fem måneder da familien landet på Fornebu og skulle starte et nytt liv i Norge.

– Vi kom alle som kvoteflyktninger via FN. Faren min var tannlege, og hadde kompetanse som var ettertraktet i Norge på den tiden.

Fortsetter familietradisjonen
34-åringen og hennes eldre bror ble nærmest født inn i motstandskamp. Som venstreradikale var begge foreldrene i opposisjon til det gamle iranske monarkiet. Senere ble de medlemmer av Folkets Mojahedin, er organisasjon som arbeider for å styrte det sittende prestestyret i Iran.

– Iranere flest ville ha frihet i 1979, og ville kvitte seg med den langvarige undertrykkingen under sjahen. Folk hadde frihet til å kle seg vestlig og til å feste, men hadde ikke reelle sivile eller politiske rettigheter. Fattigdommen og de sosiale forskjellene var også enorm. Så kommer revolusjonen, som ble kuppet av islamske fundamentalister. Khomeini narret folket til å tro at de skulle få frihet og medbestemmelsesrett under hans styre.

Som leder for Kvinner Opplyser, som er den norske avdelingen av Women's Human Rights International Association, fortsetter hun kamptradisjonen som familien har stått for.

Året er 1988. Foreldrene kan ikke sitte i fredelige Norge mens meningsfrender blir forfulgt og drept i Iran. Familien reiser likegodt ned til Irak og Folkets Mojahedins leir Camp Ashraf, som på det tidspunktet fortsatt var en operativ militærleir.

– Jeg fulgte med foreldrene mine, siden de skulle fortsette motstandskampen. Camp Ashraf ble jo senere en flyktningleir, da Folkets Mojahedin la ned sine våpen og fikk status som ”beskyttede personer” i henhold til den 4. Geneve-konvensjonen i 2003.

Krig og ny flukt
Så kommer den første Gulf-krigen i 1991. Familien, som kom til Norge som kvoteflyktninger, men reiste til Irak, ender opp med å bli splittet. Milica og broren må evakueres ut av Camp Ashraf, men følger etterhvert hver sin vei. Milica kommer først til Sverige, og så til Norge som enslig mindreårig flyktning, og vokser opp som tenåring i flere forsterhjem.

– Helt klart var dette en vanskelig tid. Uten et familienettverk er man ekstra sårbar. Likevel visste jeg at min bror og mine foreldre var i live, og det fantes muligheter for sporadisk kontakt.

Foreldre og bror i konsentrasjonsleir
Egentlig tenker Milica at hun var heldig at hun havnet i Norge. For det holdt på å gå virkelig galt for resten av familien Javdan. Gulf-krigen i 2003 førte til USAs invasjon av Irak og fallet til regimet til Saddam Hussein. Etter dette følger en gradvis prosess hvor Folkets Mojahedin legger ned sine våpen i Irak. De fortsetter kampen i Iran og med fredlige midler i vesten. Alle får, etter lange avhør med amerikanske og andre vestlige lands etterretning asyl utenfor Irak.

– For Iran har vi alltid vært terrorister. Verre var det at irakiske myndigheter, landet som engang ga oss et fristed, også vendte oss ryggen og førte en ny og iransk-vennlig linje når det gjaldt Folkets Mujahedin. 

De amerikanske okkupasjonsmyndighetene overlater utover 2000-tallet ansvaret for Camp Ashraf til de nye irakiske myndighetene. I 2009 begynner slutten på USAs okkupasjonsstyre i Irak. Gjenværende iranske medlemmer av Folkets Mojahedin blir flyttet til en annet leir, Camp Liberty, som egentlig skal være i FN-regi. 

– For mine foreldre og broren min ble dette starten på et rent helvete. Folk som ble klarert som frihetskjempere, og hadde status som "beskyttede personer", ble utsatt for folkerettstridig behandling. Broren min ble skutt under en av flere massakre begått mot leirens innbyggere, og foreldrene mine trakassert fysisk. Flere massakre skjedde, og ble rapportert i flere internasjonale medier. Camp Liberty minnet etterhvert mer om et fengsel og en konsentrasjonsleir enn en flyktningleir. USA og FN ble lurt av irakiske myndigheter, som på det tidspunktet hadde begynt å alliere seg politisk med Iran. 

Reiser inkognito
Etter febrilsk innsats fra iranske pressgrupper fikk flesteparten i Camp Liberty slippe ut og få asyl i diverse land. 

– Jeg pleier ofte å tenke på Albania som det fattige landet med det store hjertet. Her fikk mange av mine foreldres kampfrender opphold.

Etterhvert fikk også resten av famlien opphold i Italia. Ellers er Milica mye på farten for å besøke familie og andre aktivister.

– Folk bor litt her og der. Jeg er spesielt veldig varsom med min reisevirksomhet og aktiviteter. Jeg har familie igjen i Iran som har store problemer grunnet min og min families politiske virksomhet. Vi har familiemedlemmer som vi ikke har kunnet ha telefonkontakt med på flere år siden alle kommunikasjonskanaler avlyttes og overvåkes. Hadde jeg reist til Iran i morgen så ville det ikke vært noe problem for meg å få innreisetillaltelse fra ambassaden, men jeg ville aldri sluppet ut igjen. Ergo er det helt uaktuelt for meg å reise til Iran.

Som aktivist er hun ofte i Geneve og samarbeider med FNs ulike spesialrapportører ved FNs
menneskerettighetsråd for å avsløre brudd på menneskerettighetene i Iran.

– All min fritid og store deler av mine ressurser går til politisk kamp. Det lille jeg har av fritid går til familie og til kvalitetstid med forloveden.

Stolt av sin kultur
Javdan ser likevel det som viktig å skille det iranske folkets kultur og presteregimets politikk. Hun sier at hun føler seg både som iransk og norsk.

– Til tross for alle problemene i Iran, så er jeg jo stolt av den persiske kulturen. Jeg snakker språket, og regner meg selv som shia-muslim. Stoltheten over det iranske i meg inspirerer ekstra til å ta et tak, kjempe mot en undertrykkende regime, og for sosial rettferdighet i landet.

Et iransk demokrati som bolverk
–Er et demokratisk Iran mulig?

– Ja, så absolutt. Ikke bare et Iran med parlamentarisk demokrati, men også livssynsfrihet, pluralisme, og likestilling mellom kjønn og likeverdig representasjon for alle etnisiteter. Vi har mange nasjonale minoriteter i landet som trenger å få sin stemme hørt, og få ordentlig representasjon. Folk er lei av prestestyret, og særlig de unge gir håp, for det er de som kommer til å gjennomføre de viktige og tiltrengte endringene.

Hun mener også at et demokratisk Iran vil ha ringvirkninger for hele regionen.

– Et fritt Iran vil sørge for mindre ekstremisme i Midtøsten. Regimet i Teheran er en av de største aktørene i finansieringen av ytterliggående shia-grupper, som blant annet Hezbollah i Libanon. Et ikke-fundamentalistisk Iran vil føre til at slike ekstremistgrupper ikke lenger får finansiering eller moralsk legitimering, og vil ikke lenger ha destabilsering av andre stater som offisiell politikk. En annen positiv bivirkning, er at det vil gi frihetsaktivister og demokratiforkjempere håp om at det er mulig å etablere sekulære demokratier i majoritetsmuslimske land, avrunder hun.