Her er panelet som debatterte TrAPs alternative kulturmelding: (F.v) Namra Saleem, kulturansvarlig i Agenda X, filmprodusent Khalid Maimouni, Hilde Maisey, daglig leder i TrAP, og Synnøve Persen, norsk-samisk forfatter og kunstner.
Foto: Claudio Castello

Vil kutte støtten til teatre som ikke når innvandrere

Vi bør kutte i støtten til teatre, orkestre og andre publikumsrettede kulturinstitusjoner som ikke når et flerkulturelt publikum. Det mener Transnational Arts Production (TrAP).


Utrop nr. 21/2018 (24.05.2018)

Dette kommer frem i en pressemelding hvor TrAP foreslår tiltak for å få kultur ut til et flerkulturelt publikum. 

Tiltakene ble lansert på Litteraturhuset forrige uke som en alternativ kulturmelding med forslag til hvordan kulturbransjen kan bli flinkere til å nå et flerkulturelt publikum. TrAP er en uavhengig kunstprodusent og pådriver for mangfold i norsk kulturliv.

Kontroversielt
Et kontroversielt forslag er å opprette et eget publikumsbyrå som teller publikum på alle offentlig støttede kulturinstitusjoner. TrAP vil også kutte i midlene til kulturinstitusjoner som ikke viser gode resultater over tid, og belønne de som får det til, heter det i pressemeldingen. Det foreslåtte publikumsbyrået skal gjøre anonyme målinger av sju identitetsmarkører: kjønn, legning, alder, inntekt, etnisk tilhørighet, postnummer og hvorvidt folk møter funksjonshindre.  

– Vi ser på kulturmeldingen som et viktig tiltak for å til reell mangfold og representasjon i norsk kulturliv, sier TrAPs Hilde Maisey.
Foto: Claudio Castello
– Vi ser dette som viktige tiltak for å til reell mangfold i norsk kulturliv. Vi som er inne i miljøene og på feltet har ofte tenkt at mangfold går av seg selv, og gjort dette til en teoretisk debatt. Til noe man snakker om, og har gjort lite med. Realiteten er at vi er ikke representative nok, og at det er behov for en norsk kulturpolitikk måler resultater, sier TrAP-sjef Hilde Ghosh Masey til Utrop.

Ulike markører
Maisey, som har fortid som politisk aktivist, ser dette som en form for kvotering. Samtidig fastholder hun at dette ikke bare handler om kulturelle og etniske identitetsmarkører.

– Skal vi ha et kulturliv med reelt mangfold, må vi også ha fokus på mest mulig bredde. Inkludere på bakgrunn av flest mulige markører, ikke bare etnisitet, men også ting som klassetilhørighet. 

– På kort sikt er planen å løfte opp den alternative kulturmeldingen i den offentlige diskursen, og planen videre er å ta den opp til politisk nivå, legger hun til.

– I den alternative kulturmeldingen foreslås det kutt overfor kulturinstitusjoner som ikke leverer på mangfoldsbiten. Telling av publikummere er også nevnt. Vil ikke dette oppfattes som nokså polemisk av mange?

– For oss har det ikke vært meningen å polemisere, men å skape en viktig debatt, og få til handling. Igjen, det snakkes så mye om mangfold, men det gjøres så lite med det. Hvis vi ikke tar konkrete skritt nå, så vil vi fortsatt være på stedet hvil om fem til ti år. En kan heller tenke seg at mangfold lønner seg, fremfor å tenke på kuttene. At kulturlivet i Norge fortsatt er like lite representativt er til syvende og sist et problem for alle, uansett om du er fra majoritet eller minoritet.

Kultur kun for noen få

– Kulturlivet i Storbritannia er fortsatt et kulturliv for de få og velstående, sier Tonya Nelson fra University College London.
Foto: Claudio Castello
Tanya Nelson kom helt fra Storbritannia til Litteraturhuset for å tale under lanseringen. Til daglig er hun sjef for museumskolleksjonen ved University College London (UCL), og sier seg enig i mange av Maiseys synspunkter.

– I likhet med Norge har også britisk kulturliv en utfordring med lite mangfold. Når jeg snakker om dette, så høres det overraskende ut for mange, spesielt med tanke på at Storbritannia har hatt en lengre historie med innvandring og etnisk mangfold. Men kulturlivet vårt er fortsatt et kulturliv for de få, et kulturliv som tradisjonelt er rettet mot høykultur, og ikke for alle, sier hun til Utrop.

Et problem i Storbritannia, ifølge Nelson, er at man har et generasjonsgap.

– Kulturkonsumentene er som oftest hvite "baby boomers" (førstefødte etterkrigsgenerasjon) fra majoritetsbefolkningen. Kulturlivet beholder et kommersielt preg, med lite plass for alternativer, f eks at svarte eller etnisk blandede ungdommer fra storbyene kan lage og konsumere kultur på egne vilkår.

Blandede identiteter
Nelson ser imidlertid for seg at fremtidens kulturliv vil bli mer mangfoldig av naturlige grunner.

– Vi ser blant millenials (jour. nam; millenniumsgenerasjonen, generasjonen født mellom begynnelsen av 1980- og midten av 1990-årene) at de er langt flere med minoritetsbakgrunn og blandet bakgrunn. Disse er nå voksne, og vil i eldre voksen alder utgjøre hovedgruppen av kulturkonsumenter og produsenter. Kulturlivet vil bli nødt til å tilpasse seg denne gruppen.

Som Maisey er hun også var på å ha en flytende identitetsbegrep i kulturdebatten.

– Jeg ser en kulturdebatt som nå handler i større grad om hva, og ikke hvem du er. Vi har unge voksne med blandet og etnisk minoritetsbakgrunn utgjør den etablerte middelklassen, og unge med majoritetsbakgrunn som utgjør den nye fattige klassen. Vi må i størst grad utvikle en kulturpolitikk som tar inkluderer flest mulige.

Glemt norskhet

Foto: Claudio Castello
Norsk-marokkaner og filmprodusent Khalid Maimonui var blant de som talte under lanseringen. Han snakket blant annet om "glemt norskhet".

– I min underbransje er det svært lite preg av mangfold, og lite vilje til å støtte prosjekter som bryter med det "typisk norske". Jeg føler også at jeg får påklistret merkelappen "flerkulturell regissør", selv om jeg oftest har jobbet med prosjekter som ikke er tilknyttet dette. 

Han er imot telling av publikummere, fordi det kan skape ytterligere stigmatisering. Samtidig har han gjort et eget regnskap, som viser at kun ni av 130 norske filmer er laget av regissører med etnisk minoritetsbakgrunn

– Flesteparten av disse har produsert for seg selv, blant annet for å kunne eie produksjonsprosessen hele veien. Så er det også slik at Norsk Filminstitutt (NFI) og de fleste produksjonsselskapene ikke implementerer mangfold. Skal vi ha både en filmbransje og et kulturliv som virkelig inkluderer, må vi ned på praktisk politisk nivå og jobbe internt i de ulike kulturbransjene. Kultur er ikke bare tall og produksjon og hensyn til næringslivsinteresser, men også en utvidelse av vår egen identitet.

Skeptisk professor
Sigrid Røyseng er professor og faglig leder for bachelorstudiet Creative Industries Management ved Handelshøyskolen BI, Oslo. Utrop spør om økonomiske sanksjoner overfor kulturinstitusjoner er veien å gå:
 
– Isolert sett vil økonomiske sanksjoner absolutt kunne bidra til å gjøre kulturinstitusjoner mer offensive i sitt mangfoldsarbeid, svarer hun.
 
Men Røyseng er skeptisk når det gjelder langsiktig effekt:
 
– I et større perspektiv vil det være vanskelig, da det vil bli sett på som et brudd på prinsippet om at kunstlivet ikke skal styres politisk, altså det vi kaller armlengdeprinsippet, sier hun.