I dag er serbiske Mirjana Zivanovic lærer i Oslo.
Foto: Natasza Bogacz

Den serbiske polakken

Som barn elsket hun norske eventyrbøker, serbiske Mirjana Zivanovic. Nå skriver hun med et samfunnskritisk innvandrehjerte. Og om forskjellen mellom polakker og «polakker» i Norge.

Utrop nr. 42/2018 (01.11.2018)

– Helt siden jeg var kjempeliten var jeg glad i Skandinavia. Den første bildeboka mi var om Roald Amundsen. Så gikk det slag i slag: Astrid Lindgren, Selma Lagerlöf, Hans Christian Andersen og de andre. Folk tok vare på hverandre i disse historiene på en annen måte enn jeg kjente fra den virkeligheten jeg kom fra, sier serbiske Mirjana Zivanovic.

Barnebøker er ikke kule
Da hun søkte seg til norskstudiet i Beograd, turde hun ikke si at motivasjonen var barnebøker. Pinlig for en nittenåring, nemlig.

– Andre søkte på studiet fordi de likte norsk natur eller mytologi. Det var det som var kult. Da måtte jeg finne på noe lignende å si, mener hun.

Pust og lev norsk
I 2002 kom hun til Norge for første gang som utvekslingselev på Karmøy folkehøgskule i Kopervik. Da var det til sammen fire utenlandske elever på skolen. Hun er glad for at det ikke fantes Skype på denne tida. Det gikk i norsk døgnet rundt.

– Jeg lærte å puste og leve på norsk. Siden har norsk blitt en del av identiteten min. Folkehøgskolen var ett av mine viktigste to år her i landet.

– Og det andre året?

– Det var i fjor, da jeg jobbet på Hersleb videregående skole med minoritetsspråklige elever. Jeg hadde fantastiske lærere og pedagoger rundt meg. Barna var ikke helt som vanlige norske barn, de hadde andre utfordringer. Men jeg elsker å jobbe med sånne ungdommer, sier Zivanovic.

Dikterisk jomfru
Hun er lærer, jobber frivillig, og er samfunnsengasjert. Og så skriver hun dikt, noe hun har alltid gjort.

Forfatter vil hun ikke kalle seg. Men nylig har hun i hvert fall debutert, til og med i Klassekampen. «Jeg mista min dikteriske jomfrudom», skriver hun på profilen sin.

Diktet heter «Polakkvisa». I morsomme vers på rim står polakkene frem slik vi husker dem fra 90-tallet: de jobber svart, de har ufaglærte og er «samfunnets gnag”, som det heter i diktet.

Diktet avslutter med at situasjonen er en gjensidig avtale som nordmenn ikke burde klage på. Men hvorfor skriver en serber om polakker?

– Selv om jeg ikke kommer fra Polen, er jeg polakk. Det har blitt slik at de som ikke er ledere og sjefer blir sett ned på. Slik er det også for nordmenn. De blir forstått som et lavere sjikt, som polakker. Slik sett er jeg polakk. Mange nordmenn er polakker. Det er blitt et klassebegrep, sier Zivanovic.

Hun mener at Norges største suksess var å ha et likestilt samfunn lenge. Nå blir gapet stadig større. Det henger sammen med oss, vi innvandrere, sier hun. Nordmenn tar lederstillingene, vi gjør jobben for dem, mener dikteren.

Få tak i en polakk!
– Hvis nordmenn ikke gidder å gjøre noe, så pleier de å ty til den gode gamle metoden: få tak i en polakk! De gjør jobben. Min norske venn sa det nylig på en ironisk måte, og slik ble jeg inspirert til å skrive diktet.

Hun er enig i at folk fra Polen som lever og jobber i Norge ønsker å kvitte seg de gamle stereotypiene. Hvorfor skal de ofre sin nasjonale identitet for dette innvandringsbegrepet? spør hun.

– Ingen av polakkene jeg kjenner nå er uten fag! Først kom pakistanerne, og så kom bølgen med «polakker» fra hele Øst-Europa. Folk generaliserer, de forenkler. Da sier de at nesten hele arbeiderklassen, eller i hvert fall oss innvandrere, er «polakker».

Hun vil gi «polakkene» en stemme, fordi de får skylden for alt mulig, sier hun.

– Innvandrere er den enkleste forklaringen på problemer. Men det er en gjensidig avtale og vi må tenke selv hva vi kan gjøre bedre. Selv om jeg sier at jeg er en «polakk», så er jeg også en viktig del av det norske samfunnet og mine handlinger påvirker og utvikler det videre.

– Tror du din norske venn ville brukt uttrykket «få tak i en polakk» hvis det var polakker til stede?

– Nei. Nei. Eller jo. Jeg vet ikke, sier «polakken».

Klikk her for å lese «Polakkvisa» på Zivanovics Facebook-side