Skuespillerne Aroob Sajjad og Shammi Aulakh som datter og far på flukt.
Foto: Ram Gupta

Mørketid i bomberommet

Svensk teaterstykke om papirløse flyktninger har fått en ny drakt. Og den drakten må du se.

Utrop nr. 42/2018 (01.11.2018)

Teaterstykket «Mørketid» av Henning Mankell er blitt mørkere. Det settes nemlig opp i et bomberom på Tøyen og spilles på urdu med norsk tekst. Tanken er å forsterke publikums opplevelse og gjengi de papirløse flyktningenes virkelighet.

Et kunstnerisk middel
Regissør Toni Usman har oversatt teksten til urdu. Han forteller til Utrop hvorfor det var viktig for ham å iscenesette stykket til svenske Henning Mankell på denne måten.

- Stykket handler om to papirløse flyktninger, en far og hans datter, som er nye i det landet de oppholder seg i. Mange  i en slik situasjon opplever en språkbarriere som hindrer dem fortelle sine historier. Med skuespillere som faktisk spiller på et fremmed språk, oppnår vi en autentisk følelse av fremmedgjøring hos publikum.

Fremmedgjort med vilje
Usman mener at denne følelsen skaper ubevisste assosiasjoner hos publikum. Fremmedgjøringsfølelsen er en del av hans kunstneriske strategi.

– Det tok lang tid å få Kulturrådet til å forstå at urdu spiller en viktig rolle her. Jeg ville at publikum ikke skulle kunne forså hva de sier, at de ville se på dem som fremmede, men samtidig kunne begripe deres historie. Jeg ville ikke brukt engelsk i England, eller urdu hvis jeg skulle vise stykket i Pakistan, forklarer regissøren.

Skuespillerne har jobbet mye med språket. Shammi Aulakh spiller faren. Hans familie emigrerte fra Panjab i India etter andre verdenskrig. Nå er han britisk. Aroob Sajjad som spiller datteren er født i Islamabad, men har bodd i London siden hun var åtte år. Begge bruker ikke urdu daglig, men med hjelp av urdu-coach Iram Hassan har de gjort store fremskritt.

– Det har blitt min livsoppgave nå, å lære skikkelig urdu så godt at jeg kan snakke flytende. Takket være dette stykket har jeg skjønt at det er viktig for meg å kunne språket. Det er så poetisk, sier Aroob.

Traumatisert og forlatt
Den store flyktningkrisen i 2015 satte fokus på menneskesmugling. I mediene så vi mange overskrifter, mange dramatiske bilder. Men historien i forestillingen gjør at hvert enkelte kan sette seg i samme båt med flyktningene.

En far og hans datter er på flukt. Vi vet ikke hvor de flyktet fra, eller hvor de skal. Det vet heller ikke de. Faren ble traumatisert etter at hans venner ble torturert i hjemlandet. Han hører stemmer, er paranoid. Det var han som bestemte at familien skulle flykte. Båten de kom med forliste og kona overlevde ikke. Han klandrer seg selv. Hans mentale belastning forverrer seg foran publikums øyer.

På flukt i tilfluktsrommet
Selv om «Mørketid» hadde sin Norgespremiere for ti år siden, er denne oppsetningen ikke sammenlignbar. Bomberommet tilfører historien en ny dimensjon, også bokstavelig. Det er et rom man flykter til for å gjemme seg fra krigen.

Aller viktigst er stedets fysiske virkning. Det påvirker alle sansene direkte. Bomberommet opptrer som en tredje person med i stykket.

Faren klager nemlig på lukter som er ganske annerledes enn det han er vant til. Det kan publikum kjenne seg igjen i. De kjenner lukten av mugg og fukt. Faren hører lyder som ikke er der ellers, men som vi kan høre her under jorda. Det er nemlig en T-banetunnel noen meter bak scenen. Vi får referanser til andre verdenskrig. Da gjemte Londons befolkning seg i byens underjordiske togtunneler.

Toglydene inkorporeres i dialogene. De kommer tilfeldig og hver gang må skuespillere improvisere. Det er ikke lett, men effekten er verdt det. Den sceniske effekten av lydene gir oss gåsehud.

Berikende opplevelse av ubehag
Det er mørkt, fuktig, kaldt, rått og klaustrofobisk inne på det bomberommet. Vi forstår datteren som vil komme seg ut av gjemmestedet. Isolasjonen og usikkerheten er verre en frykten.

Noen vil kanskje kjenne at de er glade for å ha kommet seg ut av det mørke, grove tilfluktsrommet etter forestillingen. Men de kommer ikke til å angre på at de gikk inn, fordi det er ikke bare det hyggelige i verden som beriker oss som mennesker. Det er slike sterke kunstneriske opplevelser av ubehag som griper hardt og gjør oss i stand til å føle empati, og ikke kun sympati.