Portrettet

Analfabetens bokreise

– Livet er helt annerledes når du kan lese. Du får større selvtillit og du blir mer selvstendig, forteller gambiske Nyima.
Foto: Ram Gupta
Oktober 1995: Gambiske Nyimanding Sanyang går ut av flyet på Fornebu. Hun er 19 år og analfabet. Hun kan ikke norsk, ikke engelsk heller. Hvordan skal det gå med henne?
Eva Holte
Latest posts by Eva Holte (see all)

Det er så stille på flyplassen, synes Nyima, som hun liker å kalle seg. Mange hvite mennesker haster frem og tilbake, de snakker så lavt. Ikke sånn som i Gambia. Og hvor er all snøen hun har hørt om? Hva står det på skiltene?

Heldigvis kommer hun sammen med ektemannen Sainey. Han er også fra Gambia, men har allerede jobbet flere år i Norge og kan språket ganske godt.

Ekte romsåsinger

– Uten Sainey hadde det vært veldig vanskelig den første tiden, sier Nyima.

Nyima takker ektemannen for at hun har fått seg utdannelse og jobb. Hun er nøye på å følge opp barna med lekselesing og skolearbeid.
Foto : Ram Gupta

Romanene har gitt meg veldig mye. At jeg lærte meg å lese, har åpnet en helt ny verden for meg.

Vi møter henne hjemme på Romsås. Fra den romslige verandaen i syvende etasje ser vi langt utover Østmarka. Nede er det et stort uteområde med benker og lekeapparater. En trivelig plass for barn og voksne. Nyima og familien har bodd her siden eldstemann ble født for 20 år siden.

– Barna mine er ekte romsåsinger, sier Nyima og gir oss sitt største smil. 

Videreutdanning i psykiatri

Nyima har klart seg veldig bra i Norge. Fra ikke å kunne lese, ikke kunne norsk, har hun fullført videregående skole, tatt fagbrev i helsefag og et års videreutdanning i psykiatri. De siste årene har hun jobbet fulltid som miljøarbeider i en bolig for mennesker med psykiske lidelser. Nyima snakker med beboerne, hjelper dem og skriver rapport når hun går av vakt. 

Hun sier hun er Norge “evig takknemlig” for at hun har fått seg en utdannelse.

– Det er så fint at det er gratis skolegang i Norge, sier hun.

Drageløperen og Tusen strålende soler

– Livet er helt annerledes når du kan lese. Du får større selvtillit og du blir mer selvstendig. For meg var det en stor dag da jeg kunne lese det første brevet. Nå kan jeg forstå det de skriver om i avisene og jeg kan hjelpe barna mine med lekser. Og jeg kan lese romaner!

Den første boken Nyima leste var Kardemomme by av Torbjørn Egner. Hun pløyde seg gjennom mange barnebøker da hun skulle lære seg norsk.– Lærerne anbefalte meg dette og det var et godt råd.

Med norskkunnskapene kom lesegleden og fascinasjonen av å kunne gå inn i andre menneskers indre liv og å bli kjent med fremmede miljøer. Nyima har lest mange romaner. Den fineste synes hun er Drageløperen av den afghansk-amerikanske forfatteren Khaled Hosseini. Historien om unggutten Amir gjorde et dypt inntrykk på henne.

– Etter den bare måtte jeg lese Tusen strålende soler av samme forfatter. 

– Og så er jeg veldig glad i krimbøkene til Anne Holt, sier Nyima. Hun ler litt – alt behøver ikke være så seriøst og “riktig”. Betror oss at hun også elsker å se familiedrama på tv når hun har fri og skal slappe av. Og å skravle med venninner i telefonen.

Men det aller beste er å begrave seg i en god bok.

–  At jeg lærte meg å lese, har åpnet en helt ny verden for meg, sier hun. 

Redd for å såre

Det dufter friskt av grønnsåpe i leiligheten som huser trebarnsfamilien. Nyima sa før intervjuet at hun grudde seg til Utrop skulle komme. Nå går hun smilende mellom stue og kjøkken og serverer kaffe. Hun er over 40, men ser ut som en ungpike i jeans og rød collegegenser. Nyima går ofte på treningsstudio sammen med bestevenninnen Natoma. De to har kjent hverandre i over 20 år og har et sterkt vennskap.

– Vi er litt rare, og så er vi veldig glade i hverandre, sier Natoma. – Nyima er veldig bestemt. Hun sier meningen sin, men alltid på en fin måte. Hun er redd for å såre andre.

– Å nei da, jeg er konfliktsky, ler Nyima. Hun vil ikke høre på for mye skryt av seg selv. Ikke vil hun klage over tilværelsen i Gambia heller.

Oppveksten i Gambia

– Jeg vil ikke si vi var fattige, sier hun. Vi har spurt hvorfor hun ikke gikk på skole i hjemlandet. Et øyeblunk og straks er hun tilbake til fargene og lydene i Gambia, til varmen, duftene, torgbodene og ei lita jente som hjelper mammaen sin med å selge frukt og grønnsaker. 

– Foreldrene mine ble skilt da jeg var spedbarn og mamma giftet seg på nytt. Jeg fikk to søsken. Mamma hadde ikke mulighet til å la meg gå på skole, det kostet penger og det er ikke skoleplikt i Gambia. Hun tenkte at siden jeg var jente, kom jeg uansett til å gifte meg tidlig og bli husmor.

Familien bodde i et stort hus med mange familier. De fleste barna gikk på skole og Nyima var sammen med dem etter skoletid. Ofte satt hun og så på mens de gjorde lekser.

– Jeg ønsket sånn at jeg også kunne lese hva som stod i bøkene!

Moren hadde rett. Nyima giftet seg ung. Familien hennes kjente familien til Sainey. Han hadde dratt til Europa flere år tidligere for å få seg arbeid. Da han var hjemom på ferie, ble han introdusert for Nyima. 

– Vi giftet oss etter to uker.

Mine øyne og mitt språk

Sainey tok seg fri to uker fra jobben for å venne henne til det fremmende landet. Fulgte henne i butikken for å hjelpe henne å plukke ut varer. Ble med henne til legen og snakket for henne og forklarte henne hva som stod i brevene hun fikk fra myndighetene.

– Mannen min var mine øyne og mitt språk, sier Nyima. – Det første ordet jeg lærte var kolonial!

Hverdagen begynte. Sainey dro tilbake til jobb. Han hadde to jobber, dro hjemmefra klokken syv om morgenen og kom hjem tolv timer senere. 

Nyima var hjemme. Turte ikke gå ut blant alle de fremmende menneskene som snakket et språk hun ikke forstod. Skjønte ikke hva de sa på tv. Hun kjedet seg og følte seg ensom. Snart gjorde hun det til en vane å følge mannen sin på jobb bare for å ha litt selskap.

Fra norskkurs til videregående

I januar 1996 begynte hun på norskkurs på Møllergata skole. Hun higet etter å lære seg språket og stilte spørsmål til lærerne om alle ord hun ikke skjønte.

Lærerne la merke til Nyima. De så at hun gjorde store fremskritt på kort tid og mente at hun hadde et stort potensiale. Rektor kalte henne inn til et møte og lurte på om hun ville gå et forberedende, toårig kurs på Smestad skole?

– Det var en slags type grunnskole, forteller Nyima. Glad takket hun ja til tilbudet.

I årene som fulgte skjedde det mye på privaten også. Da Nyima etter hvert begynte på videregående skole, hadde hun fått tre barn. Minstejenta var åtte måneder. Brødrene hennes var to og fem år.

Det var krevende å være småbarnsmor til tre samtidig som hun gikk på skole. Nyima begynte med leksene etter at barna var i seng og holdt på i mange timer utover kvelden mot natten.

– Det var slitsomt. Men jeg er glad for at jeg fikk muligheten.

Takker ektemannen

Nyima takker ektemannen for at hun har fått seg utdannelse og jobb. 

– Sainey har støttet og oppmuntret meg hele veien. Han har aldri forlangt at jeg skulle være hjemme og stelle huset eller jobbe for å bidra økonomisk. Når jeg gjorde det bra på skolen, ringte han rundt til alle han kjente og skrøt av meg – jeg ble helt flau!

Nyima ler. Så blir hun alvorlig for hun vet at oppbackingen hjemmefra ikke er en selvfølge. 

– Jeg har stor respekt for mannen min, sier hun.

Nyima vet at ikke alle har en så klok ektemann som henne. – Kvinner er flinkere enn menn til å knytte sosiale nettverk, vi er tilpasser oss lettere. Mange menn er redde for at konene deres skal bli for integrerte, få for godt innpass i det norske samfunnet. For da vil de kanskje ikke være gift med dem mer. Sainey var ikke redd for det. Han var stolt av meg i stedet. 

– Kvinner, kom dere ut!

At innvandrerkvinner må lære seg norsk og helst gå på skole i Norge, er blitt en kjepphest for Nyima. 

– Jeg vil si til innvandrerkvinner som holder seg inne og ikke kan norsk at jeg håper det er deres valg og ikke mannens, for da kan jeg råde dere: Kom dere ut, lær norsk, bli integrert! Da kan dere lese beskjeder fra skolen, følge med på hvordan det går med ungene og hjelpe barna med leksene. Dere får et mye bedre liv selv også, sier Nyima. 

Nyima snakker ivrig, men ikke høyt som i Gambia. Skolegangen og jobben har gjort henne selvsikker, men ikke brautende. Hun er beskjeden på egne vegne, men den dyktige dama har imponert flere enn ektemannen og lærerne. Nyima er aktiv i nettverkene Inter African Comittee in Norway og i Kvinner i fokus. De har sendt henne på flere konferanser. Nylig besøkte hun en skole med mange innvandrere for å motivere elevene til å gjøre sitt aller beste.

– Hvis jeg kunne få det til, kan dere! sa Nyima.

Hun smiler til oss. Nyima har vært gjennom en lang reise siden hun kom til Norge som analfabet en gang på 90-tallet. Livet ble helt annerledes enn hun forestilte seg den gang hun var liten og så på at de andre barna gjorde lekser.

– Takk for at jeg fikk fortelle min historie, sier hun.