En flyktning møter seg selv

Å skrive er en måte å ta kontroll over narrativet om ditt eget liv, mener forfatter Nathan Haddish Mogos.
Foto: Ram Gupta
– Det var tøft å skrive om disse tingene. Jeg måtte konfrontere meg selv på mange nivåer, forteller forfatter og tidligere flyktning Nathan Haddish Mogos.

Eritreiske Nathan Haddish Mogos (36) har utgitt sin tredje roman. Migrasjon er den tematiske fellesnevneren i alle tre. Den første romanen, Mottaket, kom ut i 2015 og er oversatt til norsk av Tor Edvin Dahl.

Endestasjon Norge

I den nyeste romanen, Ripe Dreams, syr forfatteren sammen to reisefortellinger, en ytre og en indre. I den ytre fortellingen møter vi hovedpersonen Teme på flukt fra Øst-Afrika, over Sahara og Middelhavet og frem til endestasjonen Norge. Den indre fortellingen handler om Temes strev med å forsone seg med savn og traumer under den tilsynelatende vellykkede integreringen i det nye landet.

Som 18-åring strever Teme med å slippe taket på traumene som har satt mentale spor. Han klarer ikke å sette ord på de vonde følelsene og det ødelegger for han. Heldigvis får han psykologisk hjelp og vi følger hans helbredelsesprosess.

Jeg følte veldig sterkt at fortellingen deres måtte fortelles.

Romanen finnes foreløpig kun på engelsk. Planen er at den neste år skal oversettes til norsk og morsmålet tigrinja, forteller Mogos som til vanlig arbeider som tolk i Oslo.

Møtte seg selv

Ripe Dreams er forfatterens tredje roman.
Foto : Austin Macauley Publishers

Under intervjuet skjønner vi at Mogos møtte seg selv mens han skrev. For ti år siden kom han selv til Norge som flyktning. Han vet et og annet om hva det vil si:

– Det var tøft å skrive om disse tingene. Jeg måtte konfrontere meg selv på mange nivåer. Jeg var utenfor min egen komfortsone. En stor utfordring var det å være så objektiv som mulig samtidig som jeg skapte et oppdiktet, skjønnlitterært univers som måtte være troverdig. 

– Hvorfor skriver du?

– Det er et kall. Det begynte med at jeg skrev ned spredte tanker, frustrasjoner og ting jeg var opptatt av. Det å begynne å skrive på ordentlig, var en måte å ta kontroll over narrativet over mitt liv. Ved å skrive om andre, gir jeg dem også et narrativ. Det er det som er jobben min, tenker jeg.

Mogos forteller at han selv verken har krysset havet eller Sahara, eller hatt de samme vonde opplevelsene som mange flyktningene har hatt. Men som tolk ser han hele tiden hvordan disse traumene ikke slipper taket hos klientene, historier han konfronteres med i arbeidshverdagen.

– Jeg følte veldig sterkt at fortellingen deres måtte fortelles. Særlig opplevelsen av gjensynet med en gammel barndomsvenn var det som trigget meg til å komme i gang. Jeg møtte han i London etter mange år. Han hadde tatt den lange turen over havet og var merket av opplevelsene. Han hadde ikke bearbeidet traumene han hadde pådratt seg etter opplevelsene under reisen til Europa. Han visste ikke hvordan man gjør det. Han hadde blitt stoffmisbruker, det var trist å se.

Mye av det samme i Oslo

– Jeg ser mye av det samme i Oslo. Enslige mindreårige som sliter med traumer de ikke har språk for å uttrykke. På morsmålet sitt kjenner de ikke noe begrep for depresjon og andre forhold knyttet til mental helse. Det eneste de klarer å utrykke, er at de er stresset. På toppen av dette, er det tabu å innrømme at du har et psykisk problem eller å be om hjelp. Selv for meg er det slik. Du får det aldri ut, og det gjør problemene bare verre. Du kommer i en ond sirkel. Det ødelegger livet ditt.

– Hva gjør migrasjonserfaringen med et menneske?

– Du forandrer deg. Når du forlater hjemlandet ditt, slår du deg aldri til ro noe sted. Med mindre du inngår noen kompromisser. Det ene er å ikke kjempe med nostalgien du føler til det gamle. For du husker bare de gode minnene. Du må akseptere at de dårlige sidene også finnes, selv om de er glemt.

– Det andre er å utvikle evnen til å være i øyeblikket. Hvis du hele tiden har blikket på fortiden og fremtiden, mister du nuet av syne.