Foto: Illustrasjon/Scanstock.
Utstøtt av familien og nærmiljøet
Latterliggjort og diskriminert av helsevesenet

Å leve som hiv-smittet i Bangladesh

Hassan er en ensom mann i 30-årene, som bor i hovedstaden Dhaka. Han har AIDS. Han ønsker å leve, men i samfunnet er han uønsket og fordømt. 

Utrop nr. 9/2011 (26.05.2011)

Hassan kommer to timer for sent til vår avtale, kroppen rister ukontrollert, øynene flakker og han sleper på den ene foten. Ved nærmere øyesyn er deler av munnen og tennene rødfarget fordi han har tygget betel-blader (mildt stimulerende rusmiddel, red. anm) i mange år. Leppene er sprukket, han er tørr i munnen. Han har et lommetørkle som han ofte dekker den med for å unngå spredning av spytt.

Han unnskylder at han kommer så sent, sier at motet sviktet på morgenkvisten, og at han hadde tenkt å avlyse møtet. Han er i svært dårlig form i dag, men sier med sin hviskende stemme at han bestemte seg for å møte oss.

– Jeg vil at dere skal høre hvordan det er å leve i en storby som Dhaka i et land som Bangladesh, når man må leve med aids.

Nedlatende blikk
Vi får beskjed en av organisasjonene som deler ut gratis medisiner til hiv/aids-smittede at de er lite villige til å snakke med oss. Vi fikk vite at at det er usannsynlig at noen stiller opp for intervjuet. Derfor kom det overraskende at Hassan selv foreslo at jeg kunne skrive om ham.

Mens jeg sorterer mine spørsmål, kan jeg ikke unngå å legge merke til den negative oppmerksomheten han får på restauranten der vi sitter. Folk glaner uhemmet, nysgjerrige, med nedlatende blikk. Vi innser at dette ikke er en egnet plass å tilbringe de neste timene, og drar til en botanisk hage. Fotografen har fått opplyst at Hassan skal være svært glad i blomster.

Hassans ansikt lyser opp i det han får øye på blomstene. Mens vi rusler rundt i de fargerike omgivelsene, forteller han om livet etter at han ble smittet, mens han av og til stopper opp for å fortelle navnet på blomstene. Navn som kanskje ikke vil husket i ettertid, men blomster som huskes nettopp fordi kontrasten mellom en svært syk mann og friske fargerike blomster er så uendelig stor.

Foto: Karen-Margrethe Ali


Hassan blir fengslet
I likhet med mange andre fattige bangladeshere dro Hassan til Dubai for å jobbe. Året var 2000. Han jobbet hardt i over tre år, inntil det ble påvist under en rutinekontroll på arbeidsplassen at Hassan hadde hiv.

Han ble oppsagt, og måtte i fengsel hvor han ble innlagt på fengselssykehuset. Føttene hans ble lenket til sengen døgnet rundt, men lenkene ble tatt av fem ganger daglig for at han skulle få utføre det muslimske bønneritualet.

Hassan bretter opp buksen, og viser oss store arr etter fotlenkene. Føttene hadde hovnet opp, og han hadde store smerter på sykehuset.

Etter to uker på fengselssykehuset ble han utvist fra Dubai. Han ble tatt med til flyplassen iført fotlenker. Disse ble fjernet foran ansatte på flyet og bakkepersonell da han skulle gå om bord etter at de andre passasjerene hadde funnet plassene sine.

Flyet var fullt av gjestearbeidere på vei hjem til Bangladesh. Stemningen var på topp, flere års slit i Dubai var forbi. De snakket ivrig om gjensynet med familiene, gavene de skulle overrekke og hvordan de skulle investere pengene de hadde spart opp under oppholdet.  

Hjemkomsten

Ingen hentet Hassan på flyplassen, familien visste ikke at han kom hjem før arbeidskontrakten utløp. Han hadde ikke mot til å fortelle hvorfor han kom hjem tidligere, og svarte unnvikende på spørsmål.

Hans bror som tidligere hadde vært gjestearbeider, forsto at Hassan var blitt sendt hjem, og forlangte å få vite årsaken. Da han fikk vite det, forsikret han Hassan om at det ikke var noen grunn til bekymring for familiens reaksjon, og at alt ville bli som før. Men Hassan forsto etter hvert at ingenting ville bli som før. 

Familiens nye oppførsel
– Så lenge mor levde, hadde jeg et normalt liv med familien min, men etter at hun døde, ble alt annerledes, sier Hassan stille.

Det er vondt for Hassan å snakke om dette. Han prøver å skjule tårene, og går et stykke bort fra oss. Etter en stund setter han seg sammen oss igjen, og prøver å fortsette. Men det er vanskelig, og mellom hulking og forgjeves forsøk på å kontrollere seg, rister han på hodet gjentar han med nesten uhørlig stemme:

– De hadde ikke oppført seg slik mot meg om mor hadde levd, det hadde de ikke våget.

Tida går. Klarer han å fortsette? Klarer vi å høre fortsettelsen? Det er stille en stund. Så unnskylder han seg og sier med fast stemme:

– Jeg vil at dere skal fortelle min historie til de som vil høre på slik at folk kan forstå hva mennesker med hiv og AIDS i land som Bangladesh blir utsatt for.

Hassan tok familiemedlemmer med til et opplysningssenter for hiv/aids, og de fikk opplysninger om sykdommen og begrensning av smitten. Men det hjalp lite.

– Jeg aksepterte at familien hadde eget bestikk og kopper som de satte fram når jeg kom på besøk. Men jeg ble helt knust da jeg forsto at barna ikke fikk lov til å sitte på fanget mitt lenger. Ansiktsuttrykket til min forskremte nevø som ble hentet fra fanget mitt, glemmer jeg aldri. Vi forsto begge at han aldri ville få lov til å sitte der igjen.

Legenes behandling

Noen måneder etter at Hassan hadde kommet tilbake til Dhaka, fikk han brennende smerter. Han bestilte time hos legen som sa seg villig til å ta i mot han etter kontortid. Men det kom lite ut av legebesøket, for legen var svært redd for å bli smittet. Han holdt seg så langt unna at Hassan ikke kunne høre hva legen spurte om.

Senere fikk Hassan time ved et av de største sykehusene i Dhaka. En gruppe på fem unge leger som skulle spesialisere seg innenfor hiv/AIDS skulle foreta et intervju med han. De var mest interessert i å vite hvordan Hassan hadde blitt smittet. De lo og vitset seg imellom, og kom med svært personlige spørsmål.

– Hvordan kunne du finne på å gjøre noe slikt? utbrøt en av dem, hvorpå de andre slo seg på knærne og knakk sammen i latter.

– Du vet at du kommer til å dø av AIDS, og det finnes ingen behandling, var beskjeden han fikk.

Selvhjelpsgruppe

Hassan fikk etter hvert opplysninger om en organisasjon i Dhaka som deler ut gratis medisin. Der har han blitt kjent med andre mennesker som har hiv. Han er medlem av en selvhjelpsgruppe som møtes en gang i måneden. Han føler det er til stor hjelp og støtte å møte andre mennesker i samme situasjon. 

Situasjonen i dag
– Det er bedre om jeg dør, sier han plutselig. Familien min oppfører seg som jeg er død. Det har tatt flere av eiendelene mine og solgt dem.

Som svar på spørsmålet om hvordan han har det nå og hvordan han fungerer svarer han:

– Jeg tror jeg kan utføre lettere arbeidsoppgaver, men jeg har ikke noen jobb. Jeg kan vaske meg og barbere meg uten hjelp. Som du vet, er det nesten ikke noe trygdesystem her i landet, så jeg har solgt møblene mine for å overleve.

Ensomheten

Det nærmer seg kveld. Møtet med Hassan har vært sterkt, og vi er bekymret for hvor mye mer han orker, men han forsikrer oss om at det går bra. Etter en pause spør jeg hva han synes er det verste med å leve med aids.

– Det er ensomheten, svarer han.

– Det å ha all tid i verden til å sitte å gruble på hva som skal skje med meg. Jeg føler jeg er ekskludert fra det meste. At jeg føler at så mange mennesker straffer meg. Det er det å måtte leve på utsida av samfunnet.

Utstøtt i nabolaget

– Jeg bor i huset hvor jeg har vokst opp. Jeg pleide å føle at jeg hadde tilhørighet i dette nabolaget. Folk her kjenner familien min, de kjenner meg. Jeg pleide alltid å slå av en liten prat med flere naboer, hilse på dem. Den tiden er forbi. Alle i nabolaget vet at jeg har AIDS. Det betyr at jeg ikke kan handle mat i nærbutikkene lengre. De som jobber i butikken lyver til meg og sier de er utsolgt for varer jeg spør etter, eller så tar de ikke i mot penger fra meg i hånden, men ber meg legge dem på disken. Barna i nabolaget springer ofte etter meg, sier stygge ting og erter meg.

Han vil flytte, og forteller at han har hatt en plakat med ”rom ledig” i flere måneder, men ingen vil leie fra en person med AIDS.

– Jeg må handle mat i butikker som ligger langt unna, der ingen kjenner meg. Jeg går ut sent om kvelden da det ikke er så mange barn ute som plager meg. Jeg kan ikke be fredagsbønnen i den lokale moskeen, jeg klarer ikke at de andre stirrer på meg og hvisker om meg.

– Ingenting er som før, og det vil det aldri bli. Det er det verste for mennesker som har fått hiv, konkluderer han.