Guttenes farvel den på besøkets siste dag. Foto: Karen-Margrethe Ali
Foto: Karen-Margrethe Ali

På livets sidespor

Det er tidlig om morgenen. Vi er på vei til Bangladesh' største jernbanestasjon, Kamalapur Railway Station i Dhaka. På veien får vi øye på flere gutter som ligger og sover, og flere ser vi på parkeringsplassen utenfor stasjonen. Hvem er disse guttene som lever livet sitt på gata?

Utrop nr. 9/2012 (30.08.2012)

Ansatte på jernbanestasjonen opplyser at disse guttene er "coolies", de bærer bagasje for passasjerene. De sover ute nå, men når regntiden kommer får de lov til å sove inne på stasjonen. De ivrigste guttene har begynt arbeidsdagen, de er i alderen 10-14 år.

Og de er ikke alene. 13 prosent av alle barn i Bangladesh er barnearbeidere, ifølge UNICEF.    

Et tog er klart til avgang; de fleste guttene har fått oppdrag og tar godt tak i den tyngste bagen, som plasseres på hodet, mens resten bæres for hånd. Svetten siler. Ikke alle passasjerene er villige til å la dem ta hånd om bagasjen, noen vifter dem foraktelig unna, mens andre overlater tunge kofferter til guttene for å gi dem mulighet til å tjene noen penger på ærlig vis, selv om de hadde klart å bære den selv.   

Så lenge togtrafikken går i fast rute, er guttene opptatt, men etter et noen timer tømmes stasjonen for folk. Et par av guttene kommer bort til oss for en prat, snart fulgt av flere. De vil gjerne bli fotografert, og svarer på våre spørsmål. Dem vi snakker med, har én ting felles: Ingen av dem kommer fra Dhaka, men fra andre distrikt. De fleste har rømt hjemmefra, og har kommet seg til Dhaka ved å klatre opp på taket på et tog som har ført dem dit.     

Guttenes historie

Shahin er cirka 10 år og kommer fra en fattig familie. Mor døde for fire år siden, og faren giftet seg på nytt. Shahin ble behandlet dårlig av stemoren, og rømte til Dhaka for to år siden. Han jobbet først som coolie ved havna, men ble jaget bort av politiet, og begynte å jobbe ved jernbanestasjonen hvor guttene får være i fred. Shahin reiser hjem til Eid (muslimsk feiring) hvert år, og sparer penger for å gi til familien. Da vi spør hvor han oppbevarer pengene, kommer det fram et lurt smil.

– Jeg har laget lommer på innsiden av klærne mine, og siden jeg har bare et sett med klær, har jeg alltid disse på meg. Vi gutta stjeler litt fra hverandre, de store stjeler fra de små, men ingen stjeler klærne som vi har på kroppen, i hvert fall ikke så gamle og slitte klær som jeg har!

Fattigdom og tap av en forelder, ofte mor, er en gjenganger i guttenes historie. Fattige fedre har blitt sittende alene med en stor ungeflokk, og har giftet seg igjen etter kort tid for å få noen til å stelle huset og se etter barna mens de selv har gått på jobb.  

– Du vet, en stemor kan bare bli glad i sine egne barn, sier en gutt og viser fram merker på kroppen etter mishandling. De andre er enige.

Ikke alle guttene har blitt mishandlet hjemme, men kommer fra familier som er for fattige til å forsørge dem.

– Her tjener jeg som oftest nok til å spise meg mett, sier en annen gutt. – Jeg har lagt på meg etter at jeg begynte å jobbe her. Da jeg bodde hjemme, måtte jeg ofte legge meg sulten, og vi tigget mat fra naboene.  

Løslatt fra fengselet

Habu og Haroon er uadskillelige. Begge guttene er omtrent 12 år. De ble kjent med hverandre da de satt i fengsel. Habu ble løslatt for et år siden fra det lokale fengselet, da klarte endelig hans fattige mor å skrape sammen nok penger til å betale kausjon, det samme gjaldt Haroon. Guttene hadde blitt arrestert med en større pengesum på seg, og politiet trodde ikke på deres historie; at de hadde båret tunge kofferter for utenlandske turister og tjent godt på dette, men mente de hadde stjålet pengene.

– Det var ti barn i fengselet på vår alder. Vi måtte sove på et skittent gulv, myggen var plagsom, og om vinteren var det kaldt. Før det skulle være inspeksjon av overordnede, fikk vi et teppe for å bre over oss, men dette ble tatt fra oss så snart de var dratt.

De vet ikke hvor lenge de satt i fengsel, men vi kommer fram til to og et halvt år. Guttene er ikke bitre og klager ikke, men er bare glad for at de slapp ut.

En annen gutt er ny, han har bedre klær enn de andre og snakker mer sofistikert.

– Jeg gjorde det dårlig på eksamen, fikk juling av min far og rømte, forteller han.

De andre veksler blikk, rister på hodet og ser uforstående på han.

– Jeg fikk juling fordi jeg sa at jeg hadde lyst til å gå på skole, jeg, sier en liten gutt med lav stemme. Guttene er enige om at gutten bør dra hjem, dette er ikke noe liv.

Guttene kan togtabellene utenat, og da flere tog er ventet snart, unnskylder de seg, men de vil gjerne treffe oss igjen. Et par dager senere skal noen av guttene på skolen. Den ligger bak jernbanesporene, og vi skal møte dem der, men finner kun en tom plass.

Har vi misforstått? Etter en stund kommer guttene, de får seg en god latter når de hører hvordan vi har forestilt oss skolen. Den består av en blå presenning som monteres før skoletid og blir tatt ned når skoledagen er ferdig.  
 
Skolen

Lærerne kommer fra en bygning i nærheten bærende på utstyret til skolen. Guttene springer ivrig mot dem, og omfavner dem kjærlig. Det er stor stas med lærerne, og guttene sloss om å bære skoleutstyret.

Lærerne ønsker oss hjertelig velkommen da de hører vi kommer fra Norge, og forteller at organisasjonen som driver skolen tidligere har fått støtte fra Norge og nå mottar støtte fra UNICEF og andre organisasjoner.

Andelen barnearbeidere i Bangladesh er svært høy. Mange bor på gata. Foto: Karen-Margrethe Ali
Foto: Karen-Margrethe Ali


Det er musikk først, og en av guttene, Hemonto, har laget flere sanger som han fremfører. Barna spurt om FNs barnekonvensjon; mange hender kommer i været, dette er noe de kan. Vi er imponert!
Etter hvert kommer det flere barn, men noen blir urolige og begynner å bråke. Lærerne finner fram spill, barna setter seg i grupper. Lærerne forteller at de ikke driver tradisjonell undervisning.

– Vi prøver å fokusere på trivsel og engasjement. Mange er rastløse, har store konsentrasjonsproblemer og er preget av det omflakkende livet de lever. De er alltid velkomne, og vi tar oss alltid tid til en prat med dem for å høre hvordan de har det, lytte til problemene deres.

Ved endt skoledag, som bare varer i tre timer, går lærerne tilbake til kontoret med flere barn på slep. Alle vil leie lærerne og følge dem.

Skolen består av en presenning som settes opp og tas ned hver dag. Foto: Karen-Margrethe Ali
Foto: Karen-Margrethe Ali


Farmor i skogen

Den siste dagen vi tilbringer sammen guttene, tar de oss med til ”dadi” (farmor). Hun er alle cooliers farmor, ifølge henne selv, og bor rett bak jernbanen i et lite skogområde. Huset hennes er et samlingssted for flere av guttene. Hun er fattig, huset er laget av billig materiale og dekket av plast. Noen ganger får hun penger fra guttene for å lage mat, men om guttene er både sultne og blakke, blir det mat da også.

– De har ikke familie her, gata er deres hjem, de lever fra hånd til munn. Derfor trenger de en farmor, sier hun bestemt.

Vi tar farvel med farmor, og guttene følger oss tilbake til jernbanestasjonen. De skal snart reise hjem for å feire Eid. Penger til togreisen er ingen bekymring, de reiser hjem på samme måte som  de kom til Dhaka, og det er helt gratis.