I begynnelsen av regntida er vannet ikke høyt nok til at man får ut båtene. Vannet er skittent, derfor må jentene gå langt for å hente vann.
Foto: Karen-Margrethe Ali

Båt-nomader på vei mot land

De har bodd og reist på båter i århundrer. Men nå fører moderniseringen det nomadiske bede-folket i Bangladesh sakte, men ubønnhørlig mot fastlandet. 

Utrop nr. 13/2012 (29.11.2012)

 Vi har ankommet landsbygda i Munshikgonj-distriktet, et par timers biltur fra Dhaka, og skal besøke en bedekoloni. Ifølge historikerne har bede-folket eksistert i mer enn 1000 år, og de har hatt tilhold i Bangladesh siden det 17. århundre. Bedene skal ha fulgt sin konge Ballal Raja med båt fra Myanmar til det området som tidligere var Bengalen (Bangladesh og deler av India).

Båter er ikke et uvanlig syn i Bangladesh, landets 700 elver, kanaler og innsjøer bidrar til dette. Etter hvert som vi nærmer oss kolonien, opplever vi at det er full aktivitet både i og utenfor båtene. Kvinner henger opp klesvask på lange snorer, henter rent vann som bæres i store mugger på hoftene, og lydene av glass og kokekar forteller oss at det også mye som skjer inne i båtene.

En av årsakene til at sigøynerbarn får lite skolegang, er at familiene har mange barn, og de eldre barna må passe de mindre.
Foto: Karen-Margrethe Ali

Rop, skrik og barnelatter overdøver det hele, og like ved båtene bader en stor flokk unger. De vil gjerne bli fotografert, og de ivrigste vil helst prøve å fotografere selv. Vi får snart øye på en klynge med ti båter som skiller seg ut fra de andre båter. 

Bofaste beder

En kvinne kommer bort til oss, forteller at hun heter Faria og lurer hva vi skal bruke bildene til. Hun er bofast, men har vært på besøk hos slektninger som bor på båtene. Hun inviterer oss til huset sitt som ligger like i nærheten, og vil gjerne at vi treffer hennes gamle mor. Det er bare kvinner som er hjemme i dag. Mennene har dratt til et annet distrikt for å fange slanger, det er regntid og høysesong for slangejakt.

– Slangene selges til andre beder som lever av å vise dem fram, men de brukes ogs

I Munshikgonj-distriktet har bedene fått tillatelse til å ha båtene sine. De er her i cirka to måneder før de drar videre. Det er lettere for dem å få solgt varene sine her enn om de skulle ha vært i hovedstaden.
Foto: Karen-Margrethe Ali
å til å drepe rotter på rismarkene eller selges til fabrikker som bruker skinnet, forteller hun.

Hun har bodd landfast i mange år, har bra økonomi og trives.

– Men mor savner nok livet på båten og reisingen. Hun synger ofte sanger om livet på elvene og forteller barnebarna historier fra dette livet. Da blir hun trist og lengselsfull i blikket og drømmer seg nok tilbake til den tiden.

Moren forteller ivrig om livet i båten, men blir trist når det blir snakk om bedenes framtid.

– Flere og flere forlater livet i båtene, og flytter på land hvor de lever i fattigslige plasthytter. Ingen vil kjøpe det de selger lenger, og folk lar seg ikke helbrede av oss i vår moderne tid, men går til leger og får medisin, sier hun.

Hun mener det ikke er noen fremtid i å leve som bede lenger.

– Vi er en utdøende rase og skal vi overleve, må vi bli som fastboende bangladeshere, sier hun.

Faria forteller at hun har lært helbredelseskunst av sin mor, og at hun av og til helbreder sykdommer som landsbyfolkene lider av.

Elvens sigøynere

Det er uklart hvor bedefolket stammer fra, og om de er i slekt med rom-folket ellers i verden. Betegnelsen "bede" hevder bedene selv stammer fra ordet beduin. Dette skal være en bekreftelse på at de er beslektet med de omreisende beduinene i Nord-Afrika. De fleste beder skiller seg ut fra både beduiner og rom rundt om i verden ved at de bor på båter, derfor blir begrepet ”båt-sigøynere” eller ”elve-sigøynere” også brukt.

Bedenes tradisjonelle livsstil er under press i dagens Bangladesh, og situasjonen ser ikke ut til å bedre seg. Store klimaendringer, mindre vannføring i elvene og mer forurensning har gjort det vanskeligere for bedene å leve som før. Samfunnet har forandret seg, og det bedene har å tilby, er ikke like attraktivt. Deres tradisjonelle medisin har blitt erstattet med den moderne. De kan ikke lenger leve av å spå fremtiden eller vise fram kunstene sine. En rik kultur er i ferd med å gå tapt, og et folkeslag mister sin identitet.

Skole for barna

Turen var går videre til byen Gazipur, en times kjøretur fra Dhaka. Der finner vi seks båter liggende under ei stor bru, men vannet er for lavt til at de kan reise ut da det bare begynnelsen på regntida. Kvinnene er imøtekomne og latteren sitter løst.

Farias mor tygger betelblader, noe som er vanlig i Bangladesh.
Foto: Karen-Margrethe Ali

De rister på hodet når vi spør om de kan lese eller skrive, ikke overraskende da 95 prosent av bedene i Bangladesh er analfabeter. En kvinne som heter Sureya forteller at de som barn ble avvist av lærerne på skolene.

– De visste at vi kom til å forlate landsbyen etter to måneder.

Bedene er et nomadisk folk, de oppholder seg sjelden lenge på hver plass.

– Men nå har barna mulighet til å gå på skole, sier Sureya, og refererer til organisasjonen Grambangla  Unnayan Committee som for noen år siden etablerte 21 omreisende båtskoler for sigøynerbarn.

– De reiser dit vi reiser, sier hun blidt, og mine barn kan både lese og skrive.

Usikker fremtid

Ifølge Bangladesh Inland Water Transport Authority har elvene som båtene kan navigere på, blitt redusert fra 24 000 km til 16 000 km i regntida, og til bare 6000 km i den tørre sesongen, som varer fra november til april.

I tillegg har klimaendringene ført til stor uforutsigbarhet både når det gjelder regn og tørkeperioder, og flere områder er forurenset av fabrikkutslipp. Kvinnene sier at de i motsetning til tidligere ikke vet når de kan reise ut med båtene, og forteller også om forurensning og store flomporter (for å hindre flomvann) som gjør reisen risikabel for dem, og de er ofte redde for at barna skal drukne.

De fleste mennene er ute i dag, noen selger kokekar og kjøkkenutstyr, andre er slangetemmere eller selger helbredende urter og medisiner av forskjellig slag.

– Det er slik det skal være, mennene skal jobbe og vi skal være hjemme, sier en eldre kvinne med fast stemme.

Hun forteller at før i tiden var det ofte slik at kvinnene måtte jobbe mens mennene var hjemme og latet seg.

En "shardar" er leder for den fattigste sigøynerkolonien. Det å vise apekunstner gir ikke inntekter nok, og derfor må mennene ta på seg dagsarbeide.
Foto: Karen-Margrethe Ali

– Jeg har slitt i mange år, gikk mange kilometer hver dag med en tung kurv med varer på hodet. Pengene jeg tjente, spilte mannen min bort.

Fattige

I den siste kolonien vi besøker, er folk landfaste. Ifølge rapporter har 250 000 beder måttet flytte på land i løpet av de siste tiårene.

Denne kolonien ligger i storbyen Dhaka, og de 15 hyttene er provisoriske og laget av tynn plast. Bedene her lever i fattigdom, barna har fillete klær og kvinnenes sarier er utvaskete og slitte. Det store flertallet av bedene lever under fattigdomsgrensen.

Vi ser flere aper som er bundet fast til en kjetting, noen av disse blir brukt til fremvisning av kunstner. Vi får møte lederen for kolonien, en såkalt ”sardar”. Han forteller at mange av dem som bor der må ta seg vanlige dagsjobber, da de ikke kan leve på inntekten salg og apekunstner.

– Ja visst er vår kultur i ferd med å dø ut. Det er ikke bare båtene, men også språket. Selv jeg som er gammel, kan ikke vårt språk skikkelig, og barna kan ikke et ord!

Han mener at dette språket er det samme som rom-folket verden over snakker, romani eller romanes.

I det vi skal til å dra, sukker han resignert:

– Hvis dere vil høre om vår kultur og historie fra tidligere tider, trenger jeg flere dager og flere beder på å fortelle den, men siden dere ville vite om hvordan vi har det nå, tok det meg bare en time...