Barn lider unødvendig på grunn av britiske myndigheters praksis med internering av innvandrere, mener forfatteren.
Foto: Ivan McClellan

Barn under ekstremt press

Et faretruende høyt antall foreldre skilles fra sine barn på ubestemt tid i Storbritannias asylfengsler. Det er vanskelig å tenke seg noen annen situasjon der barnas beste får så liten oppmerksomhet, skriver Sarah Campbell. 

Utrop nr. 19/2013 (09.05.2013)
Oliver, 10 år.

En ny undersøkelse fra organisasjonen Bail for Immigration Detainees (BID) (Løslat internerte innvandrere) har avdekket at et faretruende antall foreldre skilles fra barna sine etter å ha blitt internert i asylfengsler (se faktaboks). Barna var under ekstremt press, og i de fleste sakene ble foreldrene til slutt sluppet ut, uten at interneringen hadde tjent noen som helst hensikt. Dette reiser alvorlige spørsmål om hvorfor de ble internert i utgangspunktet. 

Rapporten er den første i Storbritannia som omhandler dette temaet, og den tar for seg 111 saker der foreldre ble skilt fra 200 barn som følge av interneringer mellom 2009 og 2012. I 92 av 111 saker ble foreldrene til slutt løslatt. I 15 saker ble foreldrene deportert eller fjernet fra Storbritannia uten barna sine til land som Sri Lanka og Den demokratiske republikken Kongo. I mellomtiden var barna etterlatt uten foreldre i det som bare kan beskrives som forferdelige situasjoner.

Sylvie, 8 år.
Rammer mange
Rundt 30 000 mennesker sitter hvert år internert i Storbritannia. Asylsøkere og innvandrere kan anholdes på et hvilket som helst tidspunkt i søkeprosessen – ved ankomst, under ankebehandling og før utsendelse. De holdes på ubestemt tid. Det er ikke en dommer som bestemmer om de skal interneres, men en innvandringsbyråkrat.

Foreldrene i vår undersøkelse ble holdt gjennomsnittlig i 270 dager og i noen tilfeller i over to år. Men langt fra alle foreldrene hadde begått kriminelle handlinger og satt i asylfengslene også etter at de hadde sonet ferdig. Mange foreldre hadde begått ikke-voldelig handlinger, blant annet besittelse av falske papirer. Noen foreldre ventet på avgjørelsen i en asylsak mens de satt i asylfengsel og andre hadde oversittet studentvisumet sitt.

Barna lider
I 85 av 200 saker hadde barna ikke en annen forelder som kunne tar vare på dem og var i private fosterfamilieordninger eller ble tatt vare på av lokale myndigheter. Det er Innenriksministeriets plikt å sørge for at barna blir tatt vare på og likevel har ministeriet gang på gang sviktet i å ta vare på dem når de har besluttet å internere foreldrene, med forferdelige følger for barna.

Under arbeidet med undersøkelsen intervjuet vi barn, foreldre og omsorgspersoner som gjentatte ganger fortalte oss om det ekstreme presset på barna. De beskrev hvordan barna gikk ned i vekt, hadde mareritt og gråt i søvne. 11 av barna var to år eller yngre da foreldrene ble anholdt, og 31 barn var mellom tre og ti år gamle.

Foreldrenes og omsorgspersonenes fortellinger om påvirkningen på de yngste barna var særlig foruroligende. Jenny, som hadde omsorgen for to år gamle Ella mens moren satt i asylfengsel, fortalte:

– Hun ville ikke spise. Man måtte tvinge henne til å spise. Hun begynte bare å gråte «mamma, mamma, mamma» ... du vet, den konstante gråten. Hver gang hun hørte at det gikk i døren, gikk hun bort til den, banket og sa «mamma».

Clare, som hadde døtre mellom to og seks år mens hun satt innesperret i 327 dager, sa:

– Faren deres fortalte meg at den eldste pleide å gråte hver gang hun skulle legge seg. Hun spurte «kommer mamma hjem?». Det var mange av spørsmålene til barna jeg ikke kunne svare på. De pleide å si: «Så du er ikke glad i oss, hvorfor er du borte fra oss så lenge?»

Sviktende omsorg
Noen av barna hadde helt utilstrekkelige ordninger for omsorg og det var alvorlige bekymringer om ivaretakelsen av barna. Et eksempel var Beth og den alvorlig funksjonshemmede broren hennes Daniel som ble tatt hånd om av den gamle bestefaren sin mens moren satt i asylfengsel. Barnas bestefar ble alvorlig syk lagt inn på sykehus tre ganger. Beth måtte slutte på skolen for å passe på broren og bestefaren og fikk ikke tatt ferdig videregående. Hun måtte også ta seg av utkastelsesprosessen som ble startet mot familien fordi de ikke betalte husleie. Beth hadde svært store vanskeligheter med å ta seg av den syv år gamle broren som har sterkt nedsatt motoriske evner og store atferdsvansker. Mens moren satt inne noterte det lokale barnevernet at:

– [En] bekymret nabo ringte og meldte om at Daniel lekte alene i gaten klokken åtte om kvelden. Han ble sett da han falt og ble liggende i veien, som er en bussrute... han går inn til folk og har dårlig forståelse av fare og egen sikkerhet.

To måneder etter at moren ble anholdt, ble Daniel påkjørt av en bil. Selv om Innenriksministeriet mottok bekymringsmeldinger om barnas sikkerhet, holdt de henne i 160 dager før hun ble løslatt mot kausjon av domstolen. Senere vant hun fram i saken hun reiste mot Innenriksministeriets utvisningsvedtak mot henne. I likhet med det overveldende flertallet av foreldrene ble denne moren anholdt helt unødvendig, og resultatet var uant lidelse for henne og barna.

Gjorde ingen ting
15 foreldre ble deportert eller fjernet fra Storbritannia uten barna. I ett tilfelle deporterte Innenriksministeriet en enslig far, mens sønnene på ni og tolv ble igjen hos eks-kjæresten hans. Innenriksministeriet gjorde ingen ting for å finne ut om omsorgsituasjonen var trygg for barna. I et annet tilfelle deporterte de en mor som var gravid i tredje måned – uten mannen og de to barna. Innenriksministeriet argumenterte med at barna var «tilfreds med å bli i Storbritannia under farens og stefarens omsorg.» Mens hun satt innesperret mottok sønnen på ti hjelp fra en psykologisk klinikk som beskrev ham som «usedvanlig oppskaket» på grunn av den fraværende moren. Barnevernet sa at «den nåværende situasjonen der [moren] ikke bor sammen med familien har ført til at han føler seg utrygg.»

Overvurderte risiko
Innenriksministeriet argumenterte i flere saker vi undersøkte med at anholdelse av foreldrene var nødvendig fordi det var høy risiko for at de ville gå under jorda. Mange, men langt fra alle foreldrene i undersøkelsen, hadde begått kriminelle handlinger, og i en rekke saker argumenterte Innenriksministeriet med at det var nødvendig å anholde folk fordi det var en oppfattet fare for at de kunne begå ny kriminalitet.

Vår undersøkelse avdekket imidlertid store problemer med at Innenriksministeriet overvurderte risikoen for at foreldrene ville gå under jorda eller begå nye lovbrudd. Vi samlet detaljerte opplysninger om 27 familier som vi begjærte løslatt mellom november 2010 og april 2013. 15 av de 27 foreldrene hadde vært løslatt i seks måneder eller mer da datainnsamlingen ble avsluttet. Vi fulgte alle 15 foreldre i seks måneder etter løslatelsen og fant at alle fulgte løslatelsesbetingelsene og opprettholdt kontakten med Innenriksministeriet. Dette ble bekreftet av advokatene deres i de 14 av sakene der foreldrene hadde advokat. Foreldrene forklarte at det ville vært ekstremt vanskelig for dem å gå under jorda fordi de hadde hatt behov for å skaffe støtte, helsetjenester og skolegang til barna.

I 14 av 27 sakene fikk vi tak i informasjon om hvordan kriminalomsorgen (National Offender Management Service) hadde vurdert faren for at foreldre som hadde begått kriminalitet ville begå ny kriminalitet. I ti saker vurderte kriminalomsorgen risikoen som lav for ny kriminalitet eller annen skade og fire foreldre ble vurdert å utgjøre en middels fare. Likevel gjentok Innenriksministeriet flere ganger at foreldrene måtte anholdes fordi de utgjorde en «betydelig» og uakseptabel risiko.

14 av de 15 foreldrene som ble fjernet eller deportert uten barna sine hadde begått kriminelle handlinger. 12 av disse 14 hadde begått ikke-voldelige lovbrudd og ti ble dømt til mindre enn to år i fengsel. I fire tilfeller hadde foreldrene brutt innvandringsloven, f eks ved å være i besittelse av falske papirer.

Fjernet rettshjelp
Fra første april i år ble muligheten for rettshjelp fjernet for dem som klager på avgjørelser i innvandringssaker, inkludert foreldre som disse. Dette betyr at veldig mange familier som er skilt av innvandringsmyndighetene ikke vil ha tilgang til juridisk hjelp for å motsette seg deportasjon eller fjerning av foreldrene. Gitt de alvorlige eksemplene på svikt i omsorgen for barna som vår undersøkelse avdekker, er det særdeles foruroligende å se for seg en situasjon der barn og familier i enda mindre grad vil kunne hevde sine rettigheter. BID anslår at i de neste månedene kommer vi til å få langt flere saker der foreldre blir skilt fra sine barn. Utrolig nok har Innenriksministeriet nå foreslått å kutte enda mer i rettshjelpen. Høringsfristen for dette forslaget er 4. juni.

Det er vanskelig å forestille seg noen annen situasjon der barn i Storbritannia skilles fra foreldrene på ubestemt tid, og der så lite oppmerksomhet gis barnas beste. Disse barna er blitt sviktet av de instanser som er ment å skulle beskytte dem. Dessverre betyr kuttene i rettshjelpen at enda flere barn vil være utsatt for den typen ekstremt press som vi har dokumentert i denne rapporten.

Saken er oversatt fra engelsk av Are Vogt Moum og gjengitt med tillatelse fra opendemocracy.net/5050.

Illustrasjonsfotoet til saken. 

FAKTA:
Britiske myndigheter har fått lovhjemmel til å anholde asylsøkere og innvandrere på alle stadier i søkeprosessen. Asylsøkere og innvandrere kan holdes fengslet (interneres) med hjemmel i innvandringsloven.

Det er tre lovlige måter å anholde og internere asylsøkere og innvandrere på:

1. Når søknaden behandles gjennom en såkalt «Fast Track»-prosess
2. Hvis regjeringen har rimelige grunner til å tro at asylsøkeren eller innvandreren vil gå under jorda eller ikke oppfylle vilkårene i oppholdstillatelse
3. Hvis asylsøkeren eller innvandreren skal deporteres.

Kritikken av interneringsprakisisen i Storbritannia har vært sterk, blant annet fra menneskerettighetsjurister og FNs høykommissær for flyktninger.

Kilder:
http://en.wikipedia.org/wiki/Immigration_detention
http://www.unhcr.org.uk/about-us/the-uk-and-asylum.html