Mohammad Abbas
Foto: Khaldoon Ahmed

Pakistanske portretter

Pakistan står ved et veiskille. Fra Karachi til Peshawar gir en serie øyeblikksbilder et gløtt inn i de farlige ulikhetene og glimtene av håp som kjennetegner livet i Pakistan. 

Utrop nr. 35/2013 (19.09.2013)

Jeg er født i London, men jeg pleide å dra til Pakistan med familien i sommerferien. I mars 2013 reiste jeg fra Karachi i sør til Peshawar i nord. Jeg hadde med meg notatblokk og kamera og så et Pakistan jeg ikke hadde sett før. Her er ti mennesker jeg møtte. 

Mohammed Abbas
Jeg møter Mohammed morgenen etter at jeg ankom Karachi. Han jobber 12 timer om dagen hos en frisør i første etasje i blokken der onkelen min bor. 

– Hvis jeg kunne velge, ville jeg ikke gjort denne jobben. Jeg skulle ønske jeg kunne studere. Jeg vil

Mohammad Abbas
Foto: Khaldoon Ahmed
gjerne jobbe i politiet, eller hæren og gjøre en innsats for muslimene og Pakistan. Men man trenger utdannelse for å gjøre dette. Jeg ønsker virkelig å fokusere på deen (troen). I landsbyen min har Tablighi Jamaat (islamsk gruppe) en seroza ijtema (tre dagers samling). De lærer deg hvordan du kan bli en god muslim. Den verste synden er zina (utroskap). Livet er vanskelig, og vi må lide i denne verden, for den neste verdens skyld.

– Det er altfor mye vold i denne byen. Det har blitt for dyrt. Hvis en mann tjener 100 rupi og går hjem til kona, er han ikke glad. Det er ikke nok til å leve av. Mange folk tar livet av seg – de hopper ut fra en bro. Men jeg skal ikke ta selvmord. Hvis du gjør det, straffes du for all evighet i barazakh (skjærsilden) og helvetets flammer.

Magdalena Masih
Magdalena Masih jobber som renholder i leiligheten til Faizan, en venn av meg. Han er britisk-pakistansk journalist bosatt i Islamabad. Jeg snakker med Magdalena mens hun stryker klær. Mannen hennes, George, og sønnen Adnan har også blitt med for å vaske. 

– Jeg ble født i Layyan, en landsby ved Indus-elva mellom Multan og Der Ismail Khan. Faren min dro

Magdalena Masih
Foto: Khaldoon Ahmed
dit fra Sialkot fordi han ville jobbe med jorda. Vi er kristne. Faren min hadde ingen utdanning, og jeg gikk heller ikke på skole. Landsbyen var ikke et bra sted. Zamindarene (jordeierne) pleide å banke oss og tvinge oss til å arbeide uten lønn.

– Jeg ble giftet bort til sønnen til min onkel da jeg var 23, og vi flyttet til Rawalpindi. Nå har vi fire barn. Livet i byen er 75 prosent bedre enn livet på landsbygda. Her bryr ikke folk seg om du kommer eller går. I nabolaget vårt bor det både kristne og muslimer. Vi har hatt problemer på grunn av religionen vår, men jeg overlater alt til khuda (Gud). Jeg ba til Gud om barn, og Han ga meg barn. Jeg ba til Gud om en bil, og Han ga oss en bil.

– Vi drar hjemmefra klokken åtte om morgenen og jobber i forskjellige hus i Islamabad. Vi kommer hjem halv ni om kvelden, spiser og legger oss. Det er hardt. Vi jobber så hardt for at barna våre ikke skal måtte gjøre det samme. Alle barna mine gjør det bra på skolen. Sønnen min studerer icom (handelshøgskole) og datteren min liker å tegne.

Mustafa Kamal Mufti

Mustafa er 21 år gammel. Han er en venn av fetteren min, Saud. Nylig begynte han å jobbe i bank. Jeg

Mustafa Kamal Mufti
Foto: Khaldoon Ahmed
reiser med Saud til jernbanestasjonen i Karachi for å kjøpe billett til Bahawalpur. Mustafa er akkurat ferdig på kontoret i nærheten og vi drar for å spise biryani i Chundrigar Road.

– Jeg kom til Karachi fra Islamabad da jeg var tolv. Det var et lite sjokk. I Islamabad hadde vi stor villa og sjåfør. Livet var behagelig. Faren min var ingeniør og jobbet i oljeindustrien. Vi ville flytte til Karachi fordi han hadde vokst opp her. Men jeg ville ikke bli med. Det var vanskelig å tilpasse seg det nye livet. I Karachi er det eneste folk gjør å jobbe og så dra hjem. 

– Jeg har alltid vært flink på skolen. Faren min ville at jeg skulle studere medisin og få meg en jobb i staten. Men jeg bestemte meg for å ta en business-bachelor. De to eldre søstrene mine studerer business og regnskap. Moren min er islamsk predikant. Hun har åpnet sitt eget islamske utdanningssenter, som er en del av organisasjonen Al-Huda (Veilederen). 

– Den første jobben jeg hadde var som reklametekstforfatter på nett. Så fikk jeg min nåværende jobb i banken. Jeg gir også privattimer til studenter i helgene. Jeg har søkt på en trainee-stilling i Pakistans statsbank, men konkurransen er knallhard. Det er 15 000 søkere til 30 stillinger. Det er rart, men jeg fikk ideen om å bli bankmann fra amerikanske filmer. Jeg så stykker som Wall Street. Det var vel finansverdenens glamour og glitter som forførte meg.

Meister Waheed
Meister (kunstnernavnet hans i bransjen) er produsent i Karachis City FM 89 radio. Jeg fikk først vite om
Meister Waheed
Foto: Khaldoon Ahmed
ham i London da en musikkvideo han hadde laget, Karachi City, gikk sin seiersgang på nettet. Vi møtes på kontoret og studioet hans hos Dawn News. Det er én dag etter at et parlamentsmedlem fra MQM-partiet har blitt skutt og drept. Byen var avstengt tidligere på dagen, men utover ettermiddagen er det igjen trygt å gå ut. 

– City FM 89 er den mest kjente radiokanalen her som bare spiller vestlig musikk. Jeg produserer programmene. Vi gjør opptak, lager en kjøreplan og velger spillelister. Vi legger opp dagen etter hvilket publikum som lytter til oss til ulike tider på døgnet. Om morgenen er det de unge kontorfolkene, om ettermiddagen tenåringer og så et eldre publikum utover kvelden. 

– Karachi er et sted der mye står på hodet. I det ene øyeblikket stenges alt på grunn av opptøyer, og i det neste øyeblikket er alt tilbake til det normale, som om ingen ting hadde hendt. Å komme seg til jobb er veldig vanskelig. Jeg kjører 54 kilometer hver dag. Det er et mareritt når veiene stenges.

– Musikkvideoen Karachi City var opprinnelig et filmprosjekt jeg gjorde som avsluttende eksamensarbeid på universitetet. Vi hadde ingen anelse om at den kom til å bli så populær og få 100 000 treff.

Mohammad Naim
I det sørlige Punjab bor jeg i landsbyen Khanqah Sharif, like utenfor byen Bahawalpur. Vertens sjåfør er en middelaldrende mann med skjegg, Abdur Rahim. Han vi er på vei til busstasjonen der

Mohammad Naim
Foto: Khaldoon Ahmed
jeg skal ta bussen videre til Multan når han sier: «la oss stoppe her og treffe sønnen min». Sønnens navn er Mohammed Naim. Han jobber i eiendomsbransjen. Vi setter oss på kontorets hans og prater over en kopp te.

– Jeg ble født i Khanqah Sharif. Jeg dro til Karachi sammen med min bror da jeg var 19. Vi solgte haleem (kjøttgryte). Jeg bestemte meg for å dra til Afghanistan og kjempe da jeg fikk høre nyheten om at Taliban trengte hjelp. Så kom 11. september. Amerikanerne invaderte Afghanistan, og jeg ble tatt til fange i Kunduz-provinsen og satt i fengsel. Det var mange av oss, og vi hadde verken mat eller toalett. Det var noen briter fra Manchester som satt i fengselet sammen med oss. Jeg trodde vi aldri skulle slippe ut. Vi sultestreiket.

– Til slutt fikk vi hjelp av Røde halvmåne og bildene av oss ble spredt til store deler av den internasjonale pressen. Jeg skrev et brev til faren min. Han var lettet over å få vite at jeg var i live. Jeg var svært tynn og hadde lus i håret.

– De overførte meg til et fengsel i Kabul. Jeg satt fengslet i tre år til sammen i Afghanistan. Så forhandlet den pakistanske regjeringen fram en overføring til et fengsel i Pakistan. På den tiden var det valg i Afghanistan. Karzai ønsket seg stemmene til afghanere bosatt i Pakistan, og i bytte mot at Pakistan tillot dette, ble vi løslatt. Jeg satt i fengsel i Pakistan i to år. I dag er jeg gift, har to barn og arbeider hardt. Etterretningstjenesten kommer fremdeles på besøk nå og da.

Amjad Alik Kalyar
I det sørlige Punjab møter jeg også Amjad. Han er journalist, men har opprettet en jenteskole i landsbyen han kommer fra. Vi møtes på skolen, som ligger i Samasatta, en landsby i nærheten av

Amjad Ali Kalyar
Foto: Khaldoon Ahmed
Bahawalpur.

– Jenters skolegang neglisjeres fullstendig i vår region. Før jeg startet denne skolen, pleide folk å si «hva er vitsen med skolegang for jenter?». Problemet er at jenter jobber på markene og som hushjelper for landeierne. Landeierne vil ikke at de skal gå på skole. De la massevis av hindringer i veien for å starte skolen. Vi fikk tildelt et landområde av en bestemt størrelse. Selv om tomten fra statens side var blitt satt av til skolen, ville ikke landeierne gi seg. Skolen har vært i drift i over et år nå. Den er en suksess. Foreldrene sender i dag guttene hit i tillegg til jentene.

– Jeg begynte journalistkarrieren som programleder i Radio Pakistan i Bahawalpur. Jeg elsker pakistansk og indisk musikk fra 1950-tallet. Jeg samler på gamle plater av Seraiki-artister som Badro Multani. En gang reiste jeg helt til Layyah for å hente en plate som jeg tok med til Bahawalpur. Jeg begynte å spille fra samlingen min på FM 95 i Lahore. Det første gjennombruddet mitt på trykk var da jeg ble spurt om å skrive en ukentlig spalte i avisen Khabarain. Nå har jeg et radioprogram i Lahore som heter Chalta Phirta Microphone (Den vandrende mikrofon). Det er ti minutter med klipp av samtaler med folk om aktuelle saker.

Mohammad Ayub
Byen Kana ligger bare noen kilometer fra Lahore på veien mot Kasur. Min mors familie har et lite landstykke der. Jeg drar dit med onkelen min som har satt opp en fabrikk der og dyrker grønnsaker på en jordflekk. Hveteåkrene har en intens grønnfarge. Der møter jeg en gammel mann. Vi sitter på en
Mohammad Ayub
Foto: Khaldoon Ahmed
charpay (tradisjonell flettet seng) og drikker te. 

– Jeg kommer fra en landsby seks og en halv mil fra Dehli. Da landene ble delt i 1947 gikk vi i kafila (konvoi) til Pakistan. Vi snakker mewati, som er et rajasthani-språk. Vi gikk fra mange på veien, og mange ble massakrert på ferden hit. Jeg så brønner fulle av lik. 

– I Pakistan fikk vi 32 mål land av bosettingsdepartementet. Vi var bønder i India, så det var det vi fortsatte med her. Familien min dyrket hvete og kikerter, og vi bygget oss et hus.

– Jeg bestemte meg for å gå inn i melkebransjen. Jeg dro til Karachi og hadde en butikk i Korangi, der jeg solgte melk og yoghurt. På den tiden var det 200 mennesker fra landsbyen i Karachi. På 1980-tallet ble halaat (sikkerhetssituasjonen) verre, og jeg reiste tilbake hit. 

– En muslim har prinsipper og verken lyver eller bedrar. I gamle dager fulgte folk ungjenter hjem hvis de gikk ute alene om kvelden med smykker. Nå raner de dem. Jeg leser avisene, og det er ingen sakoon (fred). Lederne våre følger ikke islam. General Zias styre var godt, men dagens regjering gir oss bare problemer. De er tyver. 

Rajab Ali Sayed
I Lahore drar jeg for å se studentutstillingen på Nasjonalakademiet for kunst (NCA). Jeg møter Rajab Ali Sayed på gårdsplassen til denne nydelige viktorianske mursteinsbygningen. Jeg hadde blitt slått av maleriene hans. De er store lerreter med glade figurer tegnet i lyse, klare farger på fest. Mer enn bare
Rajab Ali Sayed
Foto: Khaldoon Ahmed
å være beskrivende er maleriene en kritikk rettet direkte mot elitenes dobbeltmoral.

– Faren min er pakistaner og moren min filippinsk. Jeg vokste opp i Karachi der foreldrene mine arbeidet i tekstilindustrien. I Pakistan er livene våre ofte forutbestemt. Men foreldrene mine ga meg frihet. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle bli kunstner, men gikk på kunstakademiet for å finne ut hva jeg ville jobbe med. 

– Verkene mine er selvbiografiske. Livet går så fort at du ikke rekker å reflektere over ting mens de skjer. Jeg lagde en video som jeg ga tittelen «Pene unge ting». Jeg redigerte 20 timer råmateriale filmet i løpet av seks måneder ned til to minutter. Videoen har ingen tale. Du ser lysstrimer, raske biler og folk som danser på fest i Lahore. Det er et kritisk blikk på livsstiler. Men ved hjelp av videoen kan jeg også finne meningen i opplevelser jeg selv har hatt. 

– Som kunstner i Pakistan kan man ikke unngå å kommentere samfunnet. I gruppen min på NCA har vi en kunstner som maler uutholdelige scener fra skjønnhetssalonger. Hun viser det heslige i å få armhulene nappet på et sted som er ment å skulle handle om skjønnhet. En annen kunstner lager skulpturer av menn som bærer enorme sekker på ryggen. Det handler om hvordan mennene i vårt samfunn bærer umulige byrder på grunn av måten det forventes at de skal handle. 

Akram Varraich
Jeg drar for å møte Akram i Jinnah Gardens i sentrum av Lahore. Der treffer han jevnlig en gruppe poeter og kunstnere som prøver å gjenopplive punjabi-kulturen i et land dominert av urdu og engelsk. Han sitter i gresset og holder en pensel mellom trær plantet av de britiske koloniherrene for mer enn et
Akram Varraich
Foto: Khaldoon Ahmed
århundre siden.

– Punjabi har ingen prestisje i Pakistan. Problemene våre med språket begynte med britene. De fryktet punjabi-nasjonalismen og forbød offentlig bruk av punjabi i 1860. Urdu ble fremmet, og dette har ført til en forvirret tilhørighetsfølelse. I dag undervises det ikke i punjabi i skolen på tross av at det er morsmålet til de fleste i provinsen. Selv i parlamentet er bruken av punjabi forbudt. Du må få tillatelse fra ordstyrer (speaker) før du kan bruke språket.

– Systemet skaper og opprettholder urett. En uutdannet person snakker kanskje verken urdu eller engelsk. Når han leverer en anmeldelse til politiet, skrives den ned på urdu. Den opprinnelige betydningen i det som ble sagt, forsvinner, og offerets rettsikkerhet går tapt.

– Men jeg har lagt merke til at språkpolitikken er i endring. De siste ti-femten årene har vi sett folk i maktposisjoner som snakker punjabi i offisielle sammenhenger. Det er sannsynligvis fordi urduens prestisje har gått tilbake og blitt overtatt av engelsk. Og punjabi er på vei opp.

Nazo Jogezai

Som psykiater med praksis i London er jeg nysgjerrig på det psykiske helsevernet i Pakistan. Jeg

Foto: Khaldoon Ahmed
besøker Institutt for psykiatri i Rawalpindi, og der møter jeg Dr. Nazo Jogezai.

– Jeg ser at mange som har problemer av sosial karakter, etter hvert får psykiatriske symptomer. Ofte er det unge menn og kvinner som plutselig slutter å snakke eller mister førligheten i armer eller ben. Det er vanligvis en følge av stress, det kalles hysteria eller dissosiative tilstander (konversjon). Det er resultatet av å ikke se noen utvei, og kroppen produserer disse symptomene som et siste forsvar. Disse menneskene går ofte til «spirituelle healere» først og kommer ikke til psykiateren før de har prøvd alt annet.

– For øyeblikket jobber jeg med et internasjonalt finansiert prosjekt med heroinavhengige. Vi gir dem buprenorfin (et syntetisk opioid, overs.anm.) som demper suget etter opiater. Misbrukerne er en svært marginalisert og utsatt gruppe. De lider under stigma og utstøtes av familien. Det er virkelig meget trist. De tar ofte giftig og forurenset heroin. To av mine pasienter døde av kulde. Avhengighet er et stort problem i Pakistan og begynte med Afghanistan-krigen.

– Det er så mange problemer i dette landet. Hvor skal man i det hele tatt begynne? Systemet skaper så mye ulikhet. En som har fått utdannelsen på en engelsk skole har ingenting til felles med en person utdannet i en madrassa. De er fremmede for oss, og vi er fremmede for dem. Det er så mye utrygghet: bombetrusler, gjenger, opptøyer. Hvert bombeangrep gjør deg skjelven, og gir mentale arr. Men du går fremdeles på jobb. Du blir en stoiker.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på OpenDemocracy.net. Gjengitt med tillatelse. Oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.