Foto: Claudio Castello

Håp og frykt for Ukrainas etniske minoriteter

I går lanserte forfatter John Færseth sin seneste bok Ukraina - Landet på grensen. Under laseringen benyttet han sjansen til å snakke om hvordan ulike minoriteter i landet opplever konflikten i samtale med journalisten Øyvind Strømmen (bildet).

Utrop nr. 42/2014 (06.11.2014)

Ukraina - Landet på grensen er skrevet på bakgrunn av Færseths mange reiser til landet fra våren 2014. En konfliktfylt tid, med både positive og negative endringer.

Færseth har snakket med vanlige ukrainere, og av ulike etnisiteter. Forfatteren har blant annet reist nær krigsfronten i øst, hvor de ukrainske regjeringsstyrkene kjemper mot nyopprettede separatiststater som ikke godkjente den vestlig- og Europa-vennlige Maidan-revolusjonen i februar (oppkalt etter Maidan, selvstendighetsplassen i Kiev, hvor de største demonstrasjonene mot den tidligere regjeringen fant sted, og ledet til opprøret og revolusjonen med samme navn, jour. anm.).

– Separatistene har klart å utnytte mye av frykten som fantes blant etniske russere i kjølvannet av revolusjonen, og fått det til å se ut som en maktovertakelse som gagner Kiev og vest-ukrainernes interesser. Maidan-regjeringen gjorde jo også en grov feil ved å fjerne russisk som offisielt språk, noe som man snere gikk tilbake på.

Nytt giv
Ifølge Færseth er rundt 17,1 prosent av landets befolkning etnisk russisk, som gjør de til et av Ukrainas største minoritetsgrupper.

– Fra vestlig side gjør man ofte feiltakelsen med å samle både etnisk russere og russisktalende ukrainere i samme bås. Vi må også være obs på at det finnes folk fra regionene i øst som har støttet endringene i landet. Også russere som er kritiske til sitt eget Putin-styre reiste til Kiev for å være på Maidan-plassen og støtte den ukrainske revolusjonen.

Konflikten har hatt innvirkning på alle som bor i landet, og gitt folk uavhengig av alder, sosial klasse og etnisitet en nyskapt nasjonalfølelse.

– Inntrykket jeg satt med hos de jeg snakket med var at mange, til og med de eldre som inntil nå hadde definert seg som sovjetborgere, så på seg selv for første gang som ukrainere. Russernes krigføring i øst, støtten til separatistene og anneksjonen av Krim-halvøya har samlet folk et land som inntil nå var preget av sterk splittelse på grunn av den interne politiske situasjonen.

Frykter for tatarene
Færseth var samtidig pessimistisk på vegne av en annen stor minoritet, nemlig de tyrkisk-talende muslimske tatarene fra Krim-halvøya. Situasjonen deres er blitt langt verre etter den russiske anneksjonen, hevdet han.

– Fra uavhengige kilder har jeg fått bekreftet at religiøse ledere, politikere og andre ressurspersoner blant Krim-taterene har blitt anholdt uten dom og moskéer har blitt angrepet. Krim-tatarenes leder, Mustafa Zemail, kan heller ikke vende tilbake til halvøya siden har har sittet i det ukrainske parlamentet, noe som ikke godtas av de nye Krim-myndighetene som kom til makten etter anneksjonen.

Sees på som trussel
Frykten er stor i tatarmiljøene, og har historiske røtter. Færseth viste blant annet til hvordan den tidligere sovjet-lederen Josef Stalin erklærte hele den etniske tatarminoriteten på Krim som landssvikere i kjølvannet av annen verdenskrig.

– Tatarene ble forvist til andre deler av det gamle Sovjetunionen og fikk ikke vende tilbake til Krim før på slutten av 80-tallet. Jeg frykter at vi kan se en flyktningebølge av Krim-tatarer til f. eks. Tyrkia hvis russerne får styre på Krim på lang sikt, noe som jeg er redd for kan bli tilfellet.

Årsakene til at tatarene håndteres så hardt er ulike, mente forfatteren.

– Som gruppe har de alltid vært godt organisert, både etnisk, språklig, religiøst og kulturelt, i tillegg til at de alltid har holdt sammen i tykt og tynt. I motsetning til tatarene i Russland, som er langt mer assimilerte, sees Krim-tatarene av Putin som et samfunn som står parallelt, som kan være vanskeligere å kontrollere, og som dermed kan bli en trussel.