Gjør noe! Gjør mer!

Overskriften referer til en sms sendt fra en av de norske legene som jobbet på et sykehus i Gaza fra romjula til rundt 9.-10. januar 2009.
Utrop nr. 1/2009 (22.01.2009)
Fra den sønderbomba Gazastripen, fra håpløsheten, omgitt av døde og lemlestede kropper, kom det en oppfordring om å gjøre noe, om å gjøre mer. En indirekte oppfordring om å ikke gi opp.  

I 1947 var landfordelingen mellom Palestina og Israel omtrent 50-50. I dag utgjør de palestinske områdene en brøkdel av de totale landområdene. Israel har opp gjennom årene lagt under seg mer og mer av de palestinske landområdene. Gaza er det tettest befolkede området i verden, det kan også sies å være det mest kontrollerte området i verden. Det har blitt kalt verdens største utendørsfengsel. Med alle check-points og total overlegenhet militært og innen etterretning har Israel fullstendig kontroll på alt og alle som rører seg i Palestina, og inn og ut av Palestina. I tillegg er det Israel som kontrollerer økonomiske midler, i form av avgifter og skatter, som skal brukes til lønninger. Disse midlene kan Israel stoppe om de skulle føle for det. Noe de også gjorde etter at Hamas gjorde et brakvalg i 2006.

USA og EU stoppet også pengeoverføringer til Palestina etter valget i 2006, med begrunnelsen at i følge dem regnes Hamas som en terroristorganisasjon. Hvorvidt Hamas kan kalles en terroristorganisasjon eller ikke, er en diskusjon jeg ikke skal gå inn på her. Men uansett er det den palestinske sivilbefolkningen, uskyldige menn, kvinner og barn, som klamrer seg til livet mens håpet, sakte men sikkert, svinner hen, som må lide under storpolitikkens gigantføtter.

Og vi i vesten, i Europa og USA, lar denne nedslaktingen av palestinere skje, og ikke bare det, men indirekte også støtter den ved å selge våpen eller våpendeler til Israel. Du kan ikke fordømme Israels okkupasjon og samtidig fortsette å selge våpen til staten Israel som den bruker til å myrde menn, kvinner og barn i Gaza. Eller du kan selvfølgelig gjøre det, og det blir gjort, men da kan du ikke lenger kalle deg upartisk, da kan du ikke lenger med troverdighet si ”vi jobber for en to-stats-løsning”, når det ikke blir rettet noen sanksjoner mot staten Israel når den nekter å følge FN-vedtak, og bare durer frem som det passer dem. Og Vest-Europas leder sitter og ser på, og lar det skje.  

Hva skal en kalle den passiviteten? Hvordan skal en forklare denne mangelen på handling? Er det en moralsk karakterbrist? Mangel på medfølelse med sine medmennesker? Det er jo ikke første gang noe, ei heller det eneste stedet slikt skjer. Palestinerne har måttet lide, og lider fortsatt, for Vest-Europas dårlige samvittighet.