Individuell skyld og moral gir ikke tilstrekkelig bilde

Kommentar: Å forstå opprøret

To av tre arrestert i forbindelse med vold og hærverk under demonstrasjonene mot krigen i Gaza hadde minoritetsbakgrunn. Kan vi lete etter noe annet enn individuelle årsaker bak disse tallene?
Utrop nr. 1/2009 (22.01.2009)
Aftenpostens Knut Olav Åmås var raskt ute og fastslo at voldsbruk ikke er noe som bør bortforklares eller unnskyldes. Mange, for eksempel Abid Raja og Nadia Ansar (Dagbladet 17.1), har reagert mot hans lite konstruktive utspill. Det er bra.

Skal vi forsøke å forstå fenomener i samfunnet, kan vi ikke nøye oss med å henvise til individuell skyld og moral. Det er liten grunn til å tro at et ønske om å "skape kaos", slik en demonstrant uttrykte det, oppstår av ingenting, eller av utelukkende individuelle årsaker. Hva kan de samfunnsmessige årsakene være?

Innvandringspolitisk talsmann i Frp Per-Willy Amundsen ga sin forklaring da han hevdet at innvandringen til Norge hadde gått for fort og at foreldrene hadde satt seg på utsiden av samfunnet. Derfor får vi ungdom som oppfører seg slik. Ser vi nærmere på dette argumentet, inneholder det en mulig selvmotsigelse. Det at innvandringen har gått for fort, må vi anta betyr at Norge og nordmenn har en viss "integreringskapasitet". Dersom denne overskrides ved at for mange kommer, går det galt. Men i neste setning er antakelsen at det er foreldrene selv som ikke vil delta i det norske samfunnet. De kan med andre ord ikke ha belastet "integreringskapasiteten" til nordmenn nevneverdig.

I Frankrike har forskere funnet at de minoritetsungdommene som deltok i opptøyene der var nokså nyankomne, i første rekke fra afrikanske land sør for Sahara (Klassekampen 17.1). Disse hadde videre det til felles at de var unge (15-20), fra områder i Frankrike med stor sosial ulikhet, og de var fast forankret i en konsumorientert kultur. De drømte om å bli sine egne herrer, gjerne vellykkede forretningsmenn med dyre biler og dyre klær.

I likhet med sine vandaliserende motstykker i Frankrike er norske minoritetsungdommer smarte nok til å se at det legges hindringer i veien for deres drømmer. Hvorfor skal de da føle seg fristet til å følge et sett med normer som de mistenker slett ikke vil ta deg dit du vil i livet?


Har ungdommene rett i sin mistanke? Bare delvis. Men om det er slik at de har møtt nok motgang og diskriminering – direkte eller indirekte – til å miste troen på sine muligheter i det norske samfunnet, er det bekymringsverdig. Minoritetsungdom tilhører i større grad enn andre Norges mest underprivilegerte familier; økonomisk, sosialt og utdanningsmessig.

Ulike muligheter gir frustrasjon. Det betyr at vi alle har en jobb å gjøre. Vi kan ikke slå oss til ro, verken med individuelle årsaker, kulturell "overbelastning" fra fremmedkulturelle, eller foreldrenes ansvar. Vi må gå i oss selv, og finne flaskehalsene i systemet. Det gode med å erkjenne at vi har med et sosialt problem å gjøre, er at slike problemer kan løses i fellesskap. Det har vi gode tradisjoner for i Norge.