Speilbilde på krigen

Debatten om Israel og Palestina raser i media, og alle er opptatt av hvem som har skyld i hva og hvem som er anti og hvem som er pro.
Utrop nr. 1/2009 (22.01.2009)

Den siste i rekken er Mona Levin versus Kåre Willoch. Mona Levin beskylder Kåre Willoch for å være en rasistisk antisemitt.

Ethvert oppegående menneske vil si seg enig i at Levin, fordi hun er jøde, ikke skal stå til rette for hva det israelske regimet bedriver. Jeg er heller ikke av den oppfatning at hun, nettopp fordi hun er jødisk må uttale seg til Gud og hvermann om hvilken side hun står på.  

At Mona Levin får et ukontrollert utbrudd i beste sendetid og ”skriker i fistel ” om jødehat og rasisme er for meg, som ikke-jøde, uforståelig.

Jeg sier uforståelig fordi jeg ikke har noen som helst forutsetning for å vite eller har kjent på kroppen hvordan det er å bli angrepet, spyttet på eller hånt fordi jeg er jøde av religion eller israeler av nasjonalitet.

Det er godt mulig at Kåre Willoch gjennom tidene og nå, ifølge Levin, ”lyser av jødehat”.

Men er dette bevisst? Bruker han bevisst et antisemittisk kodespråk som bare antisemitiske grupper rundt om i verden, og jøder, kjenner til? Jeg kan ikke med et ord høre noe som minner om et rasemessig hat mot jødene i Willochs uttalelser. (Hva Willoch mente, og hva han sa, får være opp til ham å oppklare.) 

Jøder har som kjent gjennom alle tider blitt forfulgt, spottet og drept kun fordi de er jøder.

Jeg benekter ikke dette, og jeg vil gå så langt som å kalle enhver som mener at Holocaust ikke har funnet sted for ignoranter. Men det er langt mellom det å kritisere Israels regime, boikotte israelske varer og trekke paralleller til antisemittisme. Det å bruke Holocaust og rasismekortet er et velkjent grep for å få folk til å holde kjeft, og man skal være ytterst forsiktig med å bedrive følelsesmessig utpressing i et forsøk på å tie i hjel det som nå skjer i Gaza. Det gagner ingen.

Alt tyder på at følelser fremfor fornuft har tatt overhånd i denne debatten.

En debatt løser dessverre ikke situasjonen i Gaza, og når man blander politikk og religion og ikke greier å holde tunga rett i munnen, blir debatten som vi nå ser, usaklig, intetsigende og totalt lavmåls og et speilbilde av krigen som nå pågår.