Stemmen bak Utrop

Bestemoren hans hadde hørt at man skulle legge seg flat under et tre når bombeflyene kom. 20 år senere står Majoran Vivekananthan (31) helst oppreist, i spissen for Norges første og største flerkulturelle avis.
Mode Steinkjer
Latest posts by Mode Steinkjer (see all)

– Vi er en nisjeavis, ikke en breddeavis. Vi blir stadig sterkere på det vi er flinke på, og hvis du spør om hvem som er våre konkurrenter vil jeg svare alle de store avisene. Men Utrop kan bli enda bedre. Og større, slår Majoran Vivekananthan fast med den typen selvsikkerhet som bare idealister besitter.

I disse dager er det fem år siden avisen Majoran tok initiativet til, ble trykket for første gang. I løpet av disse årene har innvandringsdebatten endret karakter, og Utrop er blitt en nyhets- og debattavis som forener, diskuterer og provoserer det flerkulturelle Norge under en samlende vignett.

Provoserer

– Vi publiserte tegninger av profeten Muhammed før Jyllands-Posten.

– I innvandrermiljøene er vi kontroversielle. Vi kan gå langt i å provosere fordi lederne i miljøet sier at Utrop, de er en av oss, sier Majoran, og kommer med en aldri så liten tilståelse i anledning femårsjubileet:

– Vi publiserte tegninger av profeten Muhammed før Jyllands-Posten. Men der Jyllands-Posten tok et bevisst valg da de publiserte karikaturene, visste ikke vi at det var sånn. Tegningene var en del av en tegneserie der Muhammed var en karakter.

Ikke aktivister

Majoran Vivekananthan tar i mot på en kafé ikke langt unna maktelitens mange møterom. Engasjert, uredd og med skarpe meninger bak det imøtekommende smilet. Du kan så vidt høre Bergen bak en polert østlandsdialekt ispedd ørlite tamil. For det var til Bergen han kom som 11-åring.
 
Historien hans er ikke unik. Mange som kommer til Norge kan dele de samme erfaringene om hva borgerkrig, frykt og forfølgelse gjør med et menneske, med et barn. Likevel har alle sin spesielle historie, også Majoran. Hans historie løper parallelt med krigen på Sri Lanka, som nå har kommet til en slags slutt, og han er blitt sentral i ordskiftet om konflikten. Den rollen opplever han som problematisk. Han forklarer gjerne, men tar nødig standpunkt. Det rimer med en av hans leveregler når det gjelder Utrop.

– Vi er ikke aktivister, vi er journalister. Flerkulturelle journalister.

God start i Norge

Majorans far flyktet fra Sri Lanka da truslene ble for nærgående. Han drømte om Canada, men det sa stopp i Norge. To år senere ble familien ble gjenforent og flyttet til Åsane.

– Det å komme til Norge gikk smertefritt, forteller Majoran.

– I Oslo så jeg at tamilene holdt seg til sine egne. Jeg følte at vi i Bergen var mer integrert, sier han, som kvitterte med en 6-er i norsk da han sjekket ut av videregående.

– Jeg ville uttrykke meg, og protestere litt også, men fant ikke noe egnet sted å gjøre det. Alle innvandrermiljøene hadde egne radiokanaler og nettsider på sitt eget språk. Det ble motivasjonen for Utrop.

Alternativ

Historien til Utrop strekker seg derfor lenger tilbake i tid enn de fem siste i papirformat. I 2001 startet Majoran og andre studenter en internettportal.

– 11. september det året forandret mye. Det var året da tvangsekteskap ble debattert. Vi hadde drapet på Benjamin Hermansen, og omskjæringsdebatt. Vi så etter et sted for alternative vinklinger. Vi trengte en avis på ett språk, som var samlende for alle, på norsk. Før 2001 hadde Norge en ensidig debatt om asylpolitikken, saker som «innvandrere kaster søppel ut av vinduet» og slike ting. Sosiale problemer var man livredde for å snakke om.

Utrops redaktør mener utfordringen for avisas neste femårsperiode først og fremst er polariseringen i innvandrerdebatten. Mediene er dessuten blitt skyteskiven når kritikken rammer.

– Hver gang det kommer en statistikk, for eksempel om voldtekter, er det alltid noen som skal forsvare, benekte eller forklare oppførselen som en unnskyldning. Innvandrermiljøene må bli flinkere til å si at ja, dette er et problem. Jeg tror en rekke innvandrerledere burde pensjonere seg fordi de ikke representerer det som de unge står for nå. Den yngre generasjonen føler seg norske, og jeg tror det er på tide å gi dem mer rom, sier Majoran.

Under lysekronen

Selv er han en av de unge som nettopp har fått det rommet han nå ber om at flere må få. Han var den første innvandreren som ble ansatt i Kulturdepartementet, så sent som i 2007. Han skulle være «broen» til Mangfoldsåret.

– I løpet av de første dagene ble vi invitert hjem til sjefen som viste fram sine malerier til en halv million. Lysekronen var importert fra Italia. Jeg følte meg som en gategutt, men det gikk veldig bra.

De politiske ambisjonene bak Mangfoldsåret var imidlertid høyere enn budsjettet.

– Mangfoldsåret handlet om at de norske institusjonene skulle åpne opp. Det var ikke et integreringsprogram, men et kulturprogram. Det burde vært et mangfoldsår som tok for seg hele spekteret. Men, slår Majoran fast: – Mangfoldsåret trengtes.

Selv hoppet han av Mangfoldsåret før det tok slutt. Årsaken var at han for første gang siden starten fikk muligheten til å jobbe fulltid med avisen han selv startet.

– Utrop er et eksempel på at mangfold nytter, sier Majoran.