Nødvendig med reform i integreringspolitikken

Det norske stortingsvalget nærmer seg. Igjen er selvsagt innvandrere, innvandringspolitikk og integrering verdifulle tema for de som vil sanke stemmer. Enkelte ytterliggående stemmer nører nok en gang opp under frykt for kriminalitet, mens andre satser på populismekortet.

Vi er inne i en økonomisk krise, og i krisetider er denne demagogiske formen for politikk lettere å få gjennomslag for. Vi ser også at tonen skjerpes når krisen truer – og det gjelder ikke bare populistiske eller rasistiske grupperinger på høyresiden. Demagoger, hvor de enn måtte befinne seg i det politiske landskapet, har alltid en baktanke når de henter fram det tyngste retoriske skytset. Derfor ønsker vi oss klar og tydelig tale i integreringsspørsmål fra alle fornuftige og realistiske krefter i norsk politikk foran valget. Det er den eneste måten å stagge ytterliggående gruppers vekst på. Etter min mening er det to reformprosesser som er nødvendige for at integreringen i Norge skal fortsette i riktig retning.

Mer til utdanning
Den første reformen er å utarbeide et målrettet og realistisk utdannings- og etterutdanningstilbud til innvandrere og flyktninger. Det må til for at deres sjanser på arbeidsmarkedet skal komme opp på et akseptabelt nivå, og for at mange flere dermed får sjansen til å støtte sine familier og barn i integrasjonsprosessen. Det er i dag overveldende enighet om at språket er nøkkelen til integrering. For få år siden var det mange som hevdet at bare man fant en jobb til innvandrerne, ville språket og integreringen komme av seg selv. Slik gikk det ikke. Det som i stedet ble resultatet var at mange tusen forble analfabeter som ikke varte mange årene på sine arbeidsplasser.

Det har ennå ikke gått opp for politikerne hvilket potensial som ligger i et bedre utdanningstilbud for innvandrerbefolkningen.

Det har ennå ikke gått opp for politikerne og systemet generelt hvilken verdi og hvilket potensial som ligger i et bedre utdanningstilbud for innvandrerbefolkningen. Man har ikke forstått godt nok at det er nødvendig med omfattende alfabetisering, og at mangelen på dette er mye av årsaken til at mange fremdeles lever isolert i ghettoer. Man har ikke forstått at det må utformes en åpnere politikk som går ut over det lånekassen kan tilby i dag. Det må bevilges midler til flere læresteder og studieplasser for voksne på alle nivåer der innvandrere får en reell sjanse til å styrke sin kompetanse.

Høyresidens blinde flekk
Høyresiden forstår ikke denne problemstillingen. For høyresiden er det nok at innvandrerne lærer norsk og finner seg en jobb – og ingenting annet. Som jeg fikk høre en gang: “Hva er det innvandrerne har kommet hit for, å jobbe eller studere!” Innvandrere som mangler grunnleggende forutsetninger for å orientere seg i Norge er en kilde til problemer med barneoppdragelse – og dermed gjenskapes og forsterkes sosiale problemer over tid. Vi kan ikke si det ofte eller høyt nok: Det innvandrere trenger er utdanning, utdanning, utdanning!

Å tie er ikke gull
Den andre reformen jeg etterlyser er hvordan man behandler kriminalitet blant innvandrere. Mange går altfor lett i forsvar og roper om rasisme hver gang en innvandrer er blitt arrestert eller anklaget for noe kriminelt. Det må vi slutte med. Rasisme og kriminalitet er rasisme og kriminalitet uansett hvem som står bak. Å bekjempe kriminalitet blant innvandrere er også viktig fordi slik kriminalitet brukes som et billig argument av rasister og andre. Hvis det lar seg påvise at kriminaliteten er større blant innvandrere, vil det skade mange flere enn de kriminelle.

Jeg bor selv i et område der kriminaliteten er synlig. På hvert hjørne står det en innvandrer som selger narkotika. Vi tjener ingenting på å forsøke å skjule dette. Det gir bare våre motstandere vann på mølla. Det må komme en klar strategi mot kriminalitet uavhengig av gjerningsmannens opphav. Null toleranse for rasisme og null toleranse for kriminalitet.

Jeg ser frem til en seriøs og omfattende behandling av disse to temaene under valgkampen.