Kommentar: «Jeg kaster stein for at noen skal spørre meg hvorfor jeg kaster stein»

«Om jeg får sjansen, kommer jeg til å gjøre det igjen!» Dette er langt ifra det mest skremmende som kom fram på debatten som Abid Raja tok initiativ til forrige søndag på Litteraturhuset. 
Utrop nr. 1/2009 (22.01.2009)

Debatten ga rom for mange stemmer. Mange reiste seg opp og fikk sagt sin mening om politiet, media, volden og herværket som har utspilt seg i Oslos gater de siste ukene. Ja, politiet fikk kritikk for ukritisk bruk av tåregass og politihunder og media fikk kritikk for overfokusering og ukritisk bildebruk. Ikke noen overraskelse, men absolutt viktig. Ungdommene fikk snakket ansikt til ansikt med samfunnsinstitusjonene som istedenfor en trygghet og ressurs, for mange representerer frykt og stigmatisering. Det syns jeg er mer skremmende.

Det var mye smerte som fikk utløp på dette møtet. Mange av ungdommene fikk uttrykt sin frustrasjon over hvordan politiet har oppført seg de siste ukene.
Det provoserte oss at politiet, med sine G-3-biler, tåregass og sure miner allerede hadde laget seg en forestilling om hvordan det kom til å bli, sa en av ungdommene. Det provoserer når man blir beskyldt for noe man ikke har gjort. Eller når noen forventer at du skal gjøre noe galt, når du ikke har tenkt til det.

Da bestemoren til en venninne spurte meg om jeg, siden jeg var «asiatisk», var flink til å flette strå, følte jeg at jeg burde være det. På samme måte følte jeg det da blikket til butikkeieren på Oslo City fulgte meg, og ikke mine «etnisk norske» venninner, rundt hele butikken. Jeg var tretten år og hadde aldri stjålet en ting før, likevel følte meg som en tyv. Hvorfor skal jeg ikke stjele når folk likevel tror at jeg stjeler?

«Mørkhudede innvandrere» har i lang tid blitt portrettert som kriminelle og bråkmakere. Særlig nordmenn med et ikke-vestlig utseende med arabiske trekk har følt stigmatiseringen på kroppen de siste årene. Siden 11. september har unge norske gutter og jenter følt seg stemplet som terrorister. Eller sett på som kvinneundertrykkere, eventuelt undertrykt og kjønnslemlestet. Når de kommer ut på gaten eller går i butikken, ser folk deres mørke hudfarge og antar at de er medlemmer av B-gjengen eller ute etter å stjele lommeboken eller mobiltelefonen deres. Etter å ha blitt nektet adgang på tre utesteder kvelden før, fått avslag på enda en jobb og tilslutt får et truende blikk av en politimann med balltre og en glefsende hund, skjønner jeg at det sprekker. Politiets blikk trenger ikke å ha vært olmt fordi demonstranten hadde mørk hud og palestinaskjerf, men dersom demonstranten føler at det var derfor, er det noe galt med samfunnet.

Hvorfor følte denne mannen, som har bodd i Norge i over tredve år og snakker kav kristiansanddialekt, seg så tilsidesatt i det norske samfunnet at han mener han må kaste stein på politiet for å bli hørt? Hvordan kan det ha seg at redaktøren av Dagbladet, en av Norges største aviser, først nå fant ut at det ligger en stor ressurs i norsk «minoritetsungdom»? Og hvordan kan man vente seg forståelse og innsikt hos politiet når politiets representant kun finner det nødvendig å sette seg inn i sportsnyhetene når han leser avisen? Hvorfor er dette møtet (som beskrevet av flere i salen) «et møte som vil bli husket»? Og hvorfor måtte det slikt rabalder til for å få til et slikt «historisk møte» mellom minoritetsungdom og den norske offentligheten?

Å være norsk, er å oppleve at man er norsk, sa lederen for Islamsk Råd Shoaib Sultan. Mange av disse "ungdommene med minoritetsbakgrunn" understreket at de først og fremst er norske. Er det kanskje på tide å la "minoritetsungdom" slippe å være "minoritetsungdom" men først og fremst norske? Hvorfor måtte opptøyene i Oslo bli fremstilt som et «minoritetsproblem» og ikke det det er, nemlig et norsk problem.