Debatt: Når knoklene blir til gele

De bastante kommentarer og analyser etter bråket i Oslo sentrum går Snåsamannen en høy gang, men hva hjelper nå det?

De siste ukene har mange tusen veldig forskjellige mennesker med
svært ulik bakgrunn demonstrert over hele landet. Folk med og uten
arbeid, skoleelever eller de som hadde droppet ut, noen som bodde bra
og noen dårlig, veletablerte og marginaliserte, kristne og muslimer,
dydsmønstre og noen som hadde sittet inne. En ting hadde de felles: de
var ute på gatene og sa sin mening. Noen få av de mange tusen kastet
stein og fyrverkeri og begikk stupide handlinger som naturlig nok har
fått mye oppmerksomhet.

Mye har blitt sagt og mer bør sies om
det som skjedde disse to kveldene. Det er ikke stort som kan sies med
sikkerhet, men noe er det: Det var mange årsaker til at folk begikk de
handlingene de gjorde. Folk flest likte bråket og hærverket dårlig og
sympatien for palestinernes sak ble ikke styrket. Rasistiske holdninger
fikk næring, fordi man generaliserer noen individers handlinger til å
gjelde alle muslimer/innvandrere.

Media har flommet over av
spekulasjoner om hvem som stod bak og hvorfor de gjorde det. Raseriet
over vandalisme og vold er like forståelig som ønsket om å finne den
enkle løsning. Det er like fullt fascinerende å se hvor mange som har
omskapt seg til Snåsamannen og på overnaturlig og ikke minst
skråsikkert vis diagnostisert steinkasterne som skoletapere,
arbeidsløse, frustrerte, eventyrlystne, marginaliserte osv. Faktum er
at ingen vet hvem de maskerte var, langt mindre deres bakgrunn og enda
mindre hvilke motiver som lå til grunn for deres handlinger.

Det er våsete å avsi kjennelsen over norsk innvandrings- politikk etter noen timers steinkasting og ruteknusing.

På et samfunnsnivå har skråsikkerheten vært både bastant og variert.
Paris light, de marginalisertes opprør, en fiskedam for voldelige
islamister og bevis på en feilslått integreringspolitikk. Store ord fra
mange hold, enten det er en romantisering av bråket, eller svartmaling
og dystre spådommer om et norsk samfunn på vei mot kaos.

Jaha, skal alle tie stille da? Ingen får lov å si et ord uten omfattende psykologiske undersøkelser av hvert eneste individ?

Nei, selvsagt ikke, men det ovenstående var en reaksjon på
«snåsamanneriet » som kan virke besnærende og friskt, men som ikke
fører andre steder enn langt ut på jordet.

Tror noen på ramme alvor at det var massene som reiste seg i
rettferdig harme mot marginalisering og undertrykking på torsdag og
lørdag? Tror noen at de få steinkasterne beviser at 40 års
integreringsprosess av flere hundretusen mennesker er feilslått? Det er
ikke noe opprør på gang i Oslo. Det er ikke Paris light. Det kan være
fristende å romantisere steinkastingen og opphøye det til starten på
Det Store Norske Ungdomsopprøret, men dette er neppe tilfellet. Like
våsete er det å avsi kjennelsen over norsk innvandringspolitikk etter
noen timers steinkasting og ruteknusing.

Blant de ytterst få som
laget bråk var det helt sikkert mange med ulik bakgrunn, ulike motiver
og påvirkning som medvirket til at de handlet som de gjorde. De hadde
også temmelig sikkert mange ulike sinnsstemninger, men de hadde det
temmelig sikkert veldig moro!

Det sies sjelden høyt, men mange
kjenner det innerst inne: Det er gøy å ødelegge! Fra vi smadrer
pepperkakehus som små barn, til vi blir ungdommer som herper
T-banevogner på Furuset, hjemme-alene-fest-eneboliger på Vindern eller
alle rutene på grendehuset. I det øyeblikket vi gjør det, så er det
gøy! Få gjør det alene, og mange har gjort ting de angrer på sammen med
andre. Man bare ble med. Det bare ble sånn.

Det er gøy å gjøre
ting som ikke er lov, og som de sosiale vesener vi her så er det
morsomt å gjøre det sammen med andre. Det er morsomt å være del av en
stor menneskemengde som gjør noe sammen. Demonstranter eller
fotballsupportere, ting skjer, handlinger utføres og ord ropes i en
setting som gjør at de grenser vi ellers har overskrides med liv og
lyst. Gruppedynamikken har medført en spiral der folk har drevet
hverandre fram til stadig mer opphissede situasjoner med påfølgende
lite gjennomtenkte handlinger. Vi har sett det før i store
demonstrasjoner og vi vil se det igjen.

Det er alltid noen som
blir gira opp, og som kan gjøre saker og ting som er helt på trynet.
Disse kveldene har det vært mørkt, mange mennesker, opphisset stemning,
kaotiske tilstander og mange har vært maskert med skjerf. I bunn ligger
demonstrasjonens grunnlag som er mer enn nok til å sette sinnene i kok.
I korte trekk: det er perfekte forhold for å gjøre noe man ellers ikke
ville ha gjort.

Stein mot politiet, fyrverkeri i folkemengder og
vilkårlig ruteknusing tjener ingen annen hensikt enn å gi utøverne et
kick som dessverre har gått på bekostning av både en viktig sak og satt
vanlige folk i fare. Derfor kan ikke handlingene som ble begått i uken
som gikk kan ikke avfeies med «shit happens ».

For å få til en
tilnærmet vettug debatt og forhåpentligvis noen konkrete handlinger, så
tror jeg at en god start kan være å helle litt kaldt vann i hodet på
alle skråsikre diagnose- og prognosemakere som har boltret seg i det
siste.

Å brøle «pøbler » er kanskje deilig, men nyttig er det neppe.

Tidligere publisert i ABC Nyheter