Trenger minoriteter branntolk?

Forslaget om branntolk er et initiativ som kan risikere å ende opp i den offentlige glemmeskuffen.
Utrop nr. 3/2009 (19.02.2009)

I kjølvannet av julebrannene som herjet på Grønland, hvor blant annet flere personer med flerkulturell bakgrunn mistet livet, lanserte lederen for Rådet for Innvandrerorganisasjoner, Akhenaton de Leon, forslaget om å bruke branntolker. Han ser for seg ”dyktige flerspråklige individer som kan være med og kommunisere under utrykningene og som i tillegg kan håndtere en krisesituasjon”. Akhenaton sier hans utspill har som formål å stimulere til debatt om kriseberedskap i dagens flerkulturelle Norge. Han vil ha en gjennomgang av foreliggende beredskapsplaner i minoritetsperspektiv. Et perspektiv som ifølge de Leon til nå har glimret med sitt fravær.

Da jeg spurte de Leon om ulike konkrete punkter i denne nye ”flerkulturvennlige beredskapsplanen”, påpekte han at han kunne ”tenkte seg folk som kan rykke ut etter behov og snakke på de aktuelle språkene som trengs i de ulike situasjonene”. Han nevner også å ha etterlyst en tekstet DVD hvor man kan lære seg å bruke brannutstyret eller lære seg enkle brannregler.

Faktum er at kommunikasjon og informasjon i krisesituasjoner og beredskap i dagens Norge, enten det er snakk om brannvern eller miljøkatastrofer, er helt og holdent norsk. I et land som stadig får flere nykommere, hvor det snakkes flere språk og hvor folk lærer seg norsk er dette alt annet enn ideelt. En titt på Beredskapsetatens side i Oslo kommunes hjemmesider på nett viser to nyhetshenvisninger i arkivet siden sommeren 2004 som kan sies å ha et internasjonalt eller (og det knapt) flerkulturelt tilsnitt. Lederen for Rådet for Innvandrerorganisasjoner bør også fortsette å jobbe med et fra før av positivt forslag, somfortsatt trengs å strømlinjeformes, videreutvikles og konkretiseres ytterligere.

Uansett mener jeg debatten som de Leon viser til er helt nødvendig. Hva man får til i etterkant når debatten en gang blir en del av den offentlige lovprosessen er enda mer livsviktig. Her kan man gå hele veien tilbake til den foreslåtte universelle utforming av offentlige tjenester, et prosjekt kommune og stat har snakket så varmt om siden Antidiskrimineringskonferansen høsten 2005. Her står vi foran noe som man både av prestisjegrunner og moralske hensyn overfor vanlige folk ikke kan feie under en saksbehandlingshylle og rote vekk, mens man venter på at nestemann som inntar forvaltningskontorene kanskje skal få gjort noe med saken.

Som en fotnote kan jeg nevne at på den andre av Atlanteren har jeg funnet frem til National Association of Hispanic Firefighters, en forening som ble stiftet i 1995, og som har vært en sterk pådriver for å beholde språkprogrammet Public Safety Language Training. Siden 1990 har PSLT gitt over 700 politifolk, jurister og brannmenn bare i San Francisco-området språkopplæring på spansk. Sakset fra organisasjonens hjemmeside fremheves nødvendigheten ”av at personalet lærer seg et annet språk for å kunne redde folks liv i en situasjon hvor de er i livsfare”. Så derfor spør jeg Beredskapsetaten, Oslo Brannvesen, samt andre sikkerhetsansvarlige innenfor kommune og stat: Er det ikke nettopp dette som er hele poenget? Uansett om det er Ola , Ali, Jacek eller Carlos som trenger hjelpen?