Innvandrerkvinner tapere i kampen for likestilling

Hun kan lite norsk, har ikke nettverk, og er alenemor med minoritetsbakgrunn. Med to barn i barneskolealder blir hverdagen tung for småbarnsmoren fra Asia. I en ny rapport fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) kommer det frem at innvandrerkvinner er de som mottar mest stønad. 
Utrop nr. 3/2009 (19.02.2009)
Nå tvinger Nav småbarnsmoren til å gå på et praksiskurs der hun kan lære norsk. Kvinnen, som vil være anonym, er deprimert og sover dårlig på grunn av det psykiske presset fra Nav. Hun får stadig høre at det er Nav som bestemmer hvor hun skal plasseres. Hun er blant annet blitt sendt på sykurs som hun mener gir henne vondt i hodet.

Hele tiden maler Navs behandling av henne rundt i hodet og tapper henne for krefter. Navs mål er å få henne ut i arbeidslivet, men er det riktig at folk skal presses til de knekker? Kvinnen er psykisk nedbrutt og sier at hun ikke er fri i Norge heller. Hun flyttet fra en mann som bestemte over henne, nå bestemmer Nav over livet hennes, uten å ta hensyn til hverken helse eller velvære.

Behov for tiltak

Det er sant at mange enslige forsørgere med minoritetsbakgrunn er lite intergrert i det norske samfunnet. Og mange sliter med å komme seg ut i arbeidslivet. De som kan norsk og har god utdannelse, ja, til og med de opplever det som tøft å være enslig forsørger i Norge. Mange har lite nettverk, kjenner ikke regelverket, og vet lite om hva slags rettigheter de har i forhold til Nav eller andre offentlige instanser.

Denne gruppen er skjult og skjermet for integreringsdebatten, nettopp fordi mange har en voldshistorie bak seg som gjør at de ikke vil stå frem i mediene som kun fokuserer på den ene vinklingen at "innvandrermenn slår konene sine", alternativt: "innvandrerkvinner er ikke likestilt i det norske samfunnet".

Det er et stort behov for tiltak for å hjelpe akkurat denne usynlige gruppen, men bør disse tiltakene gå på bekostning av den psykiske helsen?

Kvinnen jeg skriver om er en jeg kjenner, og jeg har sett hvordan presset fra Nav har preget henne psykisk. Nav på sin side mener at hun må komme ut å lære seg språket, noe hun er helt enig i. Norskkunnskapene hennes er veldig dårlige og jeg har ofte brukt sønnen hennes som tolk (men ikke i denne saken). 

Burde hun da ikke få norskkurs og lære seg grammatikk heller enn å gå på sykurs?

Saksbehandleren hennes gir ikke noe svar utover at de har taushetsplikt og ikke kan gå inn i detaljene i hennes sak. Nå gjør hun noe så dramatisk som å reise tilbake til sitt hjemland med sine to barn fordi hun ikke orker mer av denne konflikten med Nav. Hvorfor gir de meg ikke en sjanse til å prøve det jeg vil? spør hun. Er det slik innvandrerkvinner skal integreres?

Ressurssterke

Det finnes også en ressurssterk gruppe innvandrerkvinner som mottar stønad. Til tross for høyere utdanning, gode språkferdigheter og tilpasning til det norske samfunnet, står de uten jobb.
Mediene liker å fokusere på de som mottar stønader eller er lite integrert. Det er lite fokus på de som har de nødvendige kvalifikasjoner og allikevel sliter med å komme inn i arbeidslivet. I 2007 skrev sosiologen Ida Drange i  sin masteroppgave om arbeidsmarkedet for høyt utdannede minoritetskvinner:

Høyere utdannelse er bare inngangsbilletten for å få være med i kampen om de aktuelle jobbene. Den kampen ser det ut til at minoritetskvinner ofte taper, til tross for at de har samme kompetanse som majoritetskvinnene. Mange arbeidsgivere kvier seg nok for å ansette en person med minoritetsbakgrunn.

I tillegg får innvandrerkvinnene ofte lavere lønn enn etnisk norske kvinner. Dette gjelder også mange som er født og vokst opp i Norge, men med foreldre fra et annet land.

Uansett hvordan man snur på saken, er det innvandrerkvinner som sliter. Kampen om likestilling taper de i Norge.