Politisk omskåret hijab-debatt!

Mens etnisk norske kvinners rettigheter beskyttes gjennom likestillingsloven, faller etniske minoritetskvinner utenfor denne loven, skriver Fakhra Salimi.
Utrop nr. 4/2009 (05.03.2009)

Det har blusset opp en opphetet debatt i mediene de siste dagene om bruk av hijab som en del av uniformen til politiet. Etnisk norske feminister med noen støttespillere fra minoritetsmiljøene har gått så langt som til å sammenlikne hijab med kjønnslemlestelse. Det minner meg om utsagnet til den egyptiske forfatteren Nawal El Sadawi på 80-tallet om at vestlige feminister er mentalt omskåret slik at de ikke klarer å relatere seg til muslimske kvinner og deres kamp for likestilling. Debatten om hijab som en del av politiuniformen belyser flere dimensjoner ved likestillingspolitikk i Norge. Det er derfor vi må ta den på alvor!

I disse dager feirer Norge 30 år med likestillingsloven. Likestillingsloven har i løpet av disse årene betydd mye for etnisk norske kvinners deltakelse i det offentlige rom. Viktige saker som vold i nære relasjoner, lik lønn for likt arbeid og kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen belyses stadig gjennom forskning og debatter i media. Og det skjer stadig lovendringer for å tilpasse det norske samfunn til likestillingsidealer. Her er det viktig å minne om at Norge i de siste 30 årene også har utviklet seg til å være et flerkulturelt samfunn, og det krever at loven også endres til å tilpasse mangfoldsidealer. Hijab-debatten i dag gir oss en unik mulighet til å reflektere over hvordan likestillingsloven har påvirket livene til minoritetskvinner som er en del av det norske samfunnet. For burde ikke alle lovendringer også gjelde denne gruppen og påvirke deres virkelighet?

MiRA-senteret har i flere år påpekt at mens etnisk norske kvinners rettigheter beskyttes gjennom likestillingsloven, faller etniske minoritetskvinner utenfor denne loven. Deres hverdag bestemmes av utlendingsloven eller gjeldende innvandringspolitikk. Det er en realitet for mange etniske minoritetskvinner at deres deltagelse i det offentlige rom ikke bare er bestemt av deres kjønn, men også av deres etniske og religiøse tilhørighet. Med andre ord, de opplever rasistisk kjønnsdiskriminering. Det har vært viktig likestillingssak for minoritetskvinner å belyse at de opplever diskriminering basert på flere faktorer både på arbeidsmarkedet, boligmarkedet og ellers i samfunnet.

Hijab-debatten viser at etnisk norske feminister som Karita Bekkemellem prøver å benekte at norsk offentlighet er blitt flerkulturell og at det ikke er bare hun og hennes likesinnede som skal definere likestillingspolitikken i dette landet. Det er andre sterke stemmer tilhørende unge muslimske kvinner som taler for seg selv og ønsker sin plass i det offentlige rom. Det er ikke forsvarlig at mens etnisk norske kvinner nyter godt av likestilling og bygger karrierer i alle etater, så holdes noen minoritetskvinner utenfor arbeidsmarkedet ved at de utestenges fra noen yrker. Vi ønsker ikke en mentalt og politisk lemlestet hijab-debatt. Hijaben må sees i et samfunnsutviklingsperspektiv. Og det er likestillingsloven som skal gjelde også for minoritetskvinners deltagelse i arbeidslivet.