Foto: Scanstockphoto

Norske myndigheter straffer barn

To mennesker har møtt hverandre, forelsket seg og blitt et par. Sammen har de fått den mest utrolige gaven av alle: et barn. Far er ikke norsk og har oppholdt seg ulovlig i landet over en periode for å holde familien samlet. Nå vil utlendingsmyndighetene kaste ham ut av landet.

Utrop nr. 13/2009 (01.10.2009)

Man lever alle under ett tak, som en samlet familie og har det bra sammen, men far har en stor svart sky hengende over seg. Utlendingsnemda vil splitte familien.

Norske myndigheter ser på hans ulovlige opphold i Norge som en grov forbrytelse, og sier at dette er brudd på utlendingsloven. Dette straffes med 2-5 års innreiseforbud til Norge og alle de andre Schengen-land. Det vil si at de vil sende far ut av landet der hans kjæreste/kone og barn bor i 2-5 år. Når man får innreiseforbud, kan man ikke reise til Schengen-området for å møte eller se sin familie på de årene UDI/UNE bestemmer seg for er en passende straff. Når årene er gått, kan en på nytt søke om familiegjenforening, og familien kan få bli samlet igjen.

Familie ikke nok?
Myndighetene ser på hvor stor tilknytning utlendingen har til riket, i dette tilfellet Norge. Vi opplever til stadighet at familie og barn i et land ikke er sterkt nok for dem. Så hva er sterk tilknytning til riket? Det er noe jeg gjerne skulle hatt svar på. For i mine øyne er det akkurat familie og barn man har sterkest tilknytning til, uansett land.

Selv er jeg født og oppvokst i Norge. Jeg trodde aldri selv når jeg vokste opp at jeg kom til å forelske meg i en som ikke er norsk, men en dag møtte jeg min kjære. Vi ble kjent og forelsket oss i hverandre, og med tiden bestemte vi oss for å satse på et kjæresteforhold. Tiden gikk og vi ble samboere. Etter en stund ble vi gravide, og vi bestemte oss for å beholde barnet da vi begge følte vi var klare for dette.

Tung bør
Det vi ikke var ikke klare over, var den psykiske torturen som lå oss i vente. Vi søkte om familiegjenforening da jeg enda var gravid, og siden det har vi fått avslag etter avslag, men fortsatt å kjempe videre. Vi står i vår siste kamp nå, som vil avgjøre om vi får familiegjenforening eller ikke. Vi har kjempet i to og et halvt år nå og er ikke kommet lengre. Dette har endt med at jeg ble anbefalt av helsesøster, som har hatt helsesjekk på vårt barn siden hun ble født, å gå til psykolog. Hun så hvor hardt dette gikk ut over meg psykisk. Jeg hadde ikke økonomi til å gå til psykolog, så hun kontaktet familievernkontoret for å henvise meg dit. Der fikk jeg en psykolog som jeg har gått til i over ett år nå. Jeg har slitt med en del angst og depresjon siden.

Jeg er redd for at når UNE nå tar sitt endelige avgjørelse, velger de å sende ut min mann, og far til vår datter på 2 år ut av landet. Blir han sendt ut, blir han sendt til Afrika for minst 2 år. Dette vil snu alle våre liv på hodet, da vi deler på henting og levering i barnehagen til datteren vår. Hun er ofte sammen med faren sin på ettermiddagen da jeg er på jobb. Jeg kan si med hånden på hjertet at vi har fått ei "pappa-jente".

Mister kontakten
Blir pappa sendt ut av landet, må jeg si opp jobben og prøve å finne meg en ny jobb med bare dagvakter. Jeg blir da alenemor mot min vilje. Datteren vår vil miste en stor del av seg selv, og miste muligheten til å lære seg fars språk og sin afrikanske kultur. Og ikke minst hun vil miste den nære kontakten hun nå har til sin pappa.

Jeg snakker med andre som har mistet sin mann på samme måte, og hører hva dette gjør med deres barn, og jeg blir på gråten. Jeg gruer meg til å måtte svare min datter på hvorfor pappa ikke er her. Hvorfor pappa ikke får være sammen med oss lengre.

Samtidig frykter jeg å få et sammenbrudd hvis mannen min blir sendt til  Afrika. Han holder meg sterk, han får meg til å føle meg trygg og elsket. Dette vil norske myndigheter ta fra meg og min datter. Hvor er mine rettigheter som norsk statsborger?

Straffer uskyldige
Men viktigst av alt er dette spørsmålet: Hva med min datters rettigheter til å få vokse opp i et trygt hjem med sin mor og far? Rettighetene til vår datter blir satt til side for utlendingsloven. Ja, han gjorde et overtramp mot utlendingsloven da han ble i landet ulovlig og holdt familien samlet. Men hva er den største forbrytelsen? Å oppholde seg ulovlig i et land for å være nær sin datter og kone? Eller å frarøve et barn sin far?

Norske myndigheter mener barn kan holde kontakt med far gjennom telefonsamtaler og feriesamvær, noe som i praksis ikke fungerer siden små barn ikke egentlig skjønner stort av hvordan en telefon fungerer, og det ikke alltid lar seg gjøre å reise på lange ferier med en alenemors økonomi. Vår datter er 2 år, hun har levd like lenge som far skal være borte. For min datter er de 2 årene hele livet. Du kan spørre en hver barnepedagog og få det samme svaret: 2 år er mye for et barn.

De første årene av et barns liv har mye å si for barnets utvikling. Det er da de nære relasjoner bygges, språk utvikles og personligheten formes. Barn er i denne perioden av livet sensitive for forandringer i hverdagen, og kan lide store traumer når en av de nærmeste omsorgspersonene plutselig forsvinner.

Større barn skjønner mer av hva som skjer, men påvirkes i like stor grad av den uretten de blir utsatt for.

Så hvem straffes mest? Far som blir utvist, eller barnet som sitter igjen i Norge uten å forstå hvorfor far er borte?