Kalligrafi på bakken i Sommerpalasset i Beijing - ikke alle henger seg på bølgen med det nye Kina.
Foto: Magnus Aanestad

Utrop for fem år siden: Bulldoseren i øst

Google har sett seg lei på  den kinesiske brannmur på internett og datasnokingsangrep på  deres e-post. Kina står bastant på sitt og mener at internett er åpent, søkemotoren må bare følge kinesisk lov.

Utrop nr. 6/2010 (01.04.2010)
Fremad stormer et Midtens rike som står standhaftig på sine prinsipper. Vil Kina som en voksende supermakt drive eksport av sin ideologi og sine verdier til andre land, eller vil deres søken etter omdømme som ansvarlig supermakt føre til at de lar seg tøyle? 

Forhold under press
Obama har fått høre at hans møte med Dalai Lama har gått sterkt utover forholdet mellom Kina og USA. I avisen China Daily hevdes det at den amerikanske presidenten har hatt en ”motarbeid Kina-kampanje” de siste månedene, der han har benyttet en hver anledning til å lage støy i forholdet. I tillegg til møtet med Tibets åndelige leder, har USAs våpensalg til Taiwan, innblanding i Kinas valutapolitikk og internettfrihet, satt forholdet landene i mellom på en sterk prøve. 
 
Grunnen til at Kina reagerer så sterkt på disse sakene, er at står i strid to grunnprinsipper i ”utenrikspolitikk på kinesisk vis”. Nemlig suverenitetsprinsippet, at alle land er suverene og ikke underlagt andres vilje enn sin egen, og ikke-innblanding i andre lands anliggender. Disse prinsippene har vært viktig for Kina helt siden Folkerepublikken ble grunnlagt. De er viktige for kineserne fordi Kina selv var offer for invasjon og undertrykkelse i ”ydmykelsenes århundre” fra Opiumskrigene til opprettelsen av Folkerepublikken i 1949. På bakgrunn av dette er Kina sterkt imot invasjon og innblanding i andre lands anliggender. Kina fremstiller seg selv som et fredelig land som aldri har invadert og heller ikke i fremtiden vil invadere noe land, eller påtvinge andre land deres egen ideologi. Dette stemmer selvfølgelig bare viss man bruker Kinas egen definisjon av deres landområder, for eksempel når det gjelder Tibet-spørsmålet. 

Innblanding i Afrika
Ikke-innblanding og suverenitetsprinsippet har gitt Kina mange venner og fiender. At Kina ikke blander seg inn i andre lands anliggender, har gjort handelssamarbeid med Kina veldig attraktivt for en del afrikanske land. Flere land har sett seg lei på at vestlige lands bistand og handel har kommet med krav om endring innenfor menneskerettigheter og politiske og økonomiske reformer. Dette har ført Kina inn i kompanjongskap med land som er svartelistet av mange vestlige land, som Sudan og Zimbabwe.  
 
Kinas opptreden i Sudan og Zimbabwe har høstet enorm kritikk fra Vesten. Kina balanserer på en knivsegg med ønske om å være en ansvarlig stormakt på den ene siden, og ønske om å opprettholde ikke-innblandingsprinsippet på den andre. Kinas nærvær i disse afrikanske landene har likevel betydd små skritt i retning innblanding. Kina hadde gjennom hele konflikten fastholdt at Darfur-konflikten var et indre anliggende. Men i januar 2007, etter et massivt internasjonalt press om at Kina måtte bruke sin innflytelse i Darfur-konflikten, besøkte Kinas president, Hu Jintao, Sudan. Etter et møte bak lukkede dører med Sudans president, Omar al-Bashir, sa Sudan seg villig til å slippe inn fredsbevarende FN-styrker.  
 
Slik innblanding så vi også i Zimbabwe. Igjen etter sterkt internasjonalt press mot Kina valgte de til slutt å legge press på Mugabe om å gå i dialog med opposisjonen sommeren 2008. Disse eksemplene er med på å vise hvor stor makt og påvirkningskraft Kina har, viss landet er villig til å bruke den. Disse innblandingene var ikke en selvfølge tatt i betraktning Kinas prinsippfasthet. Men det viser at Kinas internasjonale omdømme veide tyngre enn prinsippene. 
 
Det er likevel ikke slik at Kina bare er en kynisk handelspartner som er ute etter Afrikas råvarer. De har mange bistands- og utviklingsprogram i Afrika. Forskjellen fra vestlige program er at i stedet for å stille krav til økonomisk eller politisk reform, oppfordrer Kina til økonomisk utvikling gjennom utbygging av infrastruktur og sosiale institusjoner, som veinett og helse. 
 
I tillegg til fortsatt økonomisk vekst er afrikanske land også veldig viktige for Kina i jakten på politiske allierte. Kina har opparbeidet seg et rykte som u-landenes storebror, dette har vi blant annet sett i FN der en del land som tidligere stemte i samsvar med EU, nå har tatt side med Kina i menneskerettighetsspørsmål. Dette viser at selv om Kina uttalt ikke driver med verdieksport, vil deres makt og økonomi gi dem stor påvirkningskraft.  

Ideologisk innflytelse
I Kina ser vi altså konturene av en helt annen type stormakt enn det vi har sett med USA, som i tillegg til å ha økonomiske interesser, har en ideologisk agenda. For oss i Vesten som tradisjonelt sett deler mye av de samme verdiene som USA, kan det se skremmende ut om USA som frontfigur i utbredelsen av demokrati og menneskerettigheter, er svekket. For selv om Kina ikke har et uttalt motiv om å utbre sin ideologi, har det vist seg at deres makt og størrelse har ført til at andre land velger side med Kina i også ideologiske spørsmål. Ennå er det ikke mye som tyder på at vestlige land vil gå i retning av Kinas utenrikspolitikk, men Kinas makt internasjonalt har nok heller ikke nådd sin topp. 
 
På den ene siden er det bekymringsverdig at Kina velger å vente så lenge før de kommer på banen i tragedier som i Sudan og Zimbabwe. Tålmodighet er ikke alltid en dyd. Eksemplene ovenfor viser at sterkt internasjonalt press kan være nøkkelen til at Kina liberaliserer seg, siden de strekker seg langt for å bli fullt integrert i det internasjonale samfunn. På den andre siden så har det siste tiårets kriger vist at den amerikanske villighet til å gripe inn i andre land anliggender heller ikke har vært en så vellykket fremgangsmåte.  
 
Opprinnelig publisert i Utrops papirutgave våren 2010.