Forlatt: I begynnelsen var jeg veldig lei meg, men etter hvert glemte jeg mamma, og begynte å tenke på meg selv.
Foto: Flickr

En grønn vott

Hva slags vesener er egentlig mennesker?

Utrop nr. 14/2011 (13.10.2011)

I mange dager har jeg holdt til i en klesbutikk. Jeg liker meg her. Det er så koselig å se på alle menneskene og tingene. En dag kom en dame inn i butikken. Jeg følte at hun hadde sett på meg gjennom butikkvinduet. Hun kom inn i butikken og gikk direkte bort til meg og tok meg i hendene sine. Hun spurte kjøpmannen: Hvor kommer han fra? Kanskje tenkte hun også på type, merke osv, og jeg fikk alle mine gamle minner tilbake i hodet mitt.

Gode og onde
Jeg begynte å tenke på den sauen som jeg kan si er min mamma, på en måte. Jeg klarer ikke å slutte å gråte når jeg tenker på hvordan hun ble klippet av en mann, og der ble vi skilt fra hverandre. I begynnelsen var jeg veldig lei meg, men etter hvert glemte jeg mamma, og begynte å tenke på meg selv. Jeg har opplevd mye i livet mitt. Mennesker har gjort mange gode, men også mange onde ting mot meg. Jeg ble ull, garn osv. Det var ikke bare, bare.

Bare for penger
Menneskeheten er aldri fornøyd med noe, det har jeg opplevd selv. Jeg trodde det verste de kunne gjøre med meg, var å lage garn, men da de begynte å strikke meg, var det ubeskrivelig. Jeg forstod ikke hva, hvordan, opp, ned, høyre, venstre, bak, foran, uff… Jeg gikk rundt og rundt, og jeg glemte alt hva som hadde skjedd meg frem til da. Endelig sluttet de, og jeg ble bevisst igjen. Jeg forstod ikke meg selv lenger. Jeg hadde blitt så stor og jeg var blitt helt forvandlet, til en ting. Jeg visste ikke hva jeg før hadde vært. Folk kalte meg vott! Vott, hva var det? Åh, det var navnet mitt. Nå skulle de selge meg for å tjene penger, og jeg tenkte: Hva slags vesener er egentlig mennesker? De har ikke følelse for andres smerte og tenker bare på seg selv. Og så ville de attpåtil ha penger for den smerten jeg hadde opplevd!

Elsket
De kommer ikke til å forstå mine følelser, men det er en annen historie… Til slutt bestemte damen seg for å ta meg med seg. Jeg kom til et nytt sted og mine rutiner ble forandret. Nå var det ikke lenger mye ro i livet mitt, slik det hadde vært i butikken. Jeg følte at damen elsket meg, og hun hadde meg alltid med seg når hun gikk ut. Jeg hadde det bra, men det var også vanskelig. Det var nemlig veldig kaldt der ute. Jeg fikk vite at hver smerte jeg opplevde, var fordi jeg var forutsett til å hjelpe mennesker. Jeg var litt stolt over det også, at jeg var hjelpsom mot mennesker. Dette var den lengste og lykkeligste perioden i livet mitt.

Utakk er vottens lønn
Etter hvert som jeg ble eldre, tålte jeg kulden dårligere. Damen la merke til dette. En dag jeg våknet, følte jeg noe rart... noe var forandret... Åh! Hvor er jeg? Hva slags sted er dette? Æsj! Det var en ekkel lukt. Plutselig så jeg en venn som jeg hadde vært sammen med i butikken. Jeg spurte ham hvor vi var, og han svarte sørgmodig: Menneskeheten har kastet deg fra seg her fordi du er blitt for gammel og ikke lenger er til nytte for dem. Jeg var for sjokkert til å tro det! Hvordan kan det være mulig at du beskytter noen fra kulde, hjelper dem, og i belønning får du ingenting? Bare dette stedet.

Var det så vanskelig for damen å gi et lite sted i sitt hjem, selv om hun ikke var i stand til å gi av sitt hjerte?