Tyrkias regjering og statsminister Tayyip Erdogan sier de står for demokrati. Samtidig har folk i flere dager blitt grovt mishandlet av politiet etter en fredelig protest. Kanskje må dette revurderes?, spør kommentarforfatteren.
Foto: via.9gac.com
Kommentar

Erdogan – en ulv i demokratiets fåreklær

Stedet er Istanbul, Bahcisehir-universitetet. I et tilsynelatende demokratisk land. Videoen her viser kanskje det stikk motsatte.

 

Utrop nr. 23/2013 (06.06.2013)

Jeg entret samme port en desemberdag i 2010 på vei til en internasjonal journalistkonferanse. Temaet var inkludering og ekskludering i pressen. Ting gikk langt fredeligere for seg, med debatter og en meningsutveksling som fikk meg til å revurdere mange fordommer jeg hadde mot å reise til et majoritetsmuslimsk land. Jeg møtte varme mennesker, med lærelyst og eksepsjonell sosialt engasjement.

Nettopp dette engasjementet har ført tusener, ti-tusener og hundretusener ut på gatene i Istabul og andre steder i Tyrkia. Flere år med en økende sosial kløft og frie tøyler for markedspolitikken har fått mange til å si at nok er nok. Men det som startet som en protest for å beskytte en park, en av Istanbuls få gjenværende grønne lunger, fra å ende opp som kjøpesenter, kan nå utvikle seg til en nasjonal protestbevegelse.

Ifølge uavhengige kilder har politiet uoppfordret kastet tåregass på sykehus og t-banestasjoner, samt mishandlet folk bare for å befinne seg i nærheten av protestene.
Foto: via.9gac.com

Brutal opptreden
Videoene jeg har fått tilsendt fra tyrkiske kontakter viser den nakne sannheten. At landets politi, istedenfor å opptre som et samfunnslim og minske konfliktnivået, har gjort det stikk motsatte. Med køller og håndvåpen har de gått brutalt til verks. En video viser hvordan forsvarsløse ubevæpnede demonstranter blir sparket mens de ligger nede. En annen hvordan en ung kvinne får smake køllen rett i haken. Politibrutaliteten er som hentet fra Tahrir-plassen i Kairo, fra Bashar Al-Assads elitestyrker eller fra de chilenske carabineros under Pinochet-tiden.

Sålangt har over 1700 personer blitt arrestert i 67 byer og tettsteder i landet. Også journalister har måttet ty til de sosiale mediene for å slippe unna den sedvanlige sensuren.

Virkelighetsfjernt lederskap
Selv velger Tyrkias lederskap arroganse og virkelighetsfjern tilnærming, mens hele verden kan se hva som skjer på nettet. Utenriksminister Ahmet Davutoglu sier seg bekymret for landets omdømme, mens statslederen selv, Tayyip Erdogan, kaller demonstrantenes metoder for ”udemokratiske”.

Spørsmålet er om man virkelig kan kalle demonstrantene for ”udemokratiske”? Når de blir jaget i store deler av byen, og må finne seg sikre hus for ikke å falle i politisatte feller? Når moskéer, kolonialbutikker og hoteller ender opp som midlertidige sykehus?

Kanskje kan man likevel se et enda mer skremmende mønster i det hele. Nemlig at Erdogan og det islamistiske AKP-partiet beveger landet i en autoritær retning? Edhem Eldem, historiker ved Bogazici-universitetet, har vært en langvarig kritisk stemme. Han mener de sittende myndighetene ”er beruset med makt og har mistet sine demokratiske reflekser”.

– Håndteringen av protesten rundt Gezi-parken viser at man vil gjennomføre store utviklingsprosjekter uten å forhøre seg med mannen i gata. Vi går tilbake til essensen i tyrkisk politikk: autoritarismen, skriver han på sin blogg.

Tyrkias statsminister Tayyip Erdogan har vist seg som en ekte anti-demokrat ved å tillate utstrakt politivold mot sine politiske motstandere, mener kommentarforfatteren.
Foto: Flickr

Udemokratisk
Jeg registrerer herved også de med tyrkisk opprinnelse her hjemme følger utviklingen i landet med argusøyne – og sterk bekymring.

Som i de arabiske landene som opplevde opprøret i 2011 er også en stor del av Tyrkias befolkning unge, frihetssøkende og tenker seg et annet samfunn en det Erdogan og AKP står for. Opprøret vi ser i dag har langt større tilslutning og gjennomslagskraft enn f. eks. Indignados-bevegelsen i Spania og Portugal. Tyrkias enorme urbane middelklasse er godt utdannet og i likhet med sine medbrødre og medsøstre i Egypt, Bahrain og Tunisia godt orienterte og globaliserte.

En stadig slankere lommebok, og regjeringens stadige forsøk på å blande religion inn i statsstyret gjør samfunnsbalansen skjørere enn noensinne i et land hvor religion lenge har vært sett som en privatsak. Erdogan og hans parti bekjente seg til de tyrkiske sekulære verdiene og til det tyrkiske folkestyret da de engang ble valgt. Her viser han og hans støttespillere sitt sanne ansikt: som udemokratiske ulver i fåreklær, rede til å forsvare sitt bytte med nebb og klør. Uten respekt for demokratiets grunnleggende verdier.

Og med stadig synkende legitimitet som resultat.