La de gode intensjonene og behjelpelige uttalelser bli igjen ved riksgrensen, mener kommentarforfatteren.
Foto: Lars Landström

Et feilslått kommentariat

Svenske journalister, eksperter og andre forstå-seg-påere har i løpet av hele 2013 ment et eller annet om norsk grums eller norsk politikk. Kanskje er det heller bedre at de samme folkene kommer seg ned fra sin høye tind over Kjølen og fokusere mer på sine egne problemer?

Utrop nr. 40/2013 (24.10.2013)

Først av alle utmerkede er teaterregissøren Sophia Jupiter, og hennes uttalelser om at Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by "hindret arbeidet for mangfold og likestilling i generasjoner fremover" og at det kunne tolkes i i høyreekstrem retning. Så var det etnologen Jonas Engmans like overraskende uttalelser om at Lars Myttings suksessbok Hel Ved kunne tolkes "som bastioner i strid med idealene om likestilling og integrasjon".

Nylig har også svensk-kurderen Ozz Nujen og Expressens kulturredaktør Karin Olsson gjort seg med mildt sagt bemerkelsesverdige påstander. Toppen av den blågule kransekaken ble kanskje nådd med Aftonbladets kommentator Ehsan Fadakars episke og skjærkammende Norge er et egoistisk land som behandler de fattigste som dyr.

Jeg tror det handler mye om politikk. Om at man på andre siden av grensen er redd for at en arvtaker til 90-tallets NyDemokrati, eller verre alternativer skal komme i regjering. Etter den borgerlige valgseieren, er den nyvalgte blåblå regjeringen målet for både svenske og europeiske skriblerier. Her har særlig svenskene vært krasse og ute med pekefingeren. Henrik Arnstad, skribent i Dagens Nyheter, kaller valgresultatet for "en mørk hendelse i Europas historie". Han legger til at valget i Norge kan føre til en utvikling i resten av Europa hvor tradisjonelle høyrekonservative partier i større grad vil se på høyreradikale eller høyreekstreme som legitime samarbeidspartnere for å beholde parlamentarisk flertall.

Radikal norskhet?
I det svenske kommentariatets øyne er den norske nasjonalismen både inkluderende og ekskluderende. Inkluderende og samlende som i unionsoppløsningen i 1905 og kampen mot den tyske okkupasjonsmakten (1940-45), og ekskluderende mot rom-folket. 

I seg selv er dette ikke langt unna sannheten. Norge har, bortsett fra noen århundre i vikingtiden, aldri vært noen militær eller kolonial stormakt. Ingen nasjoner feirer sin uavhengighet fra Norge; tvert i mot, reiser man til Shetland, en gammel norsk besetning, under festivalen Up Helly Aa blir norrøtnhet og norskhet feiret og husket med glede. På samme måte som blant norskættede amerikanere i Nord-Dakota under 17. mai-feiringen. 

Norsk nasjonalfølelse har vært fritatt for den harde og eksluderende retorikk som Arnstad og andre svenske aviskommentarer fremhever. Men hvor er den? Bortsett fra et mindretall med nett-troll. Breivik sitter bak lås og slå. Og bloggeren Fjordman: ja han føler seg så meningskneblet av "det ekle høyreradikale Norge" at han har valgt å flytte på andre siden av Skagerak.

Rasismen i dagens Norge finnes hos hvermansen. Men så var det denne jakten på en fantasert radikal norskhet som skal overta Regjeringskvartalet, og bare fylle hele Norge med grumsegrått tankegods. Å i det hele tatt trekke linjer mellom Norge anno 2013 etter borgerlig valgseier med Ungarn og Jobbik, eller kriminelle bøller som Gyldent Daggry i Hellas, er ikke mindre enn sjokkerende.

Se hjemover
Alltid skal svensker mene noe om Norge. Bestandig. Men hva med det som skjer i eget hus? Hva med opptøyene i sommer i Husby (en av de verste og mest voldsomme i europeisk målestokk siden London 2011)? Hva med det faktum at Al-Shabaab så å si åpent får rekruttere i Gøteborgs, Malmøs og Stockholms drabantbyer? Hva med det faktum at Riksdagens snart tredje største parti er minst ti ganger gråere og mørkeblåere enn de mest innvandringsskeptiske i vår regjering?

Nei, kjære søta bror. Kjære Olsson, Nujen, Engman, Jupiter og co; på andre kjenner man seg selv. Og det trengs hverken gode formaninger eller råd fra deres side av Kjølen.