Mesud Barzani (67) er president i Regionregjeringen i Kurdistand, Irak.
Foto: Wikimedia Commons

Kurdistans demokrati: flere tapere enn vinnere

Rike familier kontrollerer det meste gjennom klanstrukturer og stoler mer på den utvidede familien enn på utenforstående. Makten beholdes gjennom ekteskap mellom kusine og fetter. 

Utrop nr. 41/2013 (31.10.2013)

Kurdisk nasjonalisme har vært et fremtredende fenomen i Midtøstens politikk i det tyvende århundret. Den kurdiske regionens autonomi i Nord-Irak har syntes å være et lovende første steg på veien mot en kurdisk nasjonalstat, et lenge yndet mål blant kurdere i Tyrkia og Syria – og Irak. Velstanden og de demokratiske strukturene i Nord-Irak kan gi det uriktige inntrykk at dette har vært en suksesshistorie for den vestlige intervensjonen i Irak. Men i praksis har nasjonalistiske krav og «demokratisk» politikk vist seg å være en tåkelegging av elitefamiliers langvarige grep om makten. 

Likevel synes den kurdiske regionen i Nord-Irak å ha unngått mye av den volden som har rammet Midtøsten så hardt det siste tiåret. Regjeringen i Arbil (KRG) har skapt en sikkerhet som ikke har noen parallell i Sør-Irak. For kurderne har den amerikanske invasjonen betydd en ny epoke. I Dohuk like ved den tyrkiske grensen kan du fremdeles høre folk rope «Takk, Amerika», flere år etter invasjonen.

Penger foran politikk
Så snart USA anerkjente autonomien i nord skapte muligheten for lukrative hjelpeavtaler med regjeringen et kraftig insentiv for stabilitet. Det har gjort det mulig for regjeringen å investere massivt i byggearbeid, metallutvinning og utdanning. Det har ført til at KRG har blitt den største arbeidsgiveren i regionen.

Higen etter eksterne investeringer har betydd at en hel rekke gamle kurdiske politiske mål har blitt satt til side, i det minste midlertidig. KRG har unngått åpen støtte til kurdiske terrorist- og revolusjonære grupper som aksjonerer mot Iran og Tyrkia. Selv om grupper som Kurdistans Arbeiderparti (PKK) i Tyrkia har klart å gjennomføre angrep fra irakisk Kurdistan, er ikke tanken om et Stor-Kurdistan en del av retorikken til KRG. Mens tyrkiske kurdere og den europeiske diasporaen fortsatt snakker om autonomi for alle kurdere, har KRG vært mer opptatt av forholdet til det arabiske sør og til potensielle investorer.

Generasjonskonflikt
Den nasjonale kampen er en viktig del av myteskapingen for de irakiske kurderne. En del eldre menn går fortsatt med posebukser og turbanen til peshmergaene, motstandskjemperne under Saddam-tiden. Men KRG virker tilbakeholdne om det nasjonalistiske prosjektets nære fremtid. Det er gode økonomiske grunner for denne tilbakeholdenheten. KRGs umiddelbare prioriteringer er å tiltrekke seg bistand og investeringer fra USA og Tyrkia. Virkningene av denne typen investeringer er svært tydelige på gaten i hovedstaden Arbil, med alt fra elektronikk og designerprodukter til dyre biler og filippinske hushjelper. 

Denne utviklingen har imidlertid skapt spenninger blant de unge. Det er særlig tilfellet for dem som befinner seg utenfor de tradisjonelle patron-klient-bindingene, eller for folk fra landsbygda som har tapt på innføringen av billig korn som FN har stått for. Avtalen mellom kurdiske politiske eliter har vært til fordel for «høvdinger» som kontrollerer fordelingen av regjeringens kontrakter.

Mistet språket
I tillegg til å kunne spille på nasjonalistisk pondus er eldre kurdere langt bedre til å forhandle til seg makt i Bagdad fordi de behersker arabisk bedre. En ironisk arv fra den kurdiske autonomien har vært at engelsk har blitt fremmet som utdanningsspråk. De påståtte fordelene med denne politikken gjenstår å se. Men den har forårsaket et dramatisk tap av arabiskkunnskaper blant kurdere under 30, som ikke engang kan telle på arabisk. En følge av skiftet i utdanningssystemet over til engelsk har vært å svekke den yngre generasjonens påvirkning på politikken i sør. På mellomlang sikt vil det bare være barn av eliten som har beholdt nok arabiskkunnskaper til å kunne drive politiske forhandlinger med sør. Kurdistan er fremdeles en del av Irak strukturelt på tross av den nasjonalistiske retorikken.

Disse spenningene kan forklare fremveksten av Gorann-bevelgelsen (gorann = forandring) som en avskalling fra PUK i 2009. Dette partiet presenterer seg som forkjemper for de unges rettigheter og som en motstander av det korrupte patron-klient-systemet og sensuren. Gorann vant 25 parlamentsplasser i 2009 (mot de etablerte partienes 59). Bevegelsen ga sterk støtte til demonstrasjonene mot regjeringen i Suleimaniya vårhalvåret 2011 da flere demonstranter ble skutt av politiet.

Usikker fremtid
KRGs maktstrukturer er fremdeles klan-baserte. Man stoler heller på den utvidede familien enn på folk utenfra, og ekteskap mellom fetter og kusine er normen. Det sikrer at velstanden forblir innen familiene. Fortsatt fremelsking av disse ineffektive, tradisjonelle strukturene har betydd at lederne som tjente på opprettelsen av KRG har vist seg motvillige mot å tillate reell politisk opposisjon og kritisk journalistikk. På kort sikt har strømmen av penger utenfra ført til større ulikheter mellom de sosiale klassene, mens de sosiale holdningene ikke har forandret seg. Det gjenstår å se om KRG kan byge opp et politisk system som kan gi en virkelig stemme til alle borgerne og økonomisk fremgang innen grensene.

Artikkelen er opprinnelig publisert på opendemocracy.net. Gjengitt med tillatelse. Oversatt av Are Vogt Moum for Utrop.