Radikalisering foregår i dag for en stor del på nettet, skriver kommentatoren. På bildet: Nynazist som deltar i demonstrasjon i New Jersey i USA, 16. April, 2011.
Foto: Bob Jagendorf/Creative Commons

Samfunnet må forebygge radikalisering

Særlig skolene har en viktig jobb å gjøre. 

Utrop nr. 41/2013 (31.10.2013)

Radikalisering i høyreekstrem, venstreekstrem eller religiøs-fundamentalistisk retning er ulike, men beslektede fenomener. Siden 22. juli 2011 har vi fått en rekke bøker som beskriver og analyserer fenomenet radikalisering fra ulike vinkler og med ulikt fokus. "KonspiraNorge" av journalist John Færseth, "Norsk Jihad" av journalist Lars Akerhaug og "Sinte hvite menn" av antropolog Audhild Skoglund er noen av de nyeste eksemplene på innsiktsfull litteratur om emnet.

Hatretorikk er et verktøy som ytterliggående grupperinger bruker for å spre ekstreme og radikale ideer og ideologier, ideer som gruppene selv fremstiller som de mest rettferdige og sanne. Hatretorikk, også kjent som hatprat (etter hate speech på engelsk) innholder en sterk appell til følelser gjennom bilder, historier, falsk informasjon, overdrivelser og fordreininger. Hensikten er å bygge opp fiendebilder. 

Hatretorikk blir av og til avfeid som ufarlig, for det er jo "bare ord". Men ytterliggående ideologier blir brukt for å påvirke til voldshandlinger, til terrorisme og krig, og da er hatretorikken i seg selv en del av radikaliseringen, av en konverteringsprosess, en kilde til fremtidens kriminelle handlinger.

Hjernevaskes til voldsmenn
Hat som verktøy for ekstremister har eksistert lenge, hatet er en del av mentaliteten hos mange i eldre generasjoner også. Før nettet brukte fanatikere ideologiske taler, radioprogrammer, personlig kontakt, bøker osv til å spre hatet sitt. Hatefull retorikk rettet mot politiske og religiøse grupper man anser som fiender, blir brukt som verktøy for å forvandle vanlige mennesker til irrasjonelle individer med umenneskelige holdninger, for å hjernevaske unge til å utføre kriminelle handlinger, terrorisme og kaldblodige drap. Prosessen begynner med å overbevise folk om ekstreme ideologiske og religiøse ideer, etter hvert blir de som utsettes for propagandaen så fanatiske at de er villige til å gjøre alt for "saken".

Tanketomt, men effektivt
I dag er fortsatt gamle politiske og religiøse ideer sentrale i radikaliseringsprosessene, men Internett er nå den viktigste arenaen for spredningen av hatretorikk og en viktig faktor i radikaliseringen og vervingen av folk til ekstreme hatideologier. Det er lett å bruke hatefulle ord for å påvirke de unge. Du trenger ikke å tenke mye, eller å bruke kompliserte argumenter eller ideologiske tanker for at folk skal bli påvirket, spesielt gjelder det de unge. Folkene bak voldelige og krigerske ideologer har raskt forstått at den mest effektive metoden for å nå ut til tusener og millioner av unge med sitt budskap er å bruke Internett. Og dette gjør selvsagt hatretorikken til et internasjonalt fenomen.

Skolene er sentrale
Men hva skal vi gjøre i Norge for å forebygge bruk av hatretorikk på nett som en metode for å radikalisere unge og forvandle dem til skruppelløse fanatikere? Dette er i prinsippet en stor oppgave for hele samfunnet, for mediene og alle typer organisasjoner, inkludert innvandrerorganisasjoner. Men den viktigste forebyggingsarena er skolen, som ennå ikke tar disse fenomenene alvorlig nok. Det man må innse, er at dette er noe som berører unge daglig. Skolene og skolemyndighetene må analysere og ta tak i spredningen av hatretorikk. Man må innse at dette er en trussel i dag og et grunnlag for fremtidig radikalisering.

Gi råd til foreldre
Det at det skapes grobunn for hatefulle ideologier, er også et familieproblem. Det er mange foreldre i bestemte miljøer som er bekymret for situasjonen, men som ikke har nok kunnskap om hvordan de skal gi gode råd til de unge, hva de skal si og hvilken informasjon de bør tilby de unge, kort sagt hva foreldre konkret kan gjøre. I skolesystemet bør det foregå forebyggende arbeid for at de unge og foreldrene deres skal få mer kunnskap. Foreldrene må få råd om hva de kan gjøre for å forebygge. Rådgivningen bør rettes særlig mot miljøer og grupper der vi vet at faren for radikalisering er særlig overhengende.