Arbeidsledigheten blant nordmenn med afrikansk bakgrunn er hele 14 prosent.
Foto: Andrew Decker
Kommentar

Hvorfor er det så mange arbeidsledige innvandrere?

Arbeidsledigheten blant folk med innvandrerbakgrunn er mer enn tre ganger så høy som for majoriteten. Hva kan grunnene være?

Utrop nr. 45/2013 (28.11.2013)

Høy arbeidsløshet blant innvandrere rommer mange enkeltskjebner. Spørsmålet om hvorfor det er så stor forskjell på minoriteter og majoriteten når det gjelder arbeid, er noe jeg har lurt på lenge. Derfor gikk jeg til statistikken og faktaene for å finne svar. 

Det kan se ut til at en av grunnene til den store forskjellen mellom majoritet og minoritet (2,1 mot 6,9 prosent), er at flyktninger som blir bosatt i kommunene, får lite bistand av myndighetene til å finne seg jobb. Samtidig er norske arbeidsgivere veldig skeptiske til å ansette folk med innvandrerbakgrunn.

Tall fra SSB viser at i løpet av 2012 gjennomførte 13200 deltakere introduksjonsordningen for flyktninger. Men det er en nokså lav andel som får jobb. En annen undersøkelse fra SSB viser nemlig at bare halvparten går ut i yrkeslivet etter introduksjonsordningen.

En annen grunn til arbeidsledigheten blant innvandrere er konsekvensene av EØS-avtalen. Østeuropeere kommer og tar arbeid for lavere lønn enn etniske nordmenn og innvandrere som er bosatt i Norge. Dermed mister mange muligheten for å komme seg ut i arbeidslivet siden det er billigere for en arbeidsgiver å ansette en østeuropeer enn en som er bosatt i Norge og vant til norske vilkår og norsk lønn.

Fremmedfrykt
Det er slett ikke alltid det er innvandrere som ikke tar initiativ til å komme seg ut i arbeidslivet. Det er veldig mange norske arbeidsgivere som ikke ser fordelene av å ha arbeidstakere med minoritetsbakgrunn. Over halvparten av jobbsøknadene fra innvandrere til norsk arbeidsgivere går i papirkurven selv om kvalifikasjonene og arbeidserfaringen er enten like eller høyere enn hos etnisk norske/vesteuropeiske søkere. Mye av grunnen er nok fordommer eller fremmedfrykt hos norske arbeidsgivere, slik denne studien tyder på.

Konsekvensene av dette blir til slutt at enkelte velger å jobbe ulovlig (svart) for bekjente eller landsmenn som driver eget foretak. De fleste er vant med å jobbe mye og ønsker ikke å være hjemme med stønad fra Nav. Men svart arbeid gjør arbeidstakeren mer sårbar for utnytting fra sin arbeidsgiver, i ekstreme tilfeller ligner arbeidsforholdene slaveri. Noen havner også i kriminelle miljøer.

Mange i næringslivet
De innvandrere som er «arbeidsnarkomane», klarer selvsagt ikke å gå arbeidsledig særlig lenge, og en god del av dem velger å etablere eget foretak som f eks gatekjøkken eller pizzeria. Men mange gjør dette uten å kjenne til lovverket eller næringslivet i dette landet. Tall fra SSB viser at nærmere 19 500 innvandrere i Norge har et personlig eid foretak. Mange av disse har etter min erfaring etablert eget foretak for å unngå å være i Nav-systemet og ha noe å gjøre. Det er gjerne disse menneskene som lar sine landsmenn eller bekjente å jobbe ulovlig for dem.

«Amadis» vei til kjøreskolen
Et meget godt eksempel på mekanismene på arbeidsmarkedet er en ung gutt jeg kjenner på 20 år med bakgrunn fra Vest-Afrika. La oss kalle ham «Amadi». Etter å ha gjennomført videregående skole hadde han ambisjon om å bli kjørelærer. Han tok kontakt med flere kjøreskoler i området for forhøre seg om mulighet for jobb etter endt utdanning. Men flere skoler viste motstand mot å hjelpe Amadi. Allikevel dro han til Sverige og tok utdanningen sin der isteden for i Trondheim.

Etter at han var ferdig utdannet, bisto en kjørelærer som er etnisk norsk ham med å starte egen kjøreskole siden han ikke fikk jobb som kjørelærer ved noen av de etablerte kjøreskolene. Umiddelbart etter at Amadi startet sin egen kjøreskole, startet også nordmannen som hadde hjulpet ham sin egen skole. Det gjorde at Amadi fikk god støtte og en samarbeidspartner. En uventet og trist følge av dette var imidlertid at den etnisk norske læreren som hjalp Amadi, ble hengt ut som «naiv nordmann» av sine kollegaer på andre trafikkskoler fordi han hadde hjulpet en innvandrer, og noen skoler nektet å samarbeide med ham.

I startfasen var det ikke mange norske foreldre som hadde interesse av å sende sine unge håpefulle til Amadi. Etter hvert som Amadi skiftet sitt fornavn til Daniel, vokste imidlertid interessen, og han begynte å lykkes som kjørelærer i lokalsamfunnet. I starten var det nesten ingen som ville ha ham, men nå er hans skole den mest populære i området med lavest strykprosent på førerprøven. Kjøreskolen til den norske læreren som hjalp Amadi er den eneste kjøreskolen hvor nesten alle innvandrere, deriblant også somaliere, som har fått bidrag til å komme gjennom sin førerprøve.