I Etiopia er de fleste kristne, men en betydelig del av befolkningen er muslimer. Landets grunnlover åpner for anvendelse av sharia-lov, men kun for dem som ønsker det selv. På bildet: Etiopiske venninner med henholdvis kristne og muslimske foreldre.
Foto: Adam Jones

Vis forsiktighet overfor de religiøse

Skal menneskerettighetsaktivister samarbeide med religiøse ledere? Kommer an på, mener forsker.

Utrop nr. 2/2015 (08.01.2015)

Ja, det er riktig at religion og menneskerettigheter har noen sammenfallende prinsipper, men anvendelsen av dem kan skille seg fra hverandre i konkrete saker – og gjør det.

Gode eksempler er kvinners reproduktive rettigheter og rettighetene til seksuelle minoriteter. Disse forskjellene fordrer en gjennomtenkt og begrenset bruk av religion fra menneskerettighetsbevegelsens side. Der det finnes felles grunn i særskilte saker, må menneskerettighetsaktivister samarbeide med religiøse ledere og bruke deres aksept og troverdighet for å fremme disse sakene. På den annen side må aktivister konfrontere og utfordre fremstillingene og argumentene til de samme lederne når de fremmer tanker og praksiser som står i motstrid til sentrale sider ved menneskerettighetene. Aktivister kan til og med samarbeide med moderate religiøse ledere for å undergrave synspunktene og handlingene til reaksjonære religiøse ledere.

Foto: Adam Jones
Reell påvirkning
En tilnærming som verken utelukker religion fullstendig, eller blindt går god for religion i ett og alt, er å foretrekke. Verdien og nytten av et partnerskap bør vurderes fra sak til sak på pragmatisk vis. Akkurat som mange menneskerettighetsaktivister samarbeider med tradisjonelle miljøer og lederne deres, må de samarbeide med religiøse miljøer for å fremme menneskerettighetenes sak. Å overse en så viktig og kraftfull forestilling som religion er uklokt.

I mange land, særlig i land med muslimsk flertall, må man innse påvirkningen fra religion og religiøs lovgivning. Likevel er det mange forfattere som ikke utforsker grundig nok hvordan en stats myndigheter kan balansere krav om offisiell anerkjennelse av religionen opp mot krav om menneskerettigheter. Forfatterne berører ikke hvordan politiske ledere i enkelte land forsøker å ta hensyn til religiøse krav innenfor et menneskerettslig rammeverk.    

Ja, takk, begge deler
Gitt de sosiale, kulturelle og religiøse realitetene i noen land er det ikke bare uklokt, men også ugjennomførbart å skulle utelukke religion og religiøs lovgivning. Likevel bør myndighetene være pragmatiske når de gir anerkjennelse til enkelte deler av den religiøse lovgivningen. De vil måtte anerkjenne de overordnete prinsippene til en bestemt religion, eller bestemte religioner, og på samme tid finne fram til strategier for å garantere grunnleggende menneskerettigheter.

For eksempel anerkjenner Tunisias grunnlov fra 2014 og Somalias midlertidige grunnlov fra 2012 eksplisitt islam som statsreligion og islams mulige rolle i utformingen av statens lover og handlinger. Likevel åpner ikke grunnlovene for at religiøse ledere kan oppheve lover gitt av staten fordi de er, eller oppfattes å være, i uoverensstemmelse med islam. Videre anerkjenner disse grunnlovene en rekke rettigheter og etablerer prosedyrer og institusjoner for å sikre disse rettighetene. I begge land er påvirkningen religiøse idealer og prinsipper skal få (både i positiv og negativ forstand) på anerkjennelsen av menneskerettighetene gjort avhengig av de politiske realitetene som til en hver tid måtte råde og synspunktene til de dominerende politiske kreftene i landet. Likevel virker det sannsynlig at etableringen av klare prosedyrer for sikring av rettigheter vil sørge for at menneskerettighetene vil nyte en viss beskyttelse.   

Dessuten kan det at man anerkjenner bruken av religiøs lovgivning ha en kontra-intuitiv virkning i retning av å fremme menneskerettigheter, da dette gir staten mulighet til å bygge begrensninger og kontrollmekanismer inn i systemet.

Sharia hvis man vil
For eksempel gir grunnloven i enkelte land, slik som Etiopia, muslimer anledning til å etablere sharia-domstoler som tar seg av tvister mellom muslimer, gitt at alle parter i saken anerkjenner domstolens myndighet. Dette sikrer at det er bare er folk som er innforstått med systemet som underlegges dets domsmyndighet. Hvis denne typen anerkjennelse ikke gis av staten, kan man risikere at kvinner og andre utsatte grupper gjennom sosialt press blir tvunget til å underkaste seg systemet. Det å ikke ta inn muslimsk lovgivning i rettssystemet betyr ikke nødvendigvis at religiøse lover ikke lenger styrer folks atferd. Det betyr bare at systemet vil fungere utenfor det rammeverket staten har opprettet, noe som gjør det vanskelig å vite om kvinner eller andre utsatte grupper behandles bra, samtidig som det fratar staten muligheten til å korrigere i det minste de mest graverende følgene at religiøs lovgivning tas i bruk.

Det er viktig å tenke gjennom prinsippene når man bygger et partnerskap mellom religion og menneskerettigheter, men mangfoldet og motsetningene på bakken krever en mer praktisk tilnærming. Faktisk samarbeider en rekke menneskerettighetsorganisasjoner på grasrota allerede i dag med det religiøse establishment og dets ledere. En fornuftig tilnærming vil være å vurdere fra tilfelle til tilfelle om et slikt partnerskap gir mening.

OM FORFATTEREN:
Adem Kassie Abebe er seniorforsker ved Max Planck Foundation for International Peace and the Rule of Law. Han er også foreleser ved Universitetet i Pretoria og førsteamanuensis (deltid) ved Universitetet i Addis Abeba. Han har publisert en lang rekke forskningsarbeider på feltet sammenlignende konstitusjonell jus og menneskerettigheter.

Artikkelen er opprinnnelig publisert av OpenDemocracy. Republisert med tillatelse. Oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.