Kulturen i seg selv fører ikke til kriminalitet. Men foreldrene må komme på banen, skriver lege Afroz A. Shah i dette innlegget.
Foto: Flickr
Politikere må slutte å trekke konklusjoner som kultur. Å gå løs på kultur blir ukorrekt, da kriminalitet ikke oppfordres i de fleste hus. Det begås kriminalitet av alle nasjonaliteter, skriver Afroz A. Shah som er utdannet lege.

Den siste tids medier-oppslag på nettavisene, nyhetene på TV2 og NRK1, og for ikke å glemme de stadig skarpt fargede, med en god dose korttenkte konklusjoner som er å lese i nyhetsoppslag og på sosiale medier som Facebook gjør ikke totalt-inntrykket om Oslos framtid optimistisk. Spesielt ikke for de som ikke kjenner Staden på nært hold. Men gudskjelov er de fleste hendelser, komplikasjoner og situasjoner nyansert og avhengig av god akkumulasjon av oppriktig og oppdatert kunnskapsbase fra grasrota, og et enormt engasjement fra politikere, de ungdom som sliter og deres respektive foreldre.

I mitt foreløpige korte, men innholdsrike arbeid som lege lærte vi tidlig å aldri trekke forhastede konklusjoner, men å samle god data, involvere pasienten, finne gode løsninger med kompetente kolleger og sammen med pasienten bestemme for videre behandling og tiltak. Pasienten har kanskje ikke like stor, men en enorm del i dens egen behandling og videre utfall med tanke på forbedring. Denne idéen må òg implementeres i østkantens situasjon som viser et litt dystert bilde med unge gutter av ulike nasjonaliteter som driver med hærverk, våpenbruk og salg av narkotika.

Hvis man videre fragmenterer årsakene, og lager en grov skisse over årsakene, fremfor konsekvensene, vil man i mye større grad være i stand til å løse problemene. Nedverdig retorikk som skal sanke stemmer, og gå løs på kultur blir i mine øyne ukorrekt, da kriminalitet ikke oppfordres i de fleste hus, om det er hjem bestående av etniske nordmenn, eller barn av innvandrere. Det begås kriminalitet av alle nasjonaliteter. Salg av narkotika, vinningskriminalitet, skatte-unndragelse, korrupsjon i firmaer for å ramse opp noe. Ei har dette med kulturell oppvekst å gjøre. Verken i min oppvekst som en norsk-pakistaner, eller i mine venners og bekjentes oppvekst ble vi lært opp til å begå kriminelle handlinger. Det samme er jeg sikker på gjelder hus av etniske nordmenn og deres barn.

Derfor mener jeg at årsaker som manglede tilrettelegging av boligområder er det første man må se på. Akkumulasjon av én gruppe nasjonaliteter, i kombinasjon med foreldre med lav utdanning som kom på 70-tallet da Norge var i sterkt behov for arbeidskraft, hadde ofte ikke råd til å bo på Oslos vestkant, eller følge med på barnas skolemessige progresjon.

Men det de for øvrig kan, og må gjøre, er en riktig oppdragelse med verdier som ærlighet, respekt for landets regelverk, bidra positivt og konstruktivt i samfunnet som gir goder som fri skolegang, gratis helsehjelp, trygge rammer for oppvekst, og ikke minst den egoistiske biten hvor man lærer barna viktigheten av en god utdannelse og et godt rulleblad som gir et stabilt og fredelig liv. Men igjen, fordeling og hjelp til at innvandrerfamilier kan være mer økonomisk mobile vil gjøre saken bedre, ifølge meg.

Det andre er skolegang. Som nevnt ovenfor er ofte ikke foreldre kompetente nok rent faglig, da må skolevesenet inn og tilrettelegge med et faglig nivå slik at disse ungdommene får en sans av mestringsfølelse. Det er vitenskapelig bevist at ros, mestringsfølelse og trening gir positiv innvirkning på menneskers sinn, og man blir ytterligere motivert til å gjøre en enda bedre innsats.
Dette vil skape en positiv sirkel hvor barn heller vil gjøre flere matteoppgaver, kanskje skrive en tekst, delta i paneldebatt om temaer som de brenner for, framfor å føle at skolen ikke forstår disse ungdommene, og at det heller er lettere å vandre ute på Vestli eller andre bydeler sent på natta for å glemme en dårlig hverdag på skolen. Ethvert barn, enhver ungdom, og selv en voksen ønsker annerkjennelse og kompetanse til å kunne mestre noe på skole, jobb og fritid.

Jeg øsnker å rette primærfokuset på foreldre. Det å vite hvor barna er på kveldstid, hva slags venner de vandrer rundt med, hvor de sitter, og hva deres interesser går ut på, er essensielt for å hjelpe ungdom på rett vei og å holde dem unna et negativt miljø som i tillegg er kortvarig. Kriminelle miljøer dør en selvskreven død etter en kortvarig periode, hvor de involverte post denne døden sitter med en tomhetsfølelse, og bortkastede år som heller kunne og burde ha blitt brukt til investering i realiseringen av sine evner og anlegg.

Og til slutt; politikere må slutte å trekke konklusjoner som kultur. For hvis kultur er årsaken, viser statistikk at pakistanske jenter tar høyere utdanning som medisin, odontologi, jus og pedagogikk. Srilankiske ungdom studerer utdanner seg til ingeniører, leger og driver egne firmaer, for å ramse opp noe. Hvis kulturen oppfordret til kriminelle handlinger, så hadde enhver ungdom av innvandrerforeldre sittet bak murene, og ikke på legekontor, eller hatt høye poster som overlege eller som jurister.

La oss derfor holde på de ekstremt gode, myke og viktige universale verdiene Norden har beholdt, som er å hjelpe de vanskeligstilte grupper med forståelse, inklusjon og tilrettelegging.

Vi bor i en stadig mer globalisert verden, hvor geografiske landegrenser mister viktigheten også i de kommende år. Menneske er mer enn nok kompetent og i stand til å bo med et annet menneske av ulik nasjonalitet, farge og interesse for musikk og mat.

Det er en pågående turbulent tid som vi sammen burde og skal klare å komme oss gjennom, med klokskap, et positivt samarbeid på det lokale og nasjonale plan, og uten politiske agendaer om å sanke inn stemmer. Stemmer er mindre viktige enn framtidens borgere som skal styre dette fantastiske landet videre i mange, mange år framover.