Utenkelig? At en svart person også kan være høyt utdannet, er tydeligvis fortsatt en uvant tanke for mange i Norge. På bildet: Den fremstående amerikanske intellektuelle Cornel West.
Foto: Flickr

Norskhetskoden?

“Når blir jeg norsk nok?” spør NRK-journalisten Rima Iraki i et innlegg i Aftenposten. Hun er ikke den eneste nordmannen med et unorsk navn som har stilt dette spørsmålet, og hun blir nok heller ikke den siste.
Utrop nr. 14/2010 (14.10.2010)
Noman Mubashir, Hadia Tadjik og andre kjendiser med høyere pigmentnivåer enn folk flest har stilt det samme spørsmålet direkte eller indirekte. Allerede i 1997 tok African Youth opp kampen mot norske begreper som “neger” og “mulatt”. De krevde å bli akseptert og respektert som norskafrikanere. Senere sto sprinteren John Ertzgaard fram i Dagbladet for å beskrive for det norske folket hvordan det oppleves å bli kalt neger. På lik linje med Iraki kan disse stemmene fortelle om fremmedgjøring og ekskludering.

Belærende
To uker etter Irakis innlegg kom svaret fra komiker Shabana Rehman Gaarder i samme avis. Artikkelen, som tok for seg tilhørighet og ansvar, holdt en belærende tone: Hør her, lille Rima. Så lenge du føler tilhørighet, spiller det ingen rolle hva andre mener om din norskhet, mente Rehman Gaarder. Det er etniske minoriteter selv som skaper hindringene, og de burde være mer opptatt av å realisere seg selv enn av å være etnisk norske. Irakis opplevelser var vel ingenting å bekymre seg for, siden selv etniske nordmenn opplever fremmedhet. Innvandrere må ta ansvaret selv for hvordan de opplever fremmedgjøringen.

Fortsatt utestenging
Denne bagatelliseringen av et viktig samfunnsproblem kan oppleves som et overtramp mot nordmenn med minoritetsbakgrunn som opplever å bli ekskludert av det overveiende hvite, norske, priviligerte storsamfunnet. Det er tydelig at mange fortsatt ikke anser at storsamfunnet som helhet har et ansvar for å behandle sine medborgere med respekt og gi dem de samme mulighetene som alle andre.

Når min venninnes lille datter på åtte år står i dusjen og forsøker å skrubbe bort hudfargen sin, bør det ikke få oss til å reagere? Når en liten jente ber sin norske mor hente seg fra skolen, i stedet for den marokkanske faren, bør vi ikke da begynne å bekymre oss for hva slags verdier våre barn lærer fra samfunnet rundt dem? Og når høyt utdannede nordmenn med minoritetsbakgrunn jobber som drosjesjåfør istedenfor sivilingeniører, har vi ikke et ansvar til å spørre: hva er galt med vårt samfunn som ekskluderer sin egen befolkning og hindrer dem fra å realisere sine drømmer?

«Dokketesten»
Barn lærer om sin plass i samfunnet i tidlig alder. Det er gjennom barnehagen og skolen at de begynner å utvikle et selvbilde som reflekterer det de lærer og hører om seg selv. I 1954 utførte professor i psykologi Kenneth Clark en studie for å finne ut hvilke psykiske og intellektuelle skader svarte barn hadde fått som et resultat av å gå på segregerte skoler. Gjennom et sosialt eksperiment ga psykologen svarte barn en svart og en hvit dukke. Resultatene var sjokkerende. Barna foretrakk konsekvent å leke med den hvite dokka, mens den svarte dokka ble ansett som stygg og slem. Mange vil påstå at dette er et problem som tilhører fortiden, og at dokketesten ikke lenger er relevant. Men ifølge Kiri Davis, som i 2007 lagde Youtube-videoen «A Girl like Me» og i 2009 den danske «Dukketesten» som ble utgitt av Institutt for menneskerettigheter, velger fortsatt svarte barn dokka med lys hud og anser den som penest og snillest. Nærmest alle barn foretrekker å leke med den hvite dokka.

Ramme alvor
La meg understreke at det er ikke dårlig integrerte som sutrer og klager over å bli ekskludert fra fellesskapet. Det er ressurssterke personer med intelligens og høye mål som krever holdningsendringer og en slutt på den diskriminerende praksisen som sitter i ryggraden i vårt samfunn. Gjennom sine sketsjer tar komikergruppen Queendom opp tilhørighet, norskhet og identitet. De latterliggjør den fremmedgjøringen de ser og opplever. Til tross for humøret er det ramme alvor. De er lei av «neger»-stemplet og av å bli satt i bås. Queendom-artisten Asta Busingye Lydersen, som i dag jobber som nestleder i Norsk kulturråd, skriver i en artikkel i Prosa (2006/2007): «Jeg vil bli tatt for den jeg er, og ikke for en annen.» Hun siterer den afroamerikanske professoren Molefi Kete Asante: «Du kan ikke bli definert av andre og samtidig ha en sunn respekt for deg selv».

I 2010 ble en Queendom-stjerne til lagt merke til, Haddy N'jie. Hun ble valgt som programleder for den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix, som ble sett av 100 millioner seere. Men veien til stjernestatus kom ikke lett, og N'ije forteller i flere innlegg og intervjuer om den harde kampen for å bli akseptert for den hun er. I sangen «I will name myself» tar N'jie et oppgjør med samfunnets diskriminerende holdninger som forsøker å ta fra henne retten til å definere seg selv og konkurrere på lik linje med etniske nordmenn.

To ulike spørsmål
Etter å ha bodd 24 år i Norge blir jeg fortsatt stilt det samme forbaska spørsmålet «hvor kommer du fra?». Når jeg svarer Skottland blir jeg møt med en overraskende blikk og stilt oppfølgende spørmålet: «Nei, jeg mener hvor kommer du egentlig fra?» Jeg har kommet fram til at det første spørsmålet kan oppfattes som nysgjerrighet, men det andre spørsmålet reflekterer de rasistiske holdningene vedkommende sitter med.

Dessverre anser ikke disse menneskene som stiller de ovennevnte spørsmålene at deres tanker og forestillinger om «den andre» former deres persepsjon av virkelighet som igjen produserer atferd og handlinger som reflekterer rasistiske holdninger.

Uvitende folk?

Min kamerat som har bodd 35 år i landet og har en doktorgrad, sier at han har blitt lei av å dra på fester. «Jeg hater når folk spør meg hvor jeg kommer fra eller er overrasket over at en svart mann kunne ha en utdannelse. Jeg er lei av å fortsatt være annenrangs borger», sier han, og snakker om en dag å flytte tilbake til hjemlandet Italia. Kan det være at man i Norge anno 2010 fortsatt tror at mennesker som er litt mørkere i huden enten kommer fra jungelen i Afrika eller fra landsbygda i Pakistan? Er vi så uvitende? Uten innsikt og respekt for det mangfoldige Norge er det stor sjanse for at vi kommer til å stille de samme spørsmålene om hvor en kommer fra «egentlig» i 24 år til.