At vi på mange måter må bane vår egen vei fordi vi som adopterte blir «førstegenerasjonen» og dermed må «forsvare vår identitet og kulturelle arv» har Bråten endel rett i. Samtidig er jeg uenig i hennes utgangspunkt om at dette alltid forutsetter et møte med rasisme, skriver artikkelforfatteren.

Adoptert og akseptert, men ingen farget rasist

Når jeg selv fikk et nysgjerrig spørsmål om min bakgrunn, så hjalp det ikke å dra noen små gloser på aymara eller fortelle om Pizarro. Jeg måtte lage meg mitt eget språk og tilpasse det ovenfor andre. 

Utrop nr. 10/2018 (08.03.2018)

Fredagsbønnen er akkurat ferdig i moskeen i Bodø og flere av mennene halvløper ned trappen og ut av lokalt for å komme seg tilbake på arbeid. Andre blir sittende for en prat, og en eldre somalisk mann kommer smilende bort til meg for å hilse. Jeg har sett han i moskeen tidligere og han spør ganske raskt om hvor jeg kommer ifra. Langt fra et ukjent spørsmål og som alltid tvinger fram den nordnorske dialekten. Jeg svarer derfor bredt «æ e fra Bodø». Han ser lurt på meg før han sier «nei, det er du ikke. Hvor er du ifra?» Jeg svarer derfor det andre mulige svaret, og dermed at jeg er fra Peru. «Ja, da må du si det» sier han lattermild. To ting har vi i vært fall til felles, ingen av oss er født i Norge og vi er begge mørke i huden.

Oppdratt i rasisme
I en kronikk i Utrop (12.2.2018) med overskriften «Adoptert og oppdratt i rasisme» setter Angelica Bråten søkelys på hverdagsrasisme hun selv som adoptert har erfart, men også hvordan hennes bevissthet rundt dette gjennom årenes løp har blitt forsterket. Med eksempler fra egen og andres oppvekst håper hun at «de som har tatt på seg ansvaret med å gjennomføre adopsjoner i landet, innser hva mangel på reell adopsjonskompetanse faktisk kan føre til». Med dette etterlyser hun sterkere oppfølging av adopterte.

Jeg støtter opp om kampen for bedre oppfølging ovenfor dem som måtte føle at dem trenger det. Samtidig kommer vi alle i ulike former og farger, i forskjellig alder og til ulike deler av landet. Hvordan vi utruster og etter hvert tilpasser oss omgivelsene rundt vil være svært forskjellige, og hvor vi må lage vår egen fasit. At vi på mange måter må bane vår egen vei fordi vi som adopterte blir «førstegenerasjonen» og dermed må «forsvare vår identitet og kulturelle arv» har Bråten endel rett i. Samtidig er jeg uenig i hennes utgangspunkt om at dette alltid forutsetter et møte med rasisme.

Bråten stiller samtidig spørsmål til om utenlandsadopterte «som vokser opp med hvite tankesett og holdninger, egentlig [kan] påberope oss ekspertise om de kulturelle verdiene til vårt kulturelle opphav uten å ha vokst opp med den kulturelle forståelsen?». Til dette stiller jeg meg spørrende til hva Bråten ønsker at vi skal gjøre? Skal jeg heller tie om mitt biologiske opphav fordi jeg aldri vil ha rett kompetanse? Sette utviklingen av egen identitet på vent til det foreligger obligatorisk oppfølging av adopterte? Men viktigst, hvorfor skal jeg egentlig føle at jeg må forsvare meg når jeg ikke er av den oppfatningen om at det er noe som angriper meg?

Hvordan kan jeg som selv er adoptert forsvare min identitet og forståelse av mitt kulturelle opphav hvis jeg blir møtt med at dette utelukkende må være et resultat av «hvit propaganda»? Med henvisning til min NRK-ytring «Bevar indianer i leksikoner!» (22.11.2017) velger Bråten å tolke min oppvekst, og nærmest konkluderer med at min identitet er et produkt av et «lyshudet perspektiv».

Vår måte
Det lyshudete perspektivet kommer i så måte opplagt fra mine lyshudete foreldre, men hvor det blir feil å si at dem ikke kan tilegne seg kunnskap om andre. De sørget for å utruste meg med de redskapene jeg kunne få bruk for gjennom egen oppveksten, men også oppdra meg til å respektere andres utseende. Noe Bråten avsluttende ser på nærmest som en umulighet, og at vi heller fort ender med og oppdras som «fargede rasister».

Mine foreldre utrustet meg med alle nødvendige redskap som dem tenkte var nødvendig for at jeg skulle lære mest mulig om Peru, og ikke minst meg selv. Dette gjennom å stille opp i barnehage og på barneskolen for å fortelle om livet i Andesfjellene, lære meg gloser på aymara, fortelle om Pizarros erobring av Inkariket, og ved å invitere fremmede latinamerikanske gatemusikanter hjem til seg. Gjennom tre adopsjoner fra samme område, hadde dem ikke bare etter hvert god kunnskap om landet, men også tilbragt mye tid der. Jeg fikk alltid et svar fra dem om dette kunnes gis på spørsmål om mitt biologiske opphav, og jeg var for første gang tilbake i Peru i en alder av 12. Jeg fikk på denne turen også møte min biologiske familie, og i dag har jeg blant annet en biologisk bror som er på Facebook. Jeg hadde flere forutsetninger enn det adoptivbarn flest har for å vite om mitt kulturelle opphav. Det er ikke alltid tilfellet.

Som alle andre barn måtte også jeg oppdage verden gjennom møte med nye barn uten at mine foreldre alltid kunne være tilstede. Når jeg selv fikk et nysgjerrig spørsmål om min bakgrunn, så hjalp det ikke å dra noen små gloser på aymara eller fortelle om Pizarro. Jeg måtte lage meg mitt eget språk og tilpasse det ovenfor andre. Ordet indianer ga dem mening og assosiasjoner til noe, og jeg opplevde aldri at dette ble brukt om meg negativt eller som et forsvar. Jeg vet i dag godt betydningen av ordet, og jeg visste det også i veldig tidlig alder. Jeg kunne likevel ikke forvente at alle jevnaldrende barn skulle forstå dette. Disneys Pocahontas eksiterte den gang, og i dag omtaler selv NRK super barne-tv-serien om indianeren Yakari, som nettopp indianer. Selvsagt legitimerer ikke dette ordets opprinnelse, men det øker vår forståelse om at språket og assosiasjoner er noe som hele tiden er i forandring.

Ikke gjør meg til offer
Bråtens kamp for å få oppfølging av adopterte som sliter med egen identitet er både viktig og riktig. Samtidig bør vi ikke innta en offerrolle mer enn nødvendig. Da hjelper det lite å føre en like svart-hvitt retorikk som Bråten ønsker å bekjempe gjennom å statuere meg som et ugjenkjennelig offer for den hvite makt.

Kanskje tråkket jeg ubevisst opp noen veier i Bodøs gater 20 år før jeg møtte denne mannen fra Somalia i moskeen. Eller er det han som i dag baner veien for meg? Kanskje er det hele min nesten manglede opplevelse av hverdagsrasisme som har førte meg til moskeen? Det er i hvert fall én bodøværing med mørkt utseende, kvinne og med hijab som i dag opplever rasistiske ytringer rettet mot seg, og i et omfang som sjokkerer langt flere enn bare meg.

«Sammen er vi mer enn enkeltindivider. Det er i det andres ansikt at vi er noe, ikke i vårt eget. Det ser vi ikke». Som Knausgård så fint sa det i sin utstilling om Munch. I andres ansikt var kanskje jeg han med en annen hudfarge, men som adoptert ble jeg likevel alltid akseptert. Selv uten at dette gjorde meg til en farget rasist.