Muslimer som ber fem ganger om dagen skal etter reglene om bønnetider ha sin fjerde bønn etter solnedgang, og innen en time og 15 minutter.
Foto: Akif Sahin/Creative Commons
Kommentar: Fremskrittspartiet vedtok i helgen forbud mot bønnerop i Norge. Bønnerop er ikke et problem i dag. Ved å konstruere problemer, på denne måten, kan det gå troll i ord. I sin ytterste konsekvens kan hatefulle ytringer motivere til og legitimere vold.

Fremskrittspartiet hadde landsmøte i helgen. Da vedtok partiet forbud mot bønnerop i Norge. Det er tredje gang partiet fremmer et slikt forslag. Første gang var i 2000. Den gang konkluderte justisdepartementet med at et generelt lovforbud mot bønnerop fra moskeer antakelig ville være et brudd på menneskerettighetene. Frp-flertallet mot bønnerop begrunnes med føre-var-prinsippet. Bønnerop er ikke et problem i dag, men jeg vil ikke at det skal bli et problem heller, sier Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Engel-Helgheim til NRK. Ved å konstruere problemer, på denne måten, kan det gå troll i ord. I sin ytterste konsekvens kan hatefulle ytringer motivere til og legitimere vold.

Og, det kommer stadig rasistisk grums og hatefulle ytringer fra Fremskrittspartiet. Som Siv Jensens uttalelse, fra det samme landsmøtet, om at noen er norsk på papiret men ikke norsk i hjertet. Snakk om å angripe og få folk til å føle seg uønsket!

Hatytringer skaper splittelse og konflikter. Med sin problemorienterte politikk nærer FrP opp under fremmedfrykt, hat og mistenkeliggjøring, spesielt av muslimer og Islam. Den evige fiendtliggjøringen av muslimer kan bidra til at minoriteter isolerer seg, føler seg utrygge og angrepet. FN-sambandet forklarer det slik: Føler og opplever en gruppe at den ikke passer inn eller er velkommen der man bor, vil dette kunne bidra til misnøye og ekstreme holdninger. En sårbar gruppeidentitet kan derfor være en viktig årsak til radikalisering.

Med sin klappjakt mot en allerede utsatt minoritet i Norge, heller Frp bensin på radikalisering og ekstremismens bål.

For det koker i debattinnlegg og kommentarfeltene. Den ene ekstreme uttalelsen etter den andre, renner inn.

Nesten umerkelig blir muslimer byttet om med islamister, og islam med islamisme. Dette er helt forskjellige ting. Enkelt forklart er islam en religion mens islamisme er en politisk ideologi. Det er et viktig skille. Dette betyr at muslimer generelt ikke har noe som helst å gjøre med islamistisk ekstremisme å gjøre. Å være muslim er ikke det samme som å være en islamistisk ekstremist. Dette er alvorlige misforståelser som gir næring til høyreekstreme i Norge. De som er overbevist om at muslimer er den største trusselen i Vesten og Norge. Noe som er like sant som det er bønnerop i Norge.

Den første moskeen i Norge ble bygget i 1974. Det er kun fire prosent av befolkningen i Norge som er muslimer, ifølge SSB. Det har kommet svært lite lyd fra de norske moskeene, på de nesten 45 årene de har vært til stede i landet.

Det er 20 år siden Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen i Oslo kjempet for retten til å utøve bønnerop utad. Og over 18 år siden World Islamic Mission i bydel Gamle Oslo søkte om tillatelse til å praktisere bønnerop hver fredag. Begge fikk gjennomslag, men benytter seg ikke av muligheten. I dag er det visstnok ingen som kjenner til noen moskeer som praktiserer bønnerop i det offentlige rom. Det er overhodet ikke underlig. Styreleder Arshad M. Jamil ved Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen kan fortelle at når det kommer til bønnerop så brukers det app i 2018.

Andre moskeer har uttalt at de bruker tidskjema, app og bønnerop inne i moskeene. Bønneropets funksjon var tross alt å forberede folk til bønn, før mobiltelefonens tid. I tillegg tar gode naboer hensyn til naboene sine.

Siden høyrepopulister virker ute av stand til å forstå alvoret med hatpratet sitt, legger jeg ved en liten huskelapp fra FN.

1) Skap et inkluderende samfunn hvor det er rom for ulikhet og hvor andres gruppeidentitet ikke oppleves som truende.

2) Gjennom dialog kan en bryte ned fordommer og skape forståelse på tvers av ulikhet.

3) Bedre integrering i samfunnet og arbeidslivet være et viktig forebyggende tiltak. 

4) Ha et statssystem som bekjemper fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og diskriminering, og som bryter minst mulig menneskerettigheter i ens eget land og i andres.