For en skole er som en ungdom. Og ekte stolthet må bygges innenfra, skriver Dhita Siauw i dette innlegget.
Foto: Gareth Jones
Ytringer

Til skolebyråden fra en far med barn i Oslos videregående skole

Siauw har engasjert seg sterkt for ungdom i bydel Stovner. Den 8. november var han også med på å arrangere Groruddalstingets folkemøte på Tveita senter med temaet «Hvordan forhindre frafall i skolen». Inspirert av flotte appeller, egne erfaringer og især rektor Arnfinn Stautland har han skrevet følgende.

Utrop nr. 47/2018 (06.12.2018)

Kjære skolebyråd, Inga Marte Thorkildsen.

EN SKOLE ER SOM EN UNGDOM

Den kan ha sine utfordringer, og den kan bo i et tøft nabolag. Den kan være stille, så stille at ingen har hørt om denne skolen, eller den kan være smart og ha elever som stadig vekk får naturfagsstipender. Den kan være morsom og vinne mange priser for byens beste revy, eller den kan være utagerende og stadig havne i avisen for alt bråket den steller i stand.  

Men stort sett er de fleste skoler som de fleste ungdommer.  Litt av alt.

En merkelig blanding, under en fasade, der ingen av attributtene ser ut til å stikke seg mere ut enn den andre, og nettopp derfor føler de seg gjerne litt «LOST».

Men en dag kan det komme en rektor, som velger seg til denne skolen. Som kan si noe sånt som «Jeg ser et potensial i deg» Akkurat slik gamle platedirektører kunne gjøre med ensomme gatemusikanter. Men det kan hende skolen bare vil se på han å tenke «Jeg skjønner ikke hva han snakker om.» 

Denne rektoren er også kanskje en av de Umulige. En som har opplevd å få til noe som var helt umulig. En som har lært seg å bruke magefølelsen.  Kanskje en gang ble han forelsket i en ung vakker dame som sa noe sånt som «Jeg har på følelsen at du og jeg kommer til å møtes igjen», som en liten lovnad fra fremtiden, og han bet seg fast ved dette. Og hver gang hun virket uinteressert så husket han på disse ordene, og det fikk han til å ikke gi opp, og i dag er de gift og han må huske å hente barna i dag, for hun er opptatt med et svært viktig prosjekt på jobben hun også, akkurat som han.

Så neste gang denne rektoren går inn i skolen sin vil han si noe sånt som «Du er jo en utrolig smart og morsom skole! La oss lage en skolerevy!» Og skolen ser ned i skolegården sin og den sier: «Neei... jeg  trukke det ass. Det er lissom ikke meg.» Men rektoren sier «Joda det kommer til funke, det er jeg helt sikker på!» for han vet at slike lovnader fra fremtiden er som digge lange åretak i stille vann. De gjør det lettere å holde stø kurs mot målet.  

Skolerevyen blir kanskje ikke den morsomste, men de gjennomfører. Og det kjennes godt ut, for på et eller annet vis gjør det sånn at skolen føler at den kan.  Og slik holder de på, rektoren og skolen. De prøver ting, de feiler, de får det til, de prøver videre. Helt til plutselig en dag så oppdager de noe.  De har akkurat landet et sinnssykt kult prosjekt, og de gjorde det med letthet.  De ser på hverandre rektoren og skolen, og de merker at de er stolte av hverandre. De ser på seg selv og de merker at de er stolte av seg selv også.

De er stolte av skolen sin selv om den har en grå fasade fra 70-tallet, der betongflakene faller av, og etterlater seg hull, som om det var en gammel hullete ullgenser.

Det begynner å gå gjetord om skolen.  Det sies at denne skolen er den beste i byen på innovasjon og gjenvinningsteknologi. Hvis man vil arbeide med dette må man gå på nettopp denne skolen. Og elever fra hele byen søker seg til denne skolen. Selv om den ligger langt oppi Groruddalen.  For dette er skolen der elektrolinja fant opp trådløs strøm, og byggfagslinja fant opp gipsplater laget av resirkulert plast, og på mandag som kommer er det Bill Gates som er gjesteforeleser.

For en skole er som en ungdom. Og ekte stolthet må bygges innenifra. Man kan pusse opp en fasade eller kjøpe seg nye merkeklær, men straks de blir slitt står man igjen på bar bakke. En skole er som en ungdom. Den trenger å bli sett ikke bare for det den er, men for det den kan bli. Den trenger en rektor som har tro på den og som har rom for at den driter seg ut. For en skole er som en ungdom. 

Inspirert av rektor Arnfinn Stautland ved Hellerud videregående skole.
Også inspirert av Nahom Daniel, Yasin, Meron, Martin og alle ungdommene på Stig Gård, samt Asgeir Føyen og Per Solli, Terje Wold, og Michel Mateos, og ellers alle som delte sine tanker og erfaringer på folkemøtet den 8. november.