Hjemland bør ikke være hvor du eller foreldrene dine tilfeldigvis ble født, men det landet som har tatt imot deg.

“Ask not what you can do for your country, but what your country can do for you”. Dette omvendte Kennedy-sitatet kan kanskje brukes for å illustrere poenget mitt i det følgende om opplevelsen av tilhørighet til et hjemland.

Ved flere anledninger har jeg møtt flyktninger eller barn av flyktninger som har levd i Norge mesteparten av livet sitt, men som gjerne – og standhaftig – hevder at deres hjemland er et annet sted. Greit nok det, tenker du kanskje, folk skal få lov til å ha slike opplevelser av tilhørighet for seg selv. Jeg tenker dette er interessant, noen ganger paradoksalt, i et integreringsperspektiv. Vellykka integrering er ikke bare jobb, skole, å bidra i lokalsamfunnet, lære seg norsk, men også opplevelsen av å høre til et større “vi” hvor f.eks. tillit er helt sentral. Spørsmålet man bør stille seg når det er snakk om opplevelsen av hvor hjemlandet er, er følgende: Hva har dette landet gjort for meg?

Med tanke på flyktninger, har et land av ulike årsaker skyvd fra seg sine innbyggere. Det paradoksale i spørsmålet om hjemland oppstår når årsakene kan spores tilbake til elendige forhold ved det respektive lands regjering. Det kan være snakk om forfølgelse av minoriteter, politiske dissidenter, intellektuelle, ringvirkninger av borgerkrig e.l. Enda mer paradoksalt er det når barna til disse flyktningene, som har vokst opp i Norge, ikke opplever Norge som sitt hjemland. Vel, hvis vi setter til side overfladiske forhold som mat, populærkultur – og likeså forhold til slektninger som ikke omfattes eller påvirkes av den enkeltes opplevelse av hvor hjemlandet er – så koker spørsmålet ned til: Hva har dette landet gjort for deg? Det landet som gir deg trygghet, frihet, utdanning og helsetjenester uavhengig av din bakgrunn og familiens økonomi… det landet som påser at dine universelle menneskerettigheter er ivaretatt, så som retten til liv, utdanning, ytrings- og religionsfrihet. Ja, dét landet må da være godt kvalifisert for å være hjemlandet ditt! Ingen land er perfekte, men tenk over hvor vanvittig heldig du er om du er borger i et land som Australia, Canada, Island, Norge, Sveits eller Østerrike – bare for å nevne noen av landene som gang på gang kåres til å være beste landene å bo i. Hjemland bør ikke være hvor du eller foreldrene dine tilfeldigvis ble født, men det landet som har tatt imot deg, som ikke har skyvd deg eller foreldrene dine fra seg, som har gitt deg og fortsetter å gi deg trygghet, sikkerhet og framtidsmuligheter.

Vellykka integrering er ikke bare jobb, skole, å bidra i lokalsamfunnet, lære seg norsk, men også opplevelsen av å høre til et større “vi” hvor f.eks. tillit er helt sentral.