Jeg vet at jeg har en annen hudfarge, rart etternavn, snakker gebrokkent norsk, er høylytt, kroppen min virker sikkert uartikulert i en norsk sammenheng, og at jeg lager mat som lukter rart, men her er jeg, og ønsker å bidra til dette borettslaget, idrettslaget og lokalsamfunnet.
Ytringer

Ikke en betingelse for norskhet å like ertestuing!

Utrop brakte den 15. januar et innlegg av Haddy Jammeh der hun beskrev sine opplevelser om aldri helt å kunne bli «norsk nok». Her får hun svar fra Mirjana Zivanovic, som mener man bør være mer overbærende, samt at det er lov å definere sin egen norskhet.

Utrop nr. 04/2019 (31.01.2019)

For ikke så lenge siden leste jeg i Utrop et veldig gripende innlegg av Haddy Jammeh: Er jeg norsk nok? 

Følgende leserinnlegg skriver jeg ikke fordi jeg er helt enig med forfatteren, men fordi jeg mener at noen bør rydde litt opp i debatten om hvorvidt man er norsk nok. For det finnes mange måter å være norsk på.

Har du norsk pass, er du norsk nok
Det kan, for det første, være greit å skille mellom etnisitet og nasjonalitet - og det å være et godt menneske.

Etnisitet handler om rase, kultur, religion – og slik sett vil det nok ta mange flere generasjoner før «vi» innvandrere blir til «nordmenn» – ja, også vi «hvite innvandrere». Og slik er det bare! Tenk på Schmidt-er, Hirsch-er eller andre som faktisk har etternavn som forteller om tyske, finske, svenske, samiske, portugisiske eller franske forfedre. De blir oppfattet som «norske"» i dag, men ble ikke det for flere generasjoner siden. Da tenker jeg, at det sikkert også blir sånn, om noen generasjoner, med Zivanovic-er, Makowaski-er, Mushtaq-er, Jammah-er osv. Når det gjelder nasjonalitet, så er så godt som alle med norske pass «nordmenn». Enten vi liker det eller ikke. Og å være «norsk nok» på denne måten, bør holde for oss «utlendinger».

Å like ertestuing er ikke en betingelse for norskhet
Det med ertestuing, pølser, kongefamilien osv. har ingenting å si. Sorry! Jeg kjenner mange serbere som ikke har sett Norge og som spiser ertestuing, pølser og vet hva det norske kongehuset har planer om å gjøre i neste sommerferie. Jeg skjønner at det kan hjelpe oss til å begripe, eller forankre følelsen av tilhørighet til en nasjon eller folkegruppe, men det er ikke det eneste som teller. Jeg kjenner også etniske nordmenn som ikke spiser ertestuing og pølser, ikke har peiling på hva kongehuset driver med nå for tida, og faktisk bor i andre land enn Norge, men de er ikke noe mindre norske verken hva etnisitet eller nasjonalitet gjelder, av den grunn.

Aksepter din annerledeshet
Så her synes jeg at «vi utlendinger», første-, andre- eller hvilken som helst generasjon innvandrere vi måtte tilhøre, har blitt litt for flinke til å snakke stygt om nordmenn generelt. Herunder å beskylde dem for påstander de egentlig har rett i, men som vi ikke klarer å akseptere: Vi er ikke etniske nordmenn og kan ikke bli det, på samme måte som en opossum ikke er en elefant med mindre artene krysses, og selv da vil den bli en opossum-elefant! Men det at noen ser at du ikke er etnisk norsk er ikke ensbetydende med at de hater deg. Å dempe deres stemmer når de faktisk sier noe helt åpenbart, gjør vår annerledeshet til et «fy-fy» tabu-ord. Det kan kun føre til at det blir vanskelig å gå i dialog med hverandre. Vi forsterker da polariseringen mellom «dem» og «oss».

En viss toleranse for redsel er nyttig
Men jeg tror heller ikke at det er her kjernen ligger. Jeg tror det handler om det å være et godt menneske og det at alle mennesker, meg selv inkludert, er uperfekte. Men hvis debatten skal handle om det å være et godt menneske, blir også «vi utlendinger» nødt til å innse at vi her også selv har en jobb å gjøre. Vi må rydde i egen stue før vi stormer ut og tar et oppgjør med andre.

Det handler om å slutte å sutre og gjøre seg selv til et offer og etniske nordmenn til «de skyldige». Det handler om å akseptere de også, som uperfekte. Det handler om toleranse som skal vises fra vår side. Det handler om tilgivelse, om det å innse at mange gjør feil, ikke fordi de er slemme, men fordi de ikke kan bedre eller er redde. Og det gjelder ikke bare «oss». Frykt for det ukjente er noe alle mennesker fra alle land og kulturer har til felles – og ja, denne mekanismen bruker etniske nordmenn også mot hverandre. Her finnes det også interne «oss-er» og «dem-er».

Hvor lenge er man innflytter?
For ikke så lenge siden hadde jeg en hyggelig samtale med en etnisk norsk kollega (Eller, hmmm, er han egentlig etnisk norsk? Han har jo mørkt hår!). Han var ærlig mot meg og sa at selv nå (når han tar doktorgrad i samfunnsvitenskap), er det vanskelig å legge bak seg det bildet av serberne som ble skapt i mediene under de siste Balkan-krigene. Jeg var ikke det minste overrasket – takk og lov: Dette har jeg hørt mange ganger før. Jeg er «den serbiske slakteren»! Så jeg tok det med et smil og sa forståelsesfullt: «Jeg skjønner! Ikke rart etter alt det som ble sagt om oss på den tida. Det gjør jo inntrykk på en!» Og så skiftet samtalen retning, og han sa: «Men så blir man kjent med ekte mennesker, og det blir noe helt annet!»

Han fortalte meg videre at det er noe xenofobisk ved nordmenn ellers som gjør at de sliter med å ta imot alle som ikke har bodd sammen med dem gjennom flere hundre år – kan man med trygghet si. For mange generasjoner siden hadde for eksempel familien hans flyttet fra den ene siden av en vestlandsfjord til den andre – og de blir kalt «innflytterne» den dag i dag. Så her er det trolig ikke snakk om en særbehandlinger som er reservert for det nordmenn oppfatter som «utlendinger», men en praksis som har dype røtter, også internt i Norge.

Hva skal vi si?
Så hva kan man gjøre da for å få mennesker til å skifte fokus fra «oss og dem» til helt enkelt, «oss»?

Da kan du, jeg, han eller hun, og alle de andre som ofte kalles utlendinger si:

«Jeg vet at jeg har en annen hudfarge, rart etternavn, snakker gebrokkent norsk, er høylytt, kroppen min virker sikkert uartikulert i en norsk sammenheng, og at jeg lager mat som lukter rart, men her er jeg, og ønsker å bidra til dette borettslaget, idrettslaget og lokalsamfunnet. Jeg er flittig, ærlig, hjelpsom og vil gjøre mitt beste for at vi sammen skal ha det bra. Om det måtte være slik at jeg må tilgi deg 1000 ganger for de harde ordene du retter mot meg hver gang du er redd og usikker fordi du ikke er vant fra før til mennesker som meg, så gjør jeg det! Jeg vil gi deg 1000 sjanser til, og tilgi 1000 ganger til – hvis det er det som skal til, for jeg vet at det er veien til forsoning og en god sameksistens.»

Fred være med de som bare ser «negresser» og «østeuropeiske horer»
Dette skylder vi oss selv, våre barn og nordmenn som har akseptert oss fra dag en her i dette landet. Dette skylder vi de nordmenn som kjemper for oss i det stille på en måte som vi kanskje ikke alltid er flinke til å se. Det skylder vi de som kommer til å akseptere oss etter de 2000 tilgivelsene og mange generasjoner.

Og resten? De som fortsatt ser «den serbiske slakteren», «den østeuropeiske hora», «negresser» og «slaver», «lavere raser» og «den potensielle terroristen» og «kriminelle» – de kan vi glemme. For der skal det mer til enn avisdebatt om norskhet for at det skal skje endringer i riktig retning. Da snakker vi om mennesker som finner noe å klage på i egne rekker også. Der snakker vi om de som først og fremst har det veldig vanskelig med seg selv. De skal vi synes synd på. Den omsorgen har de fortjent.