Jeg mener det er på tide å bryte lenkene, knuse systemet og kvitte seg med denne frykten en gang for alle, og jeg mener at generasjonen som kan klare det, er den generasjonen som vokser opp i dag, skriver Al-Nahi i dette innlegget.
Foto: Flickr/TempusVolat
Ytringer

Sosial Kontroll United

Frykten som lever i den sosiale kontrollen gjør veien til frustrasjon og aggresjon kort, men det er håp for den nye generasjonen av unge, skriver Yousef Al-Nahi i denne teksten.

Utrop nr. 06/2019 (14.02.2019)

Første gang jeg ble kjent med konsekvensene av sosial kontroll, var mens jeg var aktiv i Sosialistisk Ungdom. Jeg overnattet på partikontoret i Oslo for å ferdigstille noen plakater til en demonstrasjon da telefonen ringte. Det var en venninne av meg. Hun var helt på gråten og sa hun satt i en taxi til Oslo Sentralstasjon. Hun hadde ikke penger, så jeg måtte komme for å betale. Da jeg kom dit, sto hun med blåmerker på armene og jeg måtte støtte henne derfra opp hele Karl Johan og til partikontoret. Hun nektet å dra til politiet og hun nektet å dra til legevakten.

Hun var mørbanket, hadde merker på halsen og kraftige blåmerker på kroppen. Hun hikstet, skalv og gråt. Jeg bønnfalt henne om å ringe politiet, om å dra til legevakten eller at hun skulle si hvem som hadde gjort det. Hun nektet. Hun var nettopp blitt forlovet og var livredd for at hennes kommende ektemann skulle få vite at hun var voldtatt, eller enda verre, familien skulle få vite.

Jeg var 17 år, og visste ikke hva jeg skulle tro, tenke eller gjøre. Det eneste jeg visste var at jeg var forbanna. Jeg hadde lyst til å knuse noe, noen. Hun dusjet og prøvde å sove på en sofa. Jeg lå på gulvet på andre siden av rommet.

Hun hadde nettopp blitt voldtatt, hun gikk igjennom kanskje én av de verste traumene man kan oppleve, men fremdeles var hun mer redd for familien og sin kommende ektemann. Frykten for dem, var større enn den grusomme følelsen av hva hun nettopp hadde vært igjennom.

Et par år senere fikk jeg meg kjæreste. Vi måtte gjemme oss i skogen på Holmlia, en av Oslos drabantbyer. Når vi gikk rundt i byen spratt hun tre meter vekk hver gang hun så en taxi. Hun var pakistaner, og foreldrene var veldig moderne og ganske liberale – men, de var også høyt anerkjente i miljøet. Hun hadde fått streng beskjed om at hun kunne gjøre som hun ville, bare ingen så henne. 

Mange ungdommer lever slik. Foreldrene forstår at de lever i et moderne liberalt samfunn, men tradisjonene og kulturen er fremdeles viktig for dem – og ikke minst æren og anseelsen i eget miljø. Det er en håpløs spagat som aldri kommer til å fungere. Foreldrene er livredde for å få en telefon fra en eller annen onkel om at de har sett datteren deres med en kjæreste, eller mens hun drikker alkohol – og ungdommene er livredde for den samme telefonen. De vet at deres «frihet» kun eksisterer så lenge hemmelighetene deres kan holdes skjult. Med en gang telefonen kommer blir lenkene festet, og jo mer de stritter imot, desto hardere blir de strammet. Foreldrene er i den samme gisselsituasjonen som barna. De prøver å få i pose og sekk, men det eneste de sitter igjen med er frykt, skam og en uærlig og dårlig relasjon til egne barn.

Fafo sin nye rapport «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll» peker på mye av det samme, og den peker også på at mye forandrer seg fra generasjon til generasjon.

Jeg tenker at mye handler om sosialt nettverk. Mange i den eldre foreldregenerasjonen har et dårlig utviklet norsk språk og de har et lite, eller ikke-eksisterende nettverk utenfor sin egen etniske gruppe. Da blir trusler om utfrysning, trusler om sanksjoner og tapt ære langt mer virkningsfulle enn for foreldre med et godt språk og et bredt sosialt nettverk.

Alle mennesker trenger følelsen av å tilhøre noe, og hvis man lener seg for tungt på bare ett sosialt nettverk, så vil man også være veldig sårbar dersom det sosiale nettverket forsvinner. Da vil man være langt mer tilbøyelig til å straffe barn, og til å lytte til råd og innrette seg etter sanksjoner fra eget miljø.

Foto: Arifur Rahman
Dette mener jeg også å se når det kommer til jenter (og gutter) som er utsatt for negativ sosial kontroll selv. De blir presset og satt i en umenneskelig tøff situasjon.

Ut fra forskning om adferd og hjernen vår, så vet vi at dette setter i gang noen ganske så primitive mekanismer i hjernen. «Fight or flight», «kjemp eller flykt»-mekanismen. Hjernen går over på autopilot og gjør alt den kan for å rømme vekk fra situasjonen, eller kjempe seg tilbake til trygghet. I en slik situasjon vil mange jenter velge å gå til et krisesenter, søke hjelp, anmelde familie eller miljøet og bryte med de lenkene som holder dem igjen. Det er et eksempel på de som velger å flykte fra situasjonen.

Rykte og sladrekulturen
En del velger imidlertid en litt annen strategi, og det er å kjempe for sin ære. Måten de gjør det på er å forsøke å gjenoppbygge kredibilitet i eget miljø, ofte ved å angi andre i miljøet som de vet bryter med tradisjoner og normer. I en fryktkultur, der alle frykter å være det sorte fåret i rampelyset, så kaster man sine medsøstre under bussen. På den måten kan de sakte, men sikkert bygge seg opp i eget miljø.
Siden dette blir en ond sirkel, som alle, gjerne ubevisst, er en del av. Så kommer man alltid tilbake til utgangspunktet – der det er nettopp du, og dine synder, feil og mangler som blir gjennomlyst. Denne måten å klore seg fast til status og tilhørighet, er skadelig for alle.

Hvis ikke man har en sann historie om noen, så dikter man en opp, og på den måten så opprettholder man den konstante frykten alle lever under. Frykten for at telefonen skal ringe, frykten for at noen skal oppdage sine hemmeligheter og frykten for å leve et fritt liv.

Dette kollektivistiske patriarkalske spindelvevet av onkler og tanter som jobber frivillig for det jeg kaller SKU (Sosial Kontroll United). Dette gjør at barn og unge som vokser opp tar til seg flere ytterpunkter av identiteter og personligheter – der det er vanlig for ungdom å eksperimentere litt med hvem de er – så er det for disse ungdommene så store svingninger i «hvem de er» basert på hvilken situasjon de er i, at det nesten er som å møte flere ulike personer.

Denne ekstreme identitetsforvirringen man vokser opp med, og forventes å stå i, gjør også at veien til andre ytterpunkter blir mindre. Disse ungdommene vokser opp uten et trygt fundament, de blir naturligvis frustrerte, sinte og redde. Dette er eksplosive følelser som er lette å utnytte for gjenger og andre.

Ja, for man kan jo ikke klandre ungdommene for å ha et behov for å få utspring for disse ekstreme følelsene som bygger seg opp. Det kjenner vi fra klassiske ungdomsopprør og det vanlige målet for frustrasjon og utagering er foreldre – men når frykten for egne foreldre, egen familie og miljø blir så stor som den er for mange av disse ungdommene, så er det lettere å rette aggresjonen og frustrasjonen utover – mot samfunnet – mot tilfeldige. Da blir det lett å kaste stein, lett å tenne på biler, lett å arrangere slåsskamper for å banke dritten ut av seg selv.

Jeg mener det er på tide å bryte lenkene, knuse systemet og kvitte seg med denne frykten en gang for alle, og jeg mener at generasjonen som kan klare det, er den generasjonen som vokser opp i dag. De som nå går på ungdomsskolen og videregående. Vi må støtte dem, se dem, forstå dem og bry oss!

Opprinnelig publisert av Født Fri den 28. Januar 2019, republisert med forfatterens tillatelse.